Faktaboks

Jon Alfred Mjøen
Jon Alfred Hansen Mjøen
Født
12. juli 1860, Oppdal, Sør-Trøndelag
Død
30. juni 1939, Vestre Aker (nå Oslo)
Virke
Farmasøyt og rasehygieniker
Familie
Foreldre: Statsagronom og brukseier Niels Bache-Mølle Hansen (1824–1904) og Ingeborg Augusta Mjøen (1834–1924). Gift 19.9.1896 i Magdeburg, Tyskland med oversetter Cläre (senere Claire) Greverus Berndt (5.6.1874–18.4.1963), datter av direktør Rudolf Berndt og Emilie Greverus. Far til Fridtjof Mjøen (1897–1967); bror av Alf Mjøen (1869–1956; se NBL1, bd. 9) og Reidar Mjøen (1871–1953; se sst.); morfar til Gerd Brantenberg (1941–); morbror til Inga Jacobi (1891–1937).

Jon Alfred Mjøen var Norges mest profilerte rasehygieniker i mellomkrigstiden. Han var svært omstridt i sitt hjemland, men ble anerkjent i utlandet.

Mjøens mor Augusta var kjent som Bjørnstjerne Bjørnsons store og ulykkelige ungdomskjærlighet. Selv lenge etter at hun hadde giftet seg med en annen, kom dikteren på besøk – gjerne i selskap med andre kulturpersonligheter. Ekteparet Augusta og Niels Bache-Mølle Hansen, bosatt på Nedre Gjøvik gård, hadde 7 barn. Alle var svært musikalske. Mjøen skulle siden komme til å arbeide mye med musikalske slekter og arvelighet.

Mjøen arbeidet fire år på apotek på Gjøvik og Røros, før han tok farmasøyteksamen 1881. Han bestyrte deretter Røros apotek i noen år og drog så utenlands, bl.a. til Frankrike, Storbritannia og USA. Fra 1892 arbeidet han i Leipzig, hvor han tok doktorgraden i organisk kjemi 1894. I Tyskland kom han i kontakt med fagfeltet som ble hans virkelige interesse i livet, nemlig eugenikken, bedre kjent som rasehygiene. I Berlin møtte han dr.med. Alfred Ploetz, eugenikkens far, og disse to deltok senere i stiftelsen av Den internasjonale eugeniske føderasjon 1912.

1896 giftet Mjøen seg, og samme år vendte han hjem til Norge og ble universitetsstipendiat i Oslo. 1906 grunnla han Vinderen Biologiske Laboratorium. Men dette ble aldri innbringende, og familiefaren Mjøen måtte finne andre inntektskilder. 1907 ble han overkontrollør ved brennevins- og malttilvirkningen i 1. (Akershusske) distrikt. 1916 ble han innehaver av Majorstuen apotek, og det var inntektene herfra som gav ham frihet til å dyrke sin hovedinteresse. 1914 utkom hans hovedverk Racehygiene, hvor han presenterte eugenikken og resultater av egen forskning.

Rasehygienens hovedmål var beskyttelse av det menneskelige arvestoff. Mjøen ønsket å holde forskjellige mennesketyper fra hverandre og unngå angivelig degenererende raseblanding. Han ønsket å skjelne «... mellem retten til å leve og retten til å gi liv», noe som betydde at mennesker med uønskede genetiske disposisjoner ikke burde få lov til å formere seg. Dette gjaldt de såkalt åndssvake, men også bl.a. forbrytere og prostituerte. Det nordiske mennesket var et biologisk ideal, og Mjøen var bekymret for fremtiden til “den nordiske rase”. Allerede 1908 la han frem et eget sosialpolitisk program under et møte i Medicinerforeningen i Kristiania. 1914 presenterte han sitt rasehygieniske program på regjeringspartiet Venstres landsmøte, og responsen var positiv.

Det er verdt å merke seg at rasetenkning verken var politisk eller moralsk ekstremt frem til og med mellomkrigstiden. Det “sunne og rene” menneskelige ideal stod sterkt også i sosialistiske kretser. 1934 skrev Karl Evang, som for øvrig også var en kritiker av Mjøen, at «den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for». Likevel møtte Mjøen mye offentlig motbør da boken Racehygiene kom ut, bl.a. fra professor i zoologi Kristine Bonnevie og arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr. Kritikken gjaldt Mjøens uvitenskapelighet og hans tanker om rasehygieniske tiltak. Etter dette var han en omstridt skikkelse. Han stod utenfor universitetsmiljøet og ble nedsettende omtalt som apoteker og dilettant.

Kritikken var massiv, og Mjøen tok den hardt. I utlandet var situasjonen imidlertid en annen, der hadde han langt flere kontakter innen det eugeniske miljø enn sine motstandere. 1920 startet han tidsskriftet Den Nordiske Race, med ledende eugeniske krefter fra Sverige, Storbritannia, Tyskland og USA i redaksjonen. Han var en engasjert foredragsholder, og utgav dessuten en rekke bøker. For øvrig var han kjent som en kunnskapsrik mann, som omgikkes privat med kjente personligheter innen nordisk kulturliv. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1901.

Mjøens navn har etter den annen verdenskrig fått en odiøs klang, ikke minst siden Nasjonal Samling brukte hans ideer. Det er imidlertid et viktig historisk poeng at rasetenkning ble betraktet som vitenskap og ikke som politikk, også etter at nazistene kom til makten i Tyskland 1933. Rasehygienen som sådan kom ikke i virkelig vanry før etter 1945. Jon Alfred Mjøen døde 1939.

Verker

  • Über die Polymethacrylsäure, dr.avh., Berlin 1897
  • Racehygiene, 1914
  • Germaner oder Slaven?, Berlin 1917
  • Det norske program for rasehygiene, 1932
  • Hormonene. Den biokjemiske personlighet (sm.m. Arne Y. Brantenberg), 1939

Kilder og litteratur

  • O. L. Mohr: Arvelærens grunntrekk,1924
  • HEH 1938
  • A. Jermstad: Minnetale over Jon Alfred Mjøen, i VSK Årbok 1939, 1940, s. 70–73
  • J. D. Sømme: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • S. Mjøen: Da mor var ung,1975
  • S. Pollan: Vi selv og de andre,1978
  • N. Roll-Hansen: Eugenics Before World War II – The Case of Norway, i History and Philosophy of the Life Sciences, 2, 1980, s. 269–298
  • A. Brodersen: Fra et nomadeliv,1982
  • B. Westlie: Drømmen om det perfekte menneske,1995
  • L. Koch: Racehygiene i Danmark,København 1996
  • G. Brantenberg: Augusta og Bjørnstjerne,1997