Faktaboks

Marcus Thrane
Marcus Møller Thrane
Født
14. oktober 1817, Christiania (nå Oslo)
Død
30. april 1890, Eau Claire, Wisconsin, USA
Begravelsessted
Æreslunden på Vår Frelsers gravlund
Virke
Lærer, publisist, redaktør og politisk reformator
Familie

Foreldre: Kjøpmann og riksbankdirektør David Thrane (1780–1832) og Helene («Lena») Sophie Bull (1780–1831).

Gift 11.8.1841 i Lillehammer med Marie Josephine Buch (1820–1862; se Josephine Thrane). Sønnesønn av Paul Thrane (1751–1830); brorsønn av Waldemar Thrane (1790–1828); svoger til Carl Roosen (1800–1880).

Marcus Thrane

Portrett av Marcus Thrane til visittkort. Chicago cirka 1875.

Av /Nasjonalbiblioteket.

Marcus Thrane var en norsk politisk aktivist. Han var leder for en bevegelse som besto av en rekke lokale arbeiderforeninger, også kjent som Thranebevegelsen. Dette var politiske reformforeninger som kjempet for allmenn stemmerett, også for arbeiderklassen, og for sosiale og rettslige reformer, særlig for husmenn. Arbeiderforeningene var den første organiserte politiske massebevegelsen i Norge med sentralmøte, et eget presseorgan og en ledelse.

Thrane dro på agitasjonsreiser rundt om i landet og formidlet sitt sosialistiske grunnsyn og sine reformforslag gjennom en egen ukeavis, Arbeiderforeningernes Blad. Sammen med flere av de andre lederne ble Thrane arrestert i 1851 og tilbrakte 7 år i fengsel. Etter at han slapp ut, livnærte han seg en tid som fotograf i Christiania, men emigrerte i 1863 til USA og døde der.

Oppvekst og bakgrunn

Marcus Thrane

Marcus Thrane som ung. Litografi etter daguerreotypi.

Av /Roger Berg/Larvik museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Thrane ble født inn i en av Christianias velstående slekter. Farfaren Paul Thrane hadde i sin tid arbeidet seg opp til en fremtredende plass i byens trelastpatrisiat. Faren David Thrane hadde også et godt utgangspunkt i livet, men forretningsmessige spekulasjoner og et underslag på hele 95 000 spesidaler i Rigsbanken, hvor han var direktør og kasserer, brakte skam og fattigdom over familien. Dette skjedde få måneder etter at Marcus Thrane ble født. I 1821 ble David Thrane fradømt sine stillinger av Høyesterett, men unngikk fengselsstraff da pengene ble betalt tilbake ved hjelp av bankens meddirektører og Paul Thrane.

Unge Marcus og hans søsken ble hjulpet av andre i slekten og venner av familien som satt godt i det. Etter at begge foreldrene døde 1831/1832, begynte Marcus på Christiania Borgerskole, hvor han fikk friplass. Det samme fikk han senere på katedralskolen, men sluttet før examen artium og begynte som handelsbetjent hos grosserer Nicolai Andresen, der han trivdes dårlig.

Marcus Thrane ville ut i verden. 14. mai 1838 fikk han pass for å reise til Hamburg. Men han reiste lenger enn det. Til livets opphold skaffet han seg penger ved å spille og synge på sin vei; som flere andre i familien hadde Thrane en musikalsk og kunstnerisk begavelse. Imidlertid ble han arrestert i Frankrike som løsgjenger. Ved hjelp av det svensk-norske gesandtskapet (ambassaden) i Paris ble han løslatt og sendt hjem til Norge.

Thrane oppholdt seg et halvt års tid i utlandet; i tillegg til Tyskland, Sveits og Frankrike var han også en kort tur i Storbritannia. Mye tyder på at han på sin ferd fikk en viss innsikt i såkalt utopisk sosialisme og den engelske chartistbevegelsen. Særlig i Paris stod ulike varianter av utopisk sosialisme og kristenkommunisme sterkt, ikke minst i håndverkermiljøene. Mange håndverkssvenner vandret i sine fag og beveget seg i samme kretser som unge Thrane vanket.

Lærer

Etter hjemkomsten tok Thrane examen artium som privatist i 1840. Deretter begynte han å studere teologi ved universitetet i Christiania, men han tok aldri embetseksamen. I stedet livnærte han seg som privatlærer. I 1841 flyttet han til Lillehammer, hvor han startet en privatskole. 9. juli annonserte han åpningen av et «Privatinstitut» for gutter og jenter sammen med sin kjæreste, Josephine Buch, som var guvernante hos sognepresten i Fåberg. De kunne tilby dels elementærundervisning, dels undervisning på høyere nivå i latin, fransk, tysk, matematikk og musikk. Samme år giftet han seg med Josephine, som også underviste i finere kvinnesysler. På Lillehammer fikk paret de tre første av i alt fem barn.

Josephine og Marcus Thrane var lenge et populært lærerpar. De drev også søndagsskole for voksne, og de engasjerte seg i musikk- og teaterlivet i Lillehammer. I småbyens dramatiske selskap Lilla spilte de en hovedrolle. Men på en eller annen måte la de seg ut med det lokale borgerskapet. Konkurransen fra andre privatskoler ble også hard, og etter hvert mistet de elevgrunnlaget for sin privatskole. I mai 1846 forlot de Lillehammer.

Mye tyder på at Thrane ble kjent med husmannsproblemet i de årene han oppholdt seg på Lillehammer. I nabobygdene Fåberg og Ringsaker var det mange husmenn på små og dårlige husmannsplasser som ofte led nød. I et års tid etter Lillehammer drev Thrane privatskole i Åsgårdstrand. Deretter drev han privatskole ved Modum Blaafarveværk. Blaafarveværket var Norges største bedrift på dette tidspunkt og i alvorlig økonomisk krise. Thrane opplevde innskrenkningene her i 1847–1848, og at mange av arbeiderne fikk vansker med å livberge seg. Krisen hang sammen med internasjonale lavkonjunkturer. Samtidig sviktet jordbruket i Norge, hvor det fra før var rift om brødet som følge av sterkt befolkningspress.

Arbeiderforeningene

Marcus Thrane

Tresnitt fra omkring 1850. Bilde av Marcus Thrane i midten. Under står det «Marcus Thrane. Du Arbeiderklassens sande djerve Tolk, som fattet haver den höie Tanke, at bringe Frihed, Lighed blandt Norges Folk. Traads man sætter dig mangen en Skranke, Gaaer frem med Held paa betraadte Bane. Du vor sande Ven, vor Marcus Trane». Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Marcus Thrane
Av /※.
Arbeiderforeningernes Blad

«Arbeider-Foreningernes Blad: For Arbeidsmandens Oplysning og bedre Fremtid», utgitt av Marcus Thrane, første årgang.

Av .
Lisens: CC BY NC SA 4.0

I 1848 begynte Thrane sitt politiske virke med stillingen som redaktør i Drammens Adresse. Han var særlig inspirert av februarrevolusjonen i Frankrike og kravene om allmenn stemmerett, ytringsfrihet og sosiale reformer for å motvirke den nye fattigdommen som rammet arbeiderne i et stadig mer industrialisert Europa. Slike ideer ble oppfattet som svært radikale av avisens abonnenter, og Thrane ble oppsagt fra nyttår 1849.

På dette tidspunktet hadde Thrane nettopp stiftet Drammens Arbeiderforening. Det ble starten på det som i ettertid fikk navnet thranitterbevegelsen. Her satte han ideene om politiske reformforeninger, som han hadde luftet i avisen, ut i livet. Våren 1849 stiftet han Christiania Arbeiderforening, og samme år begynte han å utgi Arbeider-Foreningernes Blad. Dette skulle bli foreningenes fremste virkemiddel i kampen for opplysning og politisk diskusjon. På det meste skal bladet ha hatt 6000 abonnenter og et opplag på 21 000.

Arbeiderforeningene vokste med eksplosiv fart i 1849–1850. Thrane dro på agitasjonsturneer for å stifte nye foreninger, først til Sørlandet og deretter på Østlandet. I juli 1849 meldte Arbeider-Foreningernes Blad om 24 foreninger og 2360 medlemmer.

Petisjon til kongen

Arbeiderforeningenes program forbindes ofte med en petisjon, det vil si et slags politisk bønneskrift, med krav om reformer som ble levert til kong Oscar 1. 19. mai 1850. Petisjonen, ført i pennen av juristen Paul Hjelm Hansen, hadde nesten 13 000 underskrifter. De viktigste kravene i petisjonen var lavere toll – slik at særlig korn ble billigere, utvidet handelsfrihet på landet, bedring av husmennenes kår, tiltak mot brennevinsondet, et bedre skolevesen, et mer rettferdig rettsvesen (jury), alminnelig verneplikt og ikke minst alminnelig stemmerett for menn. Kravene kan sees som moderate; også bondeopposisjonen på Stortinget arbeidet for flere av de samme punktene. Selv regjeringsavisene var for en utvidelse av stemmeretten i stemningsbølgen etter februarrevolusjonen.

Bevegelsen fortsatte å vokse; i mars 1850 meldes det om 133 foreninger med til sammen 11 554 medlemmer. Veksten gjorde det nødvendig å opprette en sentralbestyrelse i Christiania, ledet av Thrane selv. Det skjedde i april. Måneden etter var petisjonen underskrevet av 12 833 personer og ble overlevert til stattholder Severin Løvenskiold. Sommeren 1850 skal bevegelsen ha omfattet 273 foreninger og 20 854 medlemmer. Nå kom det også en rekke arbeiderforeninger i Trøndelag og enkelte på Vestlandet.

Overvåket

Thrane og foreningenes medlemmer ble holdt under overvåkning av myndighetene som jaktet på ulovlige aktiviteter, i form av revolusjonære ideer. Bakgrunnen var februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, som i løpet av få måneder hadde gått fra å være en politisk til en voldelig revolusjon. Demonstrantene protesterte mot den sosiale uretten som fortsatt fantes, til tross for at politiske reformer hadde gitt forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og stemmerett. Revolusjonen spredte seg til de fleste land i Europa, og også i Norge fryktet man en revolusjon.

Arbeiderforeningene ble ansett for å være en del av den revolusjonære bevegelsen i Europa, og myndighetene oppfattet den som en trussel som burde slås ned. De jaktet derfor fra første stund på eventuelle oppfordringer til voldelige aksjoner.

Første gang myndighetene forsøkte å få aktivitetene stoppet var våren 1850, da Thrane ble tiltalt for gudsbespottelse. Tiltalen kom som følge av en artikkel han hadde skrevet i foreningenes avis, der han fortalte en historie om en bonde som hadde spilt prest for en fattig mann som lå for døden, og servert ham surt øl i stedet for vin til nattverd. Dette mente Thrane viste hvilken forakt de fattige ble møtt med, mens underrettene hevdet fortellingen var blasfemisk. Thrane ble dømt i underrettene, men frikjent i Høyesterett samme høst. Retten fant at Thrane ikke kunne straffes for å ha fortalt en sann historie.

Sosialisme

I slutten av juli 1850 arrangerte thranittene sitt første «Centralmøde» (landsmøte) i Christiania. På dette tidspunktet kom Thrane i myndighetenes søkelys og ble forhørt av politiet. Det skjedde etter at han hadde deltatt i et protestmøte i forbindelse med utvisningen av den frisiske sosialistagitatoren Harro Harring.

12. november 1850 ble petisjonen avslått av kongen. Deretter fikk thranitterbevegelsens krav en mer sosialistisk profil, slik de ble formulert i Arbeiderforeningernes Blad. Thrane krevde nå at husmennene måtte få egen jord ved hjelp av lån i en statsbank. Penger skulle skaffes ved å ta av kongehusets apanasjer.

Fra høsten 1850 kom det enkelte steder i landet til uroligheter som thranittene fikk ansvaret for. Det startet for alvor i Romedal, hvor thranittene stoppet en tvangsauksjon. Deretter fulgte demonstrasjoner i Christiania i februar 1851 og uroligheter i Levanger, hvor en thranittagitator ble befridd fra arresten.

I dagene 10.–17. juni 1851 holdt thranittene sitt andre landsmøte, på folkemunne kalt «Lilletinget», i Christiania. Her ble det 12. juli fattet et vedtak om revolusjon som myndighetene brukte som påskudd til å kriminalisere bevegelsen. Det hjalp ikke at Thrane selv dagen etter fikk vedtaket omgjort. Thrane var nok i prinsippet for revolusjon, men ikke før alle muligheter til reformer gjennom lovveien var prøvd. En drøy måned senere fant den såkalte «hattemakerkrigen» sted på Hønefoss, hvor lokale thranitter anført av Halsten Knudsen støtte voldelig sammen med utkommanderte militære.

Organisering og medlemmer

Thranitterbevegelsen ble den første politiske massebevegelsen i Norge med trekk av et moderne politisk parti: en sentralledelse, en partiavis som bandt medlemmene sammen, et nettverk av lokalforeninger (på det meste rundt 400 foreninger med 25 000–30 000 medlemmer) og et landsmøte som øverste organ. Etter eldre oppfatninger bestod medlemsmassen av proletariatet i Norge, i første rekke av fattige husmenn (ifølge blant andre historiker Halvdan Kohts syn). Men senere undersøkelser har også vist at grupper i mellomsjiktet som jevne gårdbrukere, håndverkere og andre deltok i bevegelsen. Mer treffende enn å kalle det en proletarbevegelse er nok betegnelsen folkebevegelse. Bevegelsen nådde ikke Nord-Norge og i liten grad Vestlandet.

Thranitterbevegelsen er også bemerkelsesverdig sett i et europeisk perspektiv. Mens februarrevolusjonen i Frankrike og ellers i Europa skapte bybevegelser, skiller thranitterbevegelsen seg ut ved at den største oppslutningen kom på landsbygda.

Arrestasjon og dom

7. juli 1851 ble Thrane, hans rival som leder i bevegelsen, jusstudenten Theodor Abildgaard, og tre andre i sentralstyret arrestert. Sentralstyrets arkiver ble beslaglagt. Også Arbeiderforeningernes Blad ble stoppet, men kom i gang igjen under andre redaktører som nå kjempet om avisens kurs. Dette og sviktende abonnementstall skapte problemer for eieren Thrane. Mens han satt i varetektsfengsel, havnet kona og de fem barna på fattigkassa.

Ved kongelig resolusjon 28. august 1851 ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon som også fikk domsmyndighet. Den avgav sin dom 10. april 1854, etter tre års etterforskning. Thrane fikk 4 års straffarbeid; andre aktivister fikk strengere dommer. Til sammen rundt 200 personer ble dømt. Ved høyesterettsdom 25. juni 1855 ble Thranes dom stadfestet, og han ble overført fra Tugthuset til det nye Botsfengslet.

Thrane fikk ikke fratrekk i dommen for de fire årene han til da hadde sittet i varetekt. Han ble dømt med støtte i en kombinasjon av paragrafer som skulle tilsi at han hadde oppfordret medlemmene til å forsøke å styrte statsforfatningen med ulovlige midler, altså revolusjon.

Dommerne i Høyesterett visste imidlertid at særlig Marcus Thrane var uskyldig i dette, noe de ga til kjenne i voteringsprotokollene, som den gang var hemmelige. Her skrev dommerne at Thrane alltid hadde argumentert mot revolusjon, men valgte likevel å dømme ham, for noe de formulerte som «hans Virksomhed i det Hele». Det betydde i praksis at han ble dømt for å ha startet foreningene og alt deres arbeid. Enkelte av de dømte hadde imidlertid opptrådt med ulydighet mot offentlige tjenestemenn i forbindelse med arrestasjonene, og ble dømt for dette. I ettertid må saksgangen sees som et justismord.

I tillegg til arrestasjonene av de sentrale thranittlederne fikk politi og lensmenn ordre om å sette opp lister over medlemmene av thranitterbevegelsen over hele landet og avhøre lokale ledere. Lister over medlemmene og petisjonunderskriverne ble sendt inn til Justisdepartementet (og er således bevart for ettertiden, nå i Riksarkivet).

Da de ledende medlemmene ble dømt, falt bevegelsen raskt sammen. Dette var blant annet fordi myndighetene oppfordret medlemmene til å melde seg ut, og lovet at deres tidligere medlemskap i foreningene ikke skulle registreres.

Utvandring

Marcus Thrane
Marcus Thrane som jeger. Fra tiden i USA.
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY 2.0

Etter 7 år i fangenskap ble Thrane løslatt juli 1858. Etter løslatelsen livnærte han seg en tid som fotograf, etter å ha lært faget i Tyskland. Familien hadde det fortsatt vanskelig økonomisk. I tillegg kom at kona Josephine hadde pådratt seg tuberkulose. Hun var også utslitt etter å ha holdt Arbeiderforeningernes Blad i gang; hun var avisens redaktør fra juli 1855 frem til den endelig opphørte ved utgangen av 1856, og kan dermed regnes som norsk politisk presses første kvinnelige redaktør.

Josephine Thrane døde i 1862 i familiens tarvelige hjem på Grønland i Christiania. Året etter utvandret Thrane og hans fire døtre til Amerika. Sønnen Arthur fulgte senere, etter først å ha tatt examen artium ved hjelp av familiens venner.

De første par årene i USA bodde Thrane i New York. Invitert av norske sosialister og fritenkere flyttet han i 1866 med familien til Chicago, hvor han fra mai det året gav ut ukeavisen Den Norske Amerikaner. Samtidig forsøkte han å organisere en forening under mottoet «Enighed gjør stærk». Etter fire måneder gav han opp. I 1869 startet han et nytt blad, Dagslyset, et filosofisk-religiøst månedsblad som hyllet fritenkeriet og sosialismen. Med visse avbrudd gikk det frem til 1878. Senere skrev Thrane også i sosialistbladet Den nye Tid (utgitt i Chicago i årene 1878–1885) og i andre aviser og blad.

Som skribent så Thrane positivt på Pariserkommunen i 1870. Han var opptatt av Thomas Paines demokratiske visjoner og førte Den Skandinaviske Fremskridtforening i Chicago, senere kalt Fritænkerforeningen, inn i den skandinaviske avdelingen av Den sosialistiske Internasjonale i 1871.

I sine år i USA bevarte Thrane sitt politiske grunnsyn. Han forsøkte å bygge opp en massebevegelse også her, men mislyktes. Mesteparten av sin tid som avismann og foredragsholder brukte han i polemikk mot det norskamerikanske ortodokse presteskapet (Den norske Synode).

Thrane ledet også et norsk teater i Chicago. I den forbindelse skrev han musikk og skuespill, og hans barn og svigerbarn var aktive som skuespillere. Syngespillet Gjæst Baardsen ble oppført i 1867, og likeledes stykket Folkets Røst. I 1886 kom skuespillet Sammensværgelsen, etter justismordet mot lederne av de såkalte Haymarket-opptøyene; Thrane kjente personlig en av lederne som ble hengt. Et utvalg av skuespillene er oversatt til engelsk.

Marcus Thrane besøkte Norge i 1883 og holdt foredrag om Amerikas Lys- og Skyggesider i både Kristiania og andre byer. Men ellers var oppholdet i Norge en skuffelse for ham, ikke minst fordi Kristiania Arbeidersamfund nektet ham lokale. Tilbake i USA igjen bosatte han seg hos sin sønn Arthur, som nå var lege i Eau Claire, Wisconsin. Her døde Thrane i 1890, 72 år gammel.

I 1949 ble hans jordiske levninger hentet i Eau Claire og gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Historikeren Halvdan Koht, som gjennom sin forskning har stor ære for at Thrane har fått en fremtredende plass i norsk historie, holdt minnetalen.

Politiske ideer

Marcus Thranes grav
Halvdan Koht avduker gravstein på graven til Marcus Thrane på Vår Frelsers gravlund, 1. mai 1952.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Thranes politiske virke hadde utgangspunkt i hans opplevelse av de store ulikhetene mellom fattige og rike. Han var kritisk til den fattigdommen som oppsto ved at rikdom ble samlet på få hender – «Rigdommens Opdyngen på enkelte Hænder».

Han anså en moderat kapitalisme som produktiv, og sa selv at han ikke ville avskaffe rikdom, men fattigdom. Dette kunne, ifølge Thrane, først og fremst gjøres ved politiske reformer, medbestemmelse og sosial utjevning. For eksempel foreslo han kredittlover som hindret kreditorer i å frata de gjeldstyngede alle midler til selvoppholdelse, inspirert av liknende lovverk i USA.

Han erklærte videre at eiendomsretten ikke var hellig, i tråd med den franske anarkisten Pierre Proudhons syn, en teoretiker Thrane omtalte som «Vor Tids uten Tvil største Sjeni». Han sluttet seg også til Proudhons tanker om kooperasjonssosialisme.

Ellers var Thrane ideologisk påvirket av ulike tenkere. Den tyske skreddersvennen Wilhelm Weitlings kristne kommunisme kan nevnes; Weitlings bok forelå på norsk. Thranes klassekamptenkning kan også minne om Karl Marx. Tidligere mente historikerne at Thrane ikke kjente Marx, men en svensk versjon av Det kommunistiske manifest fra 1848 under tittelen Kommunismens Røst kan han ha lest. To agitatorer fra Kommunistforbundet i London, Heinrich Anders og Carl Daniel Forsell, virket dessuten i Norge i 1847–1848. Thranes sosialisme ligner marxismen også ved at vekten legges på det internasjonale, ikke det nasjonale. Sosialistenes politikk bør ene og alene være «en europæisk føderativ Republik», skrev Thrane i januar 1850 til sin svenske kontakt, Fredrik Borg.

Utgivelser

Et utvalg

  • Vaaren, dikt, i Lillehammer Tilskuer nr. 37/1846
  • Om Schleswig og Danmark – Norges Deeltagelse i Krigen (under pseudonymet «En Stemme fra Landet»), i Morgenbladet nr. 134 Tillæg/1848
  • redaktør og utgiver av Arbeider-Foreningernes Blad, mai 1849–juni 1851 (redaktør til årsskiftet 1850/1851) og redaktør mars 1854–juni 1855
  • Den norske Landsoldat, i P. W. Bergh (utg.): Arbeiderforeningernes Sangbog, 1850, s. 3–5
  • Rundskrivelse til sidste Arbeider-Centralmødes Repræsentanter i Særdeleshed og til Arbeider-Foreningerne i Almindelighed, mars 1852 (først trykt i Morgenbladet nr. 71/1852)
  • Gjæst Baardsen, national Syngespil i 2 Akter (under pseudonymet M. Moeller), utrykt, oppført Chicago 1867
  • redaktør av Dagslyset. Filosofisk-religiøst Maanedsblad, Chicago, april 1869–september 1871
  • Wisconsin-Biblen. (Den nye Oversættelse) af Profeten Tubalcain, satire i bibelsk stil, (anonymt) Chicago 1881 (7. opplag 1894)
  • Autobiographical reminiscenses, oversatt av Thranes datter Vasilia Thrane Struck (1917), Minneapolis 1955
  • An American Servant Girl and Other Norwegian-American Plays by Marcus Thrane, overs. av Terje Leiren, Northfield 2004

Etterlatte papirer

  • Manuskripter til en rekke av Thranes skuespill, en del brev og hans selvbiografi frem til 1863 (oversatt til engelsk av Thranes datter) finnes i Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket

Avbildninger

Fotografiske portretter

  • Dobbeltportrett (sammen med Josephine Thrane) av ukjent fotograf, ca. 1850; AAB
  • Portrett (halvfigur) av L. Schmidt, Chicago, trolig midten av 1870-årene; Nasjonalbiblioteket

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjørklund, Oddvar: Marcus Thrane: Sosialistleder i et u-land, 1970
  • Bull, Edvard: Arbeiderklassen blir til (1850-1900), bind 1 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1985
  • Friis, Jakob: Marcus Thrane, 1917
  • Jonassen, Jorun Marie: Arbeiderlederen Marcus Thrane som teatermann og dramatiker. Teaterhistorisk plassering av Marcus Thranes skuespill og teaterdrift i Amerika, sett i lys av hans livshistorie og hans åndelige og politiske samtid, hovedoppgave UiT, 1988
  • Koht, Halvdan: Marcus Thrane, til hundreaarsdagen 14. oktober 1917, 1917
  • Leiren, Terje Ivan: Marcus Thrane. A Norwegian Radical in America, Northfield (Minnesota), 1987
  • Norsk forfatterlexikon, bind 5, 1901
  • Nissen, Bernt A.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 16, 1969
  • Pryser, Tore (red.): Thranerørsla i norske bygder, 1977
  • Pryser, Tore: «Thranittbevegelsen i Norge 1850–51», i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 2/1980
  • Pryser, Tore: «The Thranite Movement in Norway 1849–1851», i Scandinavian Journal of History, bind 18 nr. 3, 1993
  • Pryser, Tore: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Ringvej, Mona: Marcus Thrane. Forbrytelse og straff, 2014.
  • Ringvej, Mona: «Høyesteretts unntakstilstand og Marcus Thranes revolusjon», i Michalsen, Dag (red): Unntakstilstand og forfatning. Brudd og kontinuitet i konstitusjonell rett, 2013
  • Steiro, Birger: Marcus Thranes politiske agitasjon 1849–1855, hovedoppgave UiO 1972, Melhus 1974
  • Øverland, Ole Andreas: Thraniterbevægelsen, 1903

Faktaboks

Marcus Thrane
Historisk befolkningsregister-ID
pd00000000642262

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg