Lisbeth Broch hadde sitt hovedvirke i den høyere skolen, men huskes også for sitt allmenn- og kvinnepolitiske engasjement.
Broch vokste opp i Trondheim og Vestre Aker, hvor hun 1930 tok examen artium på reallinjen på Ris gymnas. Her deltok hun ivrig i gymnassamfunnet, på denne tiden en kulturell og politisk institusjon, som gav den samfunnsengasjerte gymnasiasten kraft og inspirasjon. Hun var en dyktig realist, men valgte likevel filologien, og 1937 ble hun cand.philol. med historie som hovedfag. I studietiden gav historikerne Arne Ording og Sverre Steen henne impulser hun senere skulle dra nytte av som pedagog: Ording mente at elevene måtte få en opplevelse av det som ble sagt, og at stoffet derfor burde levendegjøres; Steen forsøkte først og fremst å inspirere studentene til å finne ut noe selv. Disse to til sammen gav Broch hennes viktigste pedagogiske leveregler.
For den samfunnsengasjerte Broch var politikken imidlertid enda viktigere enn studiene. Som student gikk hun straks inn i Mot Dag, hvor hun særlig ble tiltrukket av det levende intellektuelle miljøet og det krevende arbeidet. Mot Dags leder Erling Falk hadde tenkt seg at organisasjonen bare skulle bestå av menn. Da det etter hvert kom flere kvinner med, ble det opprettet en egen kvinnegruppe, som i første rekke skulle drive opplysningsarbeid i ulike kvinneforeninger knyttet til arbeiderbevegelsen. Kvinnene fikk etter dette slippe til i administrasjonsgruppen eller styret, og Lisbeth Broch var en av dem som vekslet på å være med her. Hun var også medforfatter i Arbeidernes Leksikon, som ble skrevet og redigert av motdagister. 1938 giftet hun seg med et annet tidligere medlem av Mot Dag, Vilhelm Evang, senere oberst og leder av den norske militære etterretningstjenesten.
Etter krigen engasjerte Broch seg i Bærum Arbeiderparti, hvor hun var med i styret 1950–51. Hun satt i Bærum kommunestyre 1948–55 og 1960–67, fra 1964 i formannskapet. Hun var også mangeårig medlem av skolestyret og barnevernsnemnda.
I fredsåret 1945 var Broch til stede på en internasjonal kvinnekongress i Paris, hvor en drøftet krigens erfaringer og programmet for fremtiden. I 1940 hadde hun skrevet heftet Kvinnereising, om kvinnebevegelsens historie i Norge og ute i verden. Det var beregnet på elever i gymnasier og ungdomsskoler, men ble 1946, i bearbeidet form, utgitt i Cappelens Studiebibliotek, til bruk i studiesirkler og diskusjonsforeninger arrangert av tidsskriftet Kvinnen og Tiden. Kvinnereising gjennomgår kvinnebevegelsens utvikling fra den franske revolusjon frem til og med den annen verdenskrig. Den trekker opp lange linjer i historien, peker på motsetningsforhold og samarbeid mellom arbeiderkvinnene og middelklassens kvinner, og tar spesielt for seg kvinnenes forhold til nazismen og krigen. Til tross for sitt lille format, var den et nybrottsarbeid innenfor norsk kvinnehistorie, og den fikk stor betydning for et publikum som var sultent på informasjon og diskusjon. 1953 utarbeidet Broch en rapport til UNESCO, The Political Role of Women in Norway, som etter en kort historisk oversikt gir et innblikk i norske kvinners stilling i det norske samfunnet i den første etterkrigstiden. 1954 skrev hun bind 3 i Aschehougs verdenshistorie, Fra de store oppdagelser til 1789.
Lisbeth Broch fikk sitt hovedvirke i den høyere skolen, først i et vikariat ved Valler gymnas i Bærum 1951, deretter ved Aars og Voss skole i Oslo 1952–60, før hun kom tilbake til Valler som rektor 1960. Her ble hun til hun gikk av med pensjon 1979. Under mottoet “Hjerte–ånd–vilje” hadde hun som mål å gi elevene muligheter for å utvikle en nøktern vurderingsevne og et rikt følelsesliv, i tillegg til solide kunnskaper. Hun videreførte skolens gode idrettstradisjoner og utviklet et variert fagtilbud. 1969 var Valler en av de første skoler i Norge som fikk egen samfunnsfaglinje, og i Brochs rektortid fikk skolen også reallinje med forming.