Faktaboks

Kåre Kristiansen
Kåre Gulbrand Kristiansen
Født
11. mars 1920, Bergen
Død
3. desember 2005, Nesodden, Akershus
Virke
Politiker
Familie
Foreldre: Evangelist Michael Kristiansen (1886–1982) og Olga Baalerud (1896–1975). Gift 1948 med Helen Marit Strand (4.5.1924–), datter av stasjonsmester Einar Strand (1900–72) og Esther Heia (1902–84).
Kåre Kristiansen
Kåre Kristiansen
Av /NTB Scanpix ※.
Kåre Kristiansen
Av /Stortingsarkivet.

Kåre Kristiansen var en av de mest markante ledere i norsk politikk fra 1960- til 1990-årene. Både internt i Kristelig Folkeparti og i samfunnsdebatten generelt stod han frem som en sterk personlighet med klare meninger. Han var partileder i KrF 1975–77 og 1979–83.

Sin yrkeskarriere hadde han i NSB, der han begynte som visergutt. Han gikk gradene gjennom ulike stillinger, bl.a. lærer ved jernbaneskolen og trafikkinspektør, til han endte som driftsdirektør 1970. Han har beholdt sitt medlemskap i Norsk Jernbaneforbund hele livet, og bruker også “jernbanedirektør” som sin sivile tittel.

Kristiansen var medlem av Nesodden kommunestyre 1951–67, det meste av tiden satt han også i formannskapet. Da hans rikspolitiske karriere var over, tok han en “politisk sjarmøretappe” i Nesodden kommunestyre 1991–95. Han var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom 1955–56 og ble nestleder i partiet 1961.

Som statssekretær hos Egil Aarvik i Sosialdepartementet fra 1965 fikk han ansvaret for å få fortgang i arbeidet med og innføringen av Folketrygden. Denne reformen ble vedtatt av Stortinget 1966 og innført fra 1967. 1968 vendte Kristiansen tilbake til NSB. Fra valget 1969 og til Borten-regjeringen gikk av 1971, møtte han på Stortinget som vararepresentant for Egil Aarvik. 1973 ble han valgt inn som fast representant for Oslo KrF, og 1975 overtok han som partileder etter Lars Korvald. Stortingsperioden 1973–77 stod på mange måter i abortkampens tegn, og Kåre Kristiansen var, som leder av sosialkomiteen i Stortinget, en av de mest profilerte abortmotstanderne på Stortinget i det mest abortkritiske av de politiske partiene.

1977 trakk Kristiansen seg både som partileder og fra Stortinget, bl.a. som følge av en hviskekampanje om hans privatliv. Han fikk imidlertid massiv støtte både fra eget parti og det politiske miljøet ellers og var forholdsvis raskt kampklar igjen. 1979 ble han igjen partileder, og 1981 ble han valgt inn igjen på Stortinget for Oslo. Her ble han leder for Stortingets utenrikskomité. Da Kåre Willoch utvidet Høyre-regjeringen med KrF og Sp 1983, ønsket Kristiansen selv og hans parti at han skulle bli utenriksminister, men det ville ikke Høyre gå med på. Kristiansen ble i stedet olje- og energiminister til regjeringen gikk av i april 1986.

Perioden 1985–89 ble Kåre Kristiansens siste periode som stortingsrepresentant. Denne perioden, og de neste årene, ble i stor grad preget av den mer eller mindre åpenlyse konflikten mellom ham og Kjell Magne Bondevik. Bondevik hadde vært Kristiansens nestleder gjennom hele hans ledertid, og det hadde vært en viss utålmodighet i deler av partiorganisasjonen som ønsket Bondevik som ny leder. 1981 ble Bondevik parlamentarisk leder, og på landsmøtet 1983 ble Bondevik valgt til partileder, samtidig som det var en underliggende forståelse av at Kristiansen skulle bli parlamentarisk leder. Det ble han også, men få uker senere ble han statsråd. Da Willoch-regjeringen gikk av 1986, ble Bondevik parlamentarisk leder samtidig som han fortsatte som partileder. I sine memoarer legger ikke Kristiansen skjul på en viss bitterhet over dette. Da han 1987 gikk kraftig til angrep på sentralstyremedlem Kristin Aase på grunn av hennes uttalelser i abortsaken, oppfattet mange dette like mye som et angrep på Bondevik, ettersom Aase ble oppfattet som Bondeviks “kronprinsesse”. Saken førte til at Kristin Aase trakk seg fra all partipolitisk aktivitet.

I årene som fulgte, kom Kristiansen med en serie kritiske angrep på partiledelsen i KrF, først Kjell Magne Bondevik, senere Valgerd Svarstad Haugland. Det lå reelle politiske motsetninger bak, bl.a. Kristiansens mer konservative holdning til enkelte av KrFs hjertesaker og borgerlig samarbeidsiver. Men de to memoarbøkene hans har også preg av en viss personlig bitterhet. Hele partiet led under dette. Da partiet feiret Kristiansens 80-årsdag, skjedde det imidlertid i forsoningens tegn. Det ble mottatt med lettelse da han på landsmøtet 2001 lot seg utnevne til æresmedlem i KrF.

1991 ble Kåre Kristiansen medlem av Den norske Nobelkomité. 1994 trakk han seg fra komiteen i protest mot at Nobels fredspris ble tildelt Yasir Arafat, sammen med Shimon Peres og Yitzak Rabin. Denne markeringen ble på mange måter “høydepunktet” i det som har vært et livslangt og sterkt engasjement for staten Israel og det jødiske folk.

Verker

  • Når sant skal sies. På politikkens hovedspor og sidespor, 1989
  • Stå på, Kåre K.!, 1990
  • De eldre og den europeiske union, 1994

Kilder og litteratur

  • Biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • HEH 1994 (og tidligere utg.)
  • O. C. Torp: Stortinget i navn og tall, flere utg.
  • I. Grimsmo (red.): Livssyn og politikk. Kåre Kristiansen 75 år, 1995
  • O. J. Sæther m.fl.: Samling om verdier. Kristelig Folkepartis historie 1933–1983, 1984