Faktaboks

Kristoffer Aamot
Født
26. mars 1889, Kristiania
Død
22. mars 1955, Oslo
Virke
Politiker, journalist og kinoadministrator
Familie
Foreldre: Mekaniker Anton Christiansen Aamot (1855–1925) og Berntine Christoffersen (1860–1904). Gift 1915 med Doris Marie Larsen (12.11.1893–1976), datter av murer Karl Ludvig Larsen (1858–1922) og Mathilde Skakestad (1856–1935).

Kristoffer Aamot var den mest betydningsfulle kinopolitikeren i Norge i mellom- og etterkrigstiden. Etter en karriere som journalist og politiker gikk han for fullt inn i kinobransjen. Han fikk en rekke verv og viktige poster i den kommunale kinobevegelsen og spilte en meget viktig rolle for norsk film. Av sin politiske opponent Rolf Stranger ble han 1967 karakterisert som “en sosialdemokratisk Napoleon”, men sin voldsomme energi rettet han mot å gjøre film- og kinobransjen i Norge bedre. Ikke minst kjempet han for at de skiftende statsmyndighetene skulle ta sitt ansvar for norsk filmproduksjon.

Etter handelsskoleeksamen og språkkurs arbeidet Aamot som former, verkstedarbeider og kontormann for senere å gå helt over i journalistikken. 17 år gammel gikk han inn i den sosialistiske ungdomsbevegelsen og begynte å skrive for Ungsocialisten, der han var redaksjonssekretær 1908–09. For sine uvørne innlegg fikk han 40 dagers betinget fengsel. 1911–12 var han redaksjonssekretær i Klassekampen, og for sin skarpe politiske journalistikk fikk han 1912 ett års fengsel, som han sonet på Botsfengselet i Kristiania. 1915–19 var han redaktør av ukebladene Tidsfordriv, Speilet, Tyrihans og Norske Hjem. Han var forretningsfører for Norges Kommunistblad 1923–24 og journalist i Arbeiderbladet (Social-Demokraten) i periodene 1919–23 og 1925–34. I årene 1929–34 var han også redaktør for Norsk Filmblad.

Aamot ble 1908 medlem av sentralstyret i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, som han også var i årene 1912–14, og påbegynte dermed en viktig politisk karriere, først og fremst som lokalpolitiker. 1918–19 var han formann i Kristiania Arbeidersamfund og formann i Kristiania Arbeiderparti 1920–23. 1922–23 var han medlem i Det Norske Arbeiderpartis sentralstyre. I hovedstadspolitikken ble han en viktig og synlig figur, og han hadde er rekke viktige verv i byen. Han var medlem av bystyret 1920–37, av formannskapet 1920–34 og viseordfører 1929–31. Han var også medlem av bl.a. Oslo Lysverkers styre 1923–28, formann 1932–34, arbeidsutvalget for Foreningen Norsk Arbeide 1930–46 og Oslo Sporveiers direksjon 1935–37.

1923 gikk Aamot inn i kinopolitikken, som medlem av Oslo kinematografstyre, og var styrets formann 1929–31. Dette styrevervet hadde han til 1934, da han ble administrerende direktør for Oslo Kinematografer, en stilling han hadde til sin død. 1929 ble Aamot formann i Kommunale Kinematografers Landsforbund, og han var formann her 1929–40 og 1945–54. Dette gjorde ham til den viktigste kinopolitikeren i Norge. I tillegg til å være formann i KKL og administrende direktør i Oslo Kinematografer, som var en kommunal bedrift, hadde Aamot en rekke andre sentrale verv i film- og kinobransjen. Han var styremedlem i distribusjonsselskapet A/S Fotorama 1927–34 (formann 1930–34), satt i styret for distribusjonsselskapet Kommunenes Filmsentral A/S (som var eid av de kommunale kinoene) 1926–34 (formann 1930–34), og formann i styret for produksjonsselskapet Norsk Film A/S (som var eid av KKL) 1936–54. Han var også medlem av Statens Filmarkiv fra 1935, Statens filmtekniske nevnd fra 1938 og Statens Filmråd 1947–54.

Aamot kjempet for at staten skulle støtte norsk filmproduksjon og for at de kommunale kinoene skulle gi en del av sitt overskudd til filmproduksjon. Dermed ble han viktig for etableringen av Norsk Film A/S og for at dette selskapet opprettet det første filmatelier i Norge 1935. Som kinodirektør satte han dessuten i gang en stor produksjon av korte dokumentarfilmer om Oslo, som gikk som forfilmer på kinoene. Han regisserte selv to av disse kortfilmene, Akerselva (1949) og Fiskerlivets Farer (1951).

Aamot var både elsket og mislikt, ikke minst på grunn av sin egenrådighet, men selv hans motstandere så hvilken stor bragd Aamot gjorde for film- og kulturpolitikken. 1955 innstiftet KKL en ærespris for innsats i norsk filmproduksjon, som ble kalt Aamot-statuetten. Han fikk 1965 en vei oppkalt etter seg i Nydalen i Oslo.

Også sønnene Per Aamot (1916–2001) og Esben Aamot (1920–) hadde karriere innen film og kino, som filmoversettere.

Verker

  • Oslo arbeidersamfund gjennem 75 år. 1864–1939, 1939
  • Vigeland (sm.m. N. F. Schach), 1947
  • Oslo-billeder og forstadsproblemer (sm.m. H. Gran og H. Fett), 1950

Kilder og litteratur

  • HEH 1955
  • S. Evensmo: Det Store Tivoli, 1967
  • P. Aamot: “Å leve med 'Aamot'”, i Film & Kino nr. 4/1987, s. 30–31