Leif Vetlesen var sjømann, politisk aktivist, fredsarbeider og en markant forfatter og debattant. I kampen om det omstridte Nortraships hemmelige fond og utbetaling til Norges krigsseilere skulle Vetlesens mangeårige kamp bli av stor betydning.
Vetlesen hadde tatt examen artium ved Oslo katedralskole våren 1939 da han 17 år gammel mønstret på som dekksgutt med M/S Teneriffa. I likhet med mange jevnaldrende som bare tenkte å ta en tur til sjøs før annen utdannelse, stod han om bord i handelsflåten i april 1940 og fikk dermed sin skjebne beseglet. Vetlesen ble sjømann, i blodet og i sinnet. Han hadde hyre på 8 skip og seilte på Europa, Nord-Afrika, Østen, Australia og Nord- og Sør-Amerika. Han steppet inn som lemper og fyrbøter når andre var syke, men endte som matros og trivdes best i stykkgodsbåter med alt det som krevdes av avvekslende sjømannsskap på dekk. Han ble snart en sosial kraft blant kameratene om bord.
Den spanske borgerkrigen hadde vekket Vetlesens politiske interesse, og krigsseilasen skjerpet den. En gang mens han var sykmeldt med gulsott i Cardiff, som var hans “hjemby” under atlanterhavsfarten, oppsøkte han det britiske kommunistpartiet. Der trengte man et foredrag fra en norsk sjømann som seilte med krigsforsyninger til Storbritannia, og Vetlesen drog på turné til partimøter og fagforeningsmøter i gruvedistriktet i Wales. Da han ble friskmeldt, kunne han ikke vente med å få seg en skikkelig båt og drive politisk og faglig arbeid om bord. Oppholdet i Cardiff hadde vært rene tillitsmannsskolen. I kofferten hadde han også et helt lite bibliotek med marxistiske bøker, som han leste i ett sluk.
Norsk Sjømannsforbund merket seg snart talentet Leif Vetlesen, som med sin borgerlige bakgrunn kunne føre seg, behersket språk og var en begavet taler og en selvskreven tillitsmann. 1944 ble han rekruttert som redaksjonssekretær ved Norsk Sjømannskontors hovedkontor i London, med overføring til Oslo i august 1945.
1947 startet kampen for krigsseilernes sak, knyttet til Nortraships såkalt hemmelige fond. Sjøfolkene krevde å få utbetalt de opptjente krigsrisikotillegg, som var satt på en egen konto i London i krigsårene. Leif Vetlesen stilte seg i spissen for en landsomfattende aksjon, noe som førte til at aktivisten og kommunisten mistet jobben i Sjømannsforbundet 1947 og ble ekskludert året etter. Både Stortinget og Høyesterett avviste krigsseilernes krav i første runde. Da viseadmiral Thore Horve tok saken opp igjen i 1960-årene, var det på grunnlag av matros Vetlesens tidligere arbeid. Horves store innsats og personlige prestisje i politiske kretser sørget, sammen med Vetlesens fotarbeid, for den såkalte ex-gratia-utbetalingen 1972.
Leif Vetlesen hadde etter krigen sentrale verv i NKPs ungdomsorganisasjon, men ble ekskludert fra NKP under et dramatisk oppgjør med Peder Furubotn 1949. Sammen med sin hustru Vesla brøt han endelig med kommunismen etter den sovjetiske invasjon i Ungarn 1956. De gikk begge deretter inn i Arbeiderpartiet.
Vetlesen arbeidet som journalist, veiarbeider, havfisker og valgkampmedarbeider for DNA. I årene 1966–82 var han informasjonssjef i NORAD, med unntak av tre år som stedlig representant i Uganda. 1982–85 var han generalsekretær i Amnesty International.
Etter at Leif Vetlesen ble pensjonist 1985, fortsatte han sitt store engasjement for sjøfolkene både gjennom eget forfatterskap og ved å arbeide for at sjøfolkenes historie skulle dokumenteres av historikere. Da prosjektet Handelsflåten i krig 1939–1945 var under planlegging, og tanken var å lage én bok om sjøfolkene, aksjonerte Vetlesen. “Når rederne skal få to bøker, må sjøfolkene få to.” Slik ble det. Han ble en verdifull leverandør av kunnskap, kilder og råd under arbeidet.
1997 mottok Vetlesen Kongens fortjenstmedalje i gull for sin utrettelige innsats for dem som kjempet på havet under krigen. Han så på tildelingen som en oppreisning, ikke bare personlig, men for krigsseilerne generelt – og som et bevis på den holdningsendring til krigsseilerne som har funnet sted i det norske samfunn.
Leif Vetlesen gav 2002 sitt omfattende personlige arkiv fra et langt og mangslungent politisk virke til Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo. Fra sitt og Veslas trivelige hjem drev han helt til det siste en omfattende “butikk” med bistand til krigsseilere, deres enker og barn som trengte råd og hjelp.