Knut Dahl Jacobsen

Bedre enn de fleste visste Dahl Jacobsen at det nye forskningsprogrammet krevde andre institusjonelle og finansielle rammer enn dem som eksisterte i Norge i 1960-årene. Han tok da også mer enn noen andre på seg å løse denne oppgaven, og han hadde stor direkte påvirkning på fagmiljøet ved tre av universitetene i Norge. Ved Universitetet i Oslo skapte han en ny giv for forsknings- og rekrutteringsvirksomheten ved Institutt for statsvitenskap gjennom grunnleggende endringer i undervisningsopplegget, spesielt gjennom cand.polit.-ordningen. Ved Universitetet i Bergen bygde han opp et nytt forskningsmiljø og nye undervisningsfag ved Institutt for offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap, og ved Universitetet i Tromsø var han medlem av interimstyret og dermed med på å legge grunnlaget for det nye flerfaglige Institutt for samfunnsforskning.

Som institusjons- og miljøbygger oppviste Dahl Jacobsen stor idérikdom, pågangsmot og evne til å oppmuntre, inspirere og overtale sine kollegaer. Han nedla en enorm innsats for å skape gode arbeidsmuligheter for andre og la mer vekt på den samlede vitenskapelige produksjon i fagmiljøet enn på sin egen produksjon. Det kostet imidlertid mye i form av tid og krefter, og han kunne nok selv oppleve avveiningen mellom egen forskning og miljø- og institusjonsbygging som vanskelig.

I 1950- og 1960-årene gjennomgikk statsvitenskapen internasjonalt en grunnleggende omforming. I de første etterkrigsårene var faget i Europa fortsatt preget av én historisk-beskrivende og én formell-legal tilnærmingsmåte, som gikk ut på at man best kunne forstå politisk liv gjennom kunnskap om konstitusjoner, andre rettsregler og de formelle politiske institusjonene.

Internasjonalt ble disse tilnærmingsmåtene stadig sterkere kritisert. «Atferdsrevolusjonens» credo var at kunnskap om formelle regler og institusjonsformer ikke kunne gi en tilfredsstillende forståelse av politikk. Begge tilnærmingsmåter ble stemplet som teoriløse fordi de var beskrivende, men ikke forklarende. De sa lite om hvorfor politiske vedtak og endringsprosesser fant sted. For å forstå politisk virkelighet måtte man studere politiske prosesser, maktforhold og konflikter, så vel som politiske konsekvenser av sosiale og økonomiske krefter. Fra begynnelsen av 1960-årene ble da også norsk statsvitenskap stadig mer frigjort fra fadderdisiplinene jus og historie.

I en tid da nye analyseteknikker gjorde at mange statsvitere var fascinert av masseatferd, valgstudier og survey-analyser, hadde Dahl Jacobsen allerede i magistergradsavhandlingen fokusert på den offentlige forvaltningen. Mens formell-legal analysetradisjon så forvaltningen som et nøytralt instrument for forberedelse og iverksettelse av politiske vedtak, bygde Dahl Jacobsen på forvaltningen som maktfaktor. Forvaltningsstabene og de institusjonelle rammene de handler innenfor er viktige for hvilke oppgaver som blir definert som fellesanliggender og offentlig ansvar, for hvordan oppgaver defineres og løses, og for fordelingen av livssjanser og velferd mellom samfunnsgrupper.

Dahl Jacobsen var gjennom hele karrieren opptatt av fordelingspolitikkens forvaltning. Han tok opp nøkkelområder i den moderne velferdsstaten: sosialpolitikk, helse, utdanning og arbeid, og alltid med interesse for de svakstilte gruppenes forhold. Det at noen sosiale grupper systematisk blir tapere, kan ikke ensidig forklares ut fra trekk ved gruppene selv – at de er ressurssvake. For å forstå sosiale skjevfordelinger må man i tillegg analysere hvordan styringsformer og institusjonelle rammer preger handlingsmønster og utfall.

Dette perspektivet på politikk og forvaltning kommer tydelig frem i doktoravhandlingen Teknisk hjelp og politisk struktur fra 1964, en analyse av fremveksten av norsk landbruksforvaltning i perioden 1874–1999. Boken har en faglig tyngde som ville ha gjort den til en internasjonal klassiker dersom den hadde blitt publisert på et verdensspråk.