Margrethe Parm var en betydelig lederskikkelse i norsk kristenliv før og etter den annen verdenskrig. Hun stiftet Norges KFUK-speidere og hadde en rekke tillitsverv i det internasjonale KFUK-arbeidet.
Margrethe Parm ble født i Kristiania og vokste opp i et kulturåpent hjem som stimulerte henne til å utvikle evner og anlegg. 1902 tok hun examen artium ved Aars og Voss skole og studerte et år ved universitetet før hun 1903–05 var guvernante hos en overklassefamilie i Danmark. På grunn av en ulykke kom hun først 1907 tilbake til universitetet, der hun studerte realfag til 1909. I studietiden var Norske Studenters Kristelige Forbund hennes åndelige hjem, mens det var som styremedlem og formann i Kvinnelige studenters klubb hun fikk utviklet sine lederegenskaper.
Hennes store interesse var “levende mennesker”, noe som førte til at hun 1910 tok lærerinneeksamen ved Nissen skole. Etter kortere vikariater arbeidet hun fra 1911 ved Nordstrand middelskole. 1915 fikk hun stipend fra Verdensforbundet for Kristelige Foreninger for Unge Kvinner – KFUK – og reiste til New York for å studere et år ved Verdensforbundets velrenommerte kvinnelige sekretærskole. Selv om hun på forhånd var kvinnesaksbevisst, ble amerikaåret en milepæl som bl.a. gav henne et avgjørende syn for den kristne kvinnebevegelse og betydningen av et kristent samfunnsengasjement.
1916 ble Margrethe Parm ansatt som landssekretær i Norges Kristelige Ungdomsforbund (NKUF) med ansvar for organisasjonens KFUK-arbeid. På sine mange reiser fikk hun øynene opp for speiderarbeidets utviklingspotensial også for jenter og fikk stiftet Norges KFUK-speidere 1920 som en egen arbeidsgren innen NKUF. Hun ble den første landssjef (1920–26) og hadde resten av livet en spesiell forkjærlighet for speiderarbeidet, fordi det tok i bruk alle sider ved personligheten. 1927 ble hun kalt til sekretær i KFUKs verdensforbund med bopel i London og Genève og særlig ansvar for arbeidet i de tysktalende delene av Europa. Tilbake i Norge arbeidet hun som sekretær i Oslo KFUK 1931–34. Etter et år som lærer ble hun 1935 konsulent i Norges KFUK-speidere og gikk over i NKUFs tjeneste da speiderforbundene ble oppløst av okkupasjonsmakten 1941.
Etter krigen begynte en ny epoke. 1946–49 var hun direktør ved Statens kvinnefengsel på Bredtvedt. Samtidig ble hun politisk aktiv og representerte KrF i Oslo bystyre og formannskap 1945–47.
Som en konsekvens av sitt kvinne- og samfunnssyn påtok Margrethe Parm seg en rekke tillitsverv. Hun var medlem av Verdenskomiteen for det sivile KFUK 1920–26, Verdenskomiteen for KFUK-speiderne 1928–32 og 1936–46 og formann i Verdensforbundets komité for lederutdanning 1932–36. Hun representerte KFUK i Norske Kvinners Nasjonalråd 1919–24, satt i Frogner menighetsråd og Oslo bispedømmeråd 1945–54, var medlem av Det frivillige Kirkeråd 1949–57 og satt i en rekke sentrale kirkelige utredningskomiteer. I alle sammenhenger var hun opptatt av å utruste kvinner til lederskap i kirke og samfunn.
Margrethe Parm var en sterk og rikt utrustet personlighet med interesser på mange felter. Hun var et lesende menneske som tørstet etter kunnskap, hun tegnet, malte og utfoldet også en allsidig forfattervirksomhet. Bøkene hennes bærer bud om et menneske med stor humoristisk sans, en visjonær kristen tro, dyp menneskekjærlighet og en sterk bevissthet om kvinners betydning i kirke- og samfunnsliv. Som taler hørte hun til sin tids største og oppnådde en fabelaktig kontakt med sine tilhørere. Margrethe Parm var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull.