Det viktigste for et menneske er å være naturlig og seg selv og ikke gi etter for herskende smak, moter og retninger som ikke passer ens natur, mente Kristofer Sinding-Larsen. Etter dette prinsippet levde han, både som menneske og kunstner. Hans slekt var gjennom generasjoner preget av norsk kultur og embetsmannstradisjon. Dette gav ham sikkerhet og form.
Sinding-Larsen vokste opp i Kristiania som nummer fem i en søskenflokk på 7. Faren var sterkt kunstnerisk interessert og skrev både bokanmeldelser og kunstkritikker. Kristofer ble elev ved Kristiania katedralskole som seksåring og tok examen artium på latinlinjen der 1891. Året etter tok han tilleggsprøven for realartium, gjennomgikk deretter Krigsskolens nederste avdeling og ble vernepliktig offiser 1893. Men det var kunstner han ville bli. Etter ett år på Den kgl. Tegneskole og ett år ved Harriet Backers malerskole reiste han 1895 til Italia og ble der i tre år. Han studerte ved Accademia de San Luca i Roma, besøkte Firenze og deltok i utgravningene av oldtidsbyen Agrigentum på Sicilia.
Årene i Italia ble avgjørende for Sinding-Larsens kunstneriske utvikling. Han ble påvirket av ungrenessansen og av de danske malerne Kristian Zahrtmann og Johan Rohde, som han møtte der. I landsbyen Civita d'Antino malte han bl.a. Appelsintreet (1898). Fra samme år er portrettet av søsteren Magna. Disse to bildene er hovedverker i hans produksjon. 1898–99 oppholdt han seg i København som elev hos P. S. Krøyer, og 1900–01 studerte han ved akademiet i Sevilla. 1903 giftet han seg med danske Margrethe Volkersen. Etter lange opphold i Danmark og Italia bosatte de seg 1921 fast i Kristiania/Oslo.
Sinding-Larsen hører til de dansk-florentinske stilsøkerne som dyrket linjen og formens kjølige skjønnhet. Et eksempel på dette er maleriet Opptrekkende uvær over en gammel jysk herregård. Grunnelementet i hans kunst var den romantiske naturopplevelsen. Kunstkritikere i hans samtid (bl.a. Håkon Stenstadvold) påpekte at de perfekte, avslepne bildene kunne bli kjedelige, men Sinding-Larsen holdt fast på sin form, selv om det innebar at han isolerte seg fra hovedstrømningene i tidens kunst.
Som kunstner var Sinding-Larsen allsidig. Han malte motiver fra italienske byer og religiøse bilder, bl.a. altertavlene i Øyestad, Reine og Rotsund kirker. Han var også en mye benyttet portrettør. På verdensutstillingen i Paris 1900 fikk han utmerkelsen Mention honorable for portrettet av sin far. Sinding-Larsen skrev den første samlede oversikt over norske grafiske kunstnere, Norsk grafikk i det tyvende århundre (1941). Han deltok på en rekke utstillinger og var bl.a. fast bidragsyter til Høstutstillingen 1898–1940. Hans arbeider finnes bl.a. i Nasjonalgalleriet, Oslo Bymuseum, Bergen Kunstmuseum og Galleria Nazionale d'Arte Moderna i Roma.
Kristofer Sinding-Larsen var aktiv i flere organisasjoner. 1905–06 var han sekretær i Christiania Kunstforening. Han satt i styret for Bildende Kunstnere 1909–12 og var formann i Foreningen Norske Grafikere 1930–39, i Norsk Forening for Grafisk Kunst 1935–47 og i den norsk-italienske foreningen Dante Alighieri 1935–40. Gjennom iherdig innsats bidrog han sterkt til at Kunstnernes Hus i Oslo ble reist 1930, og han var viseformann i styret der 1930–46. Han var kommandør av den italienske Kroneorden.