Faktaboks

Mathilde Schjøtt
Født
19. februar 1844, Christiania
Død
13. januar 1926, Oslo
Virke
Forfatter, litteraturkritiker og kvinnesaksforkjemper
Familie
Foreldre: Regjeringsadvokat Bernhard Dunker (1809–70) og Edle Jasine Theodore Grundt (1811–87). Gift 26.11.1867 i Christiania med professor Peter Olrog Schjøtt (1833–1926). Sønnedatter av Conradine Dunker (1780–1866); brordatter av Vilhelmine Ullmann (1816–1915); kusine av Ragna Nielsen (1845–1924) og Viggo Ullmann (1848–1910); svigerinne til Steinar Schjøtt (1844–1920); mor til Sofie Schjøtt (1871–1950).
Mathilde Schjøtt

Maleri 1883

Mathilde Schjøtt
Av /※.

Mathilde Schjøtt var en fremstående intellektuell og en betydelig litteraturformidler. Hun var med på å stifte Norsk Kvindesaksforening og medlem av dens første styre, og hun var styremedlem og lenge foredragsaktiv i Læseforening for kvinder.

Mathilde var den mellomste av tre søsken. Hjemmet var møteplass for en skandinavisk ånds- og kulturelite. Som barn gikk hun på tanten Vilhelmine Ullmanns pikeskole og senere på Hartvig Nissens pikeskole, og hun hadde mange opphold i København hos dikteren Christian Winther og hans frue Julie. Etter en reise sammen med faren til Paris 1861 hadde hun ett års fransk- og engelskstudier i Brussel, og etter hjemkomsten var hun ett års tid fransklærer ved guvernanteklassen på Nissens pikeskole, der hun samtidig tok avsluttende eksamen.

Preget av farens kultur- og samfunnsinnsats, av omfattende lesning og eldre venner som Welhaven og Bjørnson, og yngre som Ernst Sars, begynte hun tidlig å skrive. Som tobarnsmor utgav hun 1871 anonymt Venindernes Samtale om Kvindens Underkuelse, vår første kritiske, grundige drøftelse av en kvinne i debatten rundt John Stuart Mill og kvinnesaken. Skriftet er kanskje hennes mest interessante arbeid, som foregriper det meste av det kvinnesaksorganet Nylænde siden tok opp. Som medarbeider (tidvis sekretær) i det toneangivende Nyt Tidsskrift 1882–87 ble hun en velorientert litteraturkritiker. Hun skrev for bladet Husmoderen og for renommerte svenske og danske tidsskrifter om litteratur, oppdragelse og utdanning med fin evne til balansert, komparativ vinkling.

Mathilde Schjøtt betraktet seg selv som liberal, ikke radikal, og hun var ingen muntlig debattant. Men hun førte en selvstendig, modig penn og angrep tidlig patriarkalske holdninger. I 1870- og begynnelsen av 1880-årene skrev hun klart samfunnskritisk. Politisk sognet hun og ektemannen til Venstre. 1888–89 var P. O. Schjøtt statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, og Mathilde ble ministerfrue. Hennes gode hode ble regnet som mannens beste støtte, og parets hjem i Norge ble et samlingssted for dem som ledet an i vitenskap og kunst.

Fru Schjøtt skrev også skjønnlitterært, bl.a. for scenen, og hun utgav med tiden under eget navn; novellen Statsraadinden (1887) regnes gjerne som mest vellykket. Omstendelighet og tendens til langdrag merkes likevel i både artikler og estetiske tekster. En sterk interesse for Ibsens, Bjørnsons, Lies og Kiellands realistiske verker og en klar avstandtaken til naturalismen preget hennes litteratursyn. 1904 gav hun ut en lesverdig bok til forståelse av Kielland ved hans 25-års dikterjubileum, Alexander Lange Kielland. Liv og Værker.

Mathilde Schjøtt var en sjelden svale i sin generasjons åndsliv. Som firebarnsmor og professorfrue kunne hun vanskelig satse på diktning som heltidsbeskjeftigelse. Hennes innsats som vidsynt, analytisk skribent og kritiker overgår langt hennes rent litterære arbeid. Som tradisjonsbærer satte hun i artikler og foredrag sin skrivende slekt i kulturhistorisk perspektiv. Hun ble en reflektert, borgerlig brobygger med det privilegium alltid å tilhøre elitene og selv innse at det forpliktet.

Verker

    Et utvalg

  • Venindernes Samtale om Kvindens Underkuelse (anonymt), København 1871
  • Aftenscene, utrykt skuespill, 1872, oppført i Christiania med tittelen Thevand og Kjærlighed eller Forsvoren Ting gaar snarest omkring (under pseud. Bernhard Jul)
  • Ægteskab – Civilægteskab – Nødcivilægteskab, i Mgbl. nr. 72a, 77a, 78a, 84a og 85a/1878
  • Rosen. Proverbe i 1 Akt (anonymt), i Nyt Tidsskrift 1882, s. 113–139
  • Om Kvindens Stilling og Adgang til høiere Uddannelse, i Vor Ungdom (København) 1884, s. 281–295 og 343–365
  • Statsraadinden. Kristiania-interiør, fra april 1884 og Tilsidst (under pseud. Quivis), 1887
  • Efter læsningen af “Bygmester Solness”, 1893
  • Alexander Lange Kielland. Liv og Værker, 1904
  • Se også bibliografi i NFL, bd. 5, 1901, s. 120–121

    Etterlatte papirer

  • Mathilde Schjøtts privatarkiv finnes i Håndskriftsamlingen, NBO (Ms 4–1479 og Brevsamling nr. 386)

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 5, 1901
  • HEH 1912
  • K. Grude Koht: “Ved fru Mathilde Schjøtts 70-aarsdag”, i Urd nr. 7/1914, s. 73–74
  • G. Welhaven: “Fru Mathilde Schjøtt ved hendes 70-aarsdag”, i Husmoderen nr. 9/1914, s. 93–94
  • Asta Lie Isaachsen i Tidens Tegn 24.1.1920
  • With, 1920
  • W. Schencke: nekrolog i Aftenp. 18.1.1926
  • Ø. Anker: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • Å. Hiorth Lervik: “Portrett av en forgjenger. Mathilde Schjøtt”, i Kvinner og bøker. Festskrift til Ellisiv Steen, 1978
  • I. Iversen: “Når driften truer. En norsk kvinneoffentlighet vokser fram”, i Nordisk kvindeliteraturhistorie, bd. 2, København 1993
  • A. R. Lorenz: “'Paa vore evner har vi aldrig tvilet'. Mathilde Schjøtt og den intellektuelle gleden”, i Historie nr. 4/1998, s. 62–72

Portretter m.m.

  • Maleri (helfigur) av Fredrikke Schjøth, 1883; Oslo Bymuseum
  • Portrett av fotograf Claus Knudsen, ca. 1870; NBO