Faktaboks

Jon Halldorsson
El. Freygerðarson
Død
2. februar 1339, Bergen
Levetid - kommentar
Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent
Virke
Norskfødt biskop i Skálholt
Familie
Foreldre: Halldor og Freygerðr. Bror av Finn Halldorsson (ca. 1260–1330).

Jon Halldorsson hørte med blant de lærde prelater som satt i ledende stillinger i den norske kirkeprovinsen i første halvdel av 1300-tallet.

Jon kalles også Freygerðarson etter moren, som kan ha vært islandsk, mens faren må ha vært norsk. Som barn ble han satt i skole hos dominikanerne i Bergen og ble selv dominikaner. Ifølge tåtten om ham studerte han som ung ved universitetene i Paris og Bologna. 1310 var han kannik ved Kristkirken i Bergen og var det fortsatt 1321, da domkapitlet i Nidaros valgte ham til biskop i Skálholt. 1. august 1322 gav erkebiskop Eiliv ham bispevigsel. 20. februar 1323 deltok han i riksmøtet i Oslo som gjorde Erling Vidkunnsson til drottsete. Om våren samme år kom han til Island.

Biskop Jon var en kunnskapsrik kanonist, en fremragende predikant og en myndig og viljesterk personlighet, som ivrig tok seg av sine embetsplikter. Han roses for sin lærdom og sine kunnskaper i latin, som han skal ha talt like godt som sitt eget språk. Han hadde regelmessig kontakt med norske og andre utenlandske prelater, blant dem biskop Håkon av Bergen og pave Benedikt 12s pønitensiar, Petrus Abo.

Jon Halldorsson visiterte sitt bispedømme regelmessig og hevdet kirkens økonomiske rettigheter med styrke. Gjennom sitt store hyrdebrev av 20. juli 1326, som må ha blitt til i samråd med erkebiskop Eiliv, satte han sine prester grundig inn i lovgivningen om kirkestraffene. Prostene skulle sørge for at avskrifter av Jons hyrdebrev ble sendt til sogneprestene, og de skulle lese det opp minst to ganger på 12 måneder. Prostenes rett til å høre skriftemål ble også slått fast, samtidig som Jon opprettholdt kirkens botsøvelser og skriftemål med full strenghet. Han fikk Alltinget til å vedta to nye kirkelige festdager: Kristi legemsfest (festum corporis Christi), første torsdag eller søndag etter Treenighets søndag, og Magnusmesse (til minne om den helgenkårede orknøyjarlen Magnus Erlendsson, død 1115), 16. april.

Jons måte å preke på falt ikke alltid i god jord. Han blandet verdslige fortellinger, “eventyr” eller legender som han hadde lært utenlands, inn i prekenene for å skjerpe tilhørernes oppmerksomhet. Slike eksempelprekener var typiske for tiggermunkenes forkynnelse. Noen av disse er bevart. Bevart er også Clári saga, en eventyrdiktning som Jon fortalte på Island og muligens oversatte selv. Til grunn for sagaen skulle ha ligget et dikt Jon hadde lært i Frankrike.

Jon drog gjentatte ganger utenlands, først og fremst til Norge. Vinteren 1334–35 var han i Norge på vegne av sin bispestol for å rydde opp i spørsmålet om pavetiende. Høsten 1338 kom han “meget syk og trett” i land i Bergen, der han døde året etter.

Kilder og litteratur

  • RN, bd. 3–5
  • Clári saga, utg. av G. Cederschiöld, Lund 1879
  • Íslenzk ævintýri, utg. av H. Gering, Halle 1882
  • Laurentius saga biskups, Reykjavík 1969
  • “Söguþáttur Jóns Halldórssonar”, i Biskupa sögur, bd. 3, Íslenzk fornrit 17, Reykjavík 1978
  • Jón Helgason: Islands Kirke fra dens Grundlæggelse til Reformationen, København 1925
  • F. Paasche: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • Magnús Stefánsson: “Frá goðakirkju til biskupskirkju”, i Saga Íslands, bd. 3, Reykjavík 1978