Faktaboks

Knut Luraas
Knut Øysteinsson Luraas
Født
Tinn, Telemark
Død
Kongsberg, Buskerud
Virke
Hardingfelespiller og bygdekunstner
Familie
Foreldre: Bonde Øystein Gunnulfson Ingulvsland (1757–1804) og Birgit Knutsdotter Mellomgarden Luraas (1761–1833). Gift 1818 med Aagot (Agathe) Torsteinsdotter Dokken (1796–1864), trolig datter av husmann Torsten Guttormson (f. 1752) og Kari Kristensdotter Hagen (f. 1761). Bror til Thomas Luraas (1799–1886).

Knut Luraas var blant de aller fremste hardingfelespillerne i første halvdel av 1800-tallet, og folkeminnesamleren Rikard Berge har kalt perioden 1800–25 i “spelmannssoga” for Luraastiden på grunn av hans sterke innflytelse på slåttespillet over store områder.

Luraas hadde flere søsken, og særlig to av hans yngre brødre utmerket seg som fremragende bygdekunstnere. Øystein Luraas (1785–1843) var en dyktig rosemaler, danser og hardingfelespiller, med et mykt og stillferdig felespill, og det er sagt at han skal ha vært den sprekeste hallingdanseren noensinne i Tinn. Thomas Luraas (1799–1886) lærte å spille klarinett i Trondheim. Han og Knut spilte mye sammen, og de skal ha spilt så fint på hardingfele og klarinett at det hørtes ut som ett instrument. Thomas Luraas er imidlertid mest kjent som rosemaler. Maling og rosemaling lærte brødrene først av slektningen Knut Skorberg Rui, men under sine mange reiser rundt om i Sør-Norge mottok de også impulser fra både byene og andre bygdelag.

Den første læremesteren til Knut Luraas på hardingfele var Hølje Leikanrud, som han hele livet fremhevet som en viktig inspirasjonskilde. Trolig lærte han også tidlig av Brynjulv Olsson, som både var spellmann og lokal forpakter av musikken underlagt stadsmusikanten i Christiania. Luraas ble snart en kjent felespiller og tilbrakte mye tid utenbygds på spille- eller maleoppdrag. Det fortelles at han drev med rosemaling på Vestlandet nord til Nordfjord og på Østlandet helt til Valdres, og at han spilte med de beste spellmennene på denne tiden. Slik fikk han et stort tilfang av slåtter fra ulike tradisjonsområder. På Vestlandet kom han i kontakt med spellmannen Nils Rekve og lærte mange slåtter av ham. Det dreide seg nok særlig om rull og halling, for det finnes mange slike vestlandsslåtter i Telemark knyttet til tradisjonen etter Knut Luraas. Men vi har også en del springarslåtter med et sannsynlig vestlandsopphav etter Luraas, f.eks. Nordfjordingen og Prillaren frå Os. Luraas skal også ha vært en del sammen med den kjente valdresspellmannen Jørn Hilme, og han skal bl.a. ha malt feleskrinet hans. Han oppholdt seg kanskje mest i Numedal, og han spilte ofte sammen med Løytnantsdrengene. Samtidig var han en årviss gjest under Kongsbergmarkedet, hvor han blant annet kappspilte med spellmenn som Myllarguten og Pål Løytnantsdreng.

Luraas lærte også bort mye spill der han reiste, og det fortelles at han satte sitt helt spesielle stempel på slåttene. Han ble karakterisert som en fantasirik og dristig felespiller, som bl.a. Myllarguten hadde stor sans for. Både Myllarguten og spesielt Håvard Gibøen skal ha regnet Knut Luraas som en av sine beste læremestere. Gibøens talent oppdaget han tidlig, og Luraas bestemte seg for å følge ham opp allerede fra han var liten. Senere lærte han de to telemarksspellmennene slåtter fra ulike deler av landet, særlig vestlandsslåtter etter Nils Rekve og valdresslåtter han hadde lært av Jørn Hilme.

1843 var Knut Luraas som vanlig på høstmarkedet på Kongsberg. Etter at markedet var over, oppholdt han seg i og rundt byen en tre ukers tid og drev med spilling og mye festing. En morgen ble han funnet død i huset hvor han losjerte. I kirkeboken for Kongsberg står det at han skal ha blitt slått i hjel, men denne forklaringen har flere i ettertid stilt seg tvilende til.

Kilder og litteratur

  • Ø. Vesaas: Rosemaling i Telemark, bd. 3, 1957
  • K. Buen: “Som gofa spølå”. Tradisjonen rundt spelemannen Knut Dahle 1834–1921, Tuddal 1981
  • R. Myklebust: Femti år med folkemusikk, 1982
  • A. Bjørkum, M. Myhren og B. Aasland (red.): Folkemusikk og folkemusikkutøvarar i Noreg, bd. 2, 1996
  • N. Ellingsgard: Norsk rosemåling. Dekorativ måling i folkekunsten, 1999