Faktaboks

Matti Aikio
eg. Mathias Aikio Eg. Isachsen
Født
18. juni 1872, Kárášjohka (Karasjok), Finnmark
Død
25. juli 1929, Oslo
Levetid - kommentar
urnen nedsatt i minnelund på Vestre Gravlund 1991
Virke
Forfatter og journalist
Familie
Foreldre: Kirkesanger Mathis Isachsen (1827–1904) og Ragna Heimo (1835–1912). Ugift.

Matti Aikio, eller Mathis Isachsen som han opprinnelig skrev seg, var samisk forfatter i en tid da samenes stilling i Norge var svært svak, og hans bøker om etnisitet og hans satiriske skildringer av samisk folkeliv ble av mange oppfattet som svik.

Mathis ble født i Karasjok, hvor faren var kirkesanger og bygdas talsmann ved anledninger der de hadde norske prominenser på besøk. Han gikk på amtsskolen i Vadsø 1888. Her viste han så gode evner at han 1890 fikk en av de to plassene som var forbeholdt samer ved lærerseminaret i Tromsø. Dette var hans første møte med det norske språk, og her tok han lærerskoleeksamen 1892. Deretter arbeidet han ett år ved en folkeskole i Tana. På sju måneder tok han så middelskolen ved kaptein Sivertsens Lynkurs i Trondheim 1894 og examen artium i Kristiania våren 1896, og som Norges første registrerte samiske student tok han anneneksamen ved universitetet samme høst. I noen tid deretter studerte han jus, men avbrøt studiene og arbeidet som middelskolelærer ved en privatskole i Lyngør 1903–04, frem til sin debut som skjønnlitterær forfatter, med romanen Kong Akab, som utkom i København 1904.

Sin egentlige debut hadde han to år senere, med I Dyreskind. Det var ved denne utgivelsen han tok navnet Matti Aikio. Han valgte en paradoksal posisjon, idet han fremstod som same i en særdeles assimilasjonsvennlig samtid. Han iførte seg Karasjok-kufte og gikk på “arktiske rangler i Kristiania”, og ble dermed “en merkelapp i norsk litteratur”, som Herman Wildenvey uttrykte det.

Allerede i den første boken, Kong Akab, finner vi hans hovedtema: etnisitet og raseblanding. Boken er selvbiografisk; hovedpersonen er en samisk huslærer for en bedrestilt pike i Lyngør. Et forhold dem imellom kan aldri realiseres, etnisiteten setter uoverstigelige grenser.

I Dyreskind kom ut i Kristiania 1906 og ble en øyeblikkelig suksess. Mottakelsen var begeistret, anmelderne roste denne livfulle og fargerike folkelivsskildringen fra strøk av Norge de fleste bare kjente fra kartet. I boken finner vi to handlingsganger: den ene på fjellet med reineieren Biettar Oula fra Kautokeino og hans strid med gjetere og fallerte reineiere fra Karasjok; den andre handlingsgangen skildrer samen Jussa som blir prest og dermed akseptabel som frier for væreierens datter Elna. Men nok en gang setter etnisiteten grenser.

Aikios neste bok, Ginunga-Gap, som kom året etter, ble møtt med bortimot avsky: “En kvalmere Bog har jeg ikke læst paa mange Aar”, skrev Th. Caspari i Kirke og Kultur. Der I Dyreskind kan leses som skjult støtte til norsk assimilasjonspolitikk, bryter Ginunga-Gap ut i ren rasisme. En jøde beskrives som “denne grøngule gelémasse”, sjøsamer er “smaa, sotede Mennesker, hjulbente og med flattrykte Ansigter”. Helten Elias Røsanger er en parodi på Hamsuns telegrafist Rolandsen, han fremstår med et politisk manifest “utarbeidet av en Germaner... Og Racen stiger frem, lys og kjølig, og siger utover Ruinerne av andre Folkeslag”.

I fortettet form fremstilte Aikio her sosialdarwinismen, den europeiske samtids overordnede politiske plattform. Etnisitetens problematikk sikret dermed Aikio suksess, men ble samtidig hans tragedie. I sin neste bok, Hebræerens Søn (1911), skrev han om jødefolket; hovedpersonen David Hesmon vokser opp hos en samefamilie i finsk Lappland, han blir senere billedhugger. Her trekker Aikio inn kunstnerproblematikken i sin motivkrets. Han var for øvrig selv bildende kunstner; hele sitt liv drev han bl.a. med silhuettklipping, i likhet med sin mer berømte kollega H. C. Andersen.

1912 kom en samling skisser, Polarlandsbreve og andre, som hadde stått på trykk i julehefter eller i Verdens Gang (fra 1910 Tidens Tegn), som han hele sitt yrkesaktive liv var løselig tilknyttet som journalist. Hyrdernes Kapel fra 1918 er egentlig en utvidet novelle, den skildrer et påskemøte ved Beaivvašgieddi kapell. Presten overtaler fjellsamene til å ta et påskebad, hvorpå de fleste får lungebetennelse og dør av det. De inviteres til å overstige sine etniske grenser, men det er i sannhet livsfarlig.

Aikios sterke interesse for billedkunst, og særlig skulptur, resulterte 1920 i en presentasjon av billedhuggeren Gustav Vigeland, og særlig hans fontenearbeider, i serien Norske kunstnere. Aikio gav Vigeland dette skussmål: “Gustav Vigeland er en av de to tre gigantiske billedhuggergenier, som historien kjenner. Rodins dimensjoner blir relativt oversiktlige, når man stiller hans arbeider ved siden av Vigelands. Og hvorfor sammenligne Vigeland med Michelangelo, all den stund dennes plastiske verker jo for det meste er drømt som materialisasjoner av Guds menn fra det hinsidige?”

1925 debuterte Aikio selv som billedhugger med to selvportretter. De ble utstilt hos Blomqvist i Oslo, og Tidens Tegn meldte at det store “ligner Napoleon i en lykkelig og harmonisk tid av hans liv”.

Først i sitt etterlatte manuskript Bygden på Elvenesset (1929) kommer Matti Aikio bokstavelig talt hjem til sitt eget folk. Boken er en bred folkelivsskildring fra Karasjok, og her oppfattes samefolket for første gang som en homogen etnisk gruppe som er blitt splittet opp i flere sosiale lag som følge av norsk press mot land og hav. Men norsk overherredømme møter i boken visse grenser innenfor det samiske kulturrom. Samtidig hevdes samefolkets rett til kulturell integritet, og den strategi Matti Aikio lanserer med Bygden på Elvenesset blir dermed respekt for de etniske gruppers rett til egen kultur.

Det som holdt liv i ham gjennom 25 år, var imidlertid hans virksomhet som journalist. Han leverte en strøm av artikler til Tidens Tegn, og skrev jevnlig for ymse juleblader. Han skrev om hva som helst, men mest om nordnorske og samiske forhold. Aikio prøvde således å fylle to funksjoner: Han var den kjølige, intellektuelle kommentator som skrev om allehånde verdensbegivenheter, og med sin skjønnlitterære virksomhet bidrog han samtidig til å befeste norske forestillinger om den samiske minoritet som han tilhørte. Men da han 1917 skulle dekke samelandsmøtet i Trondheim for Tidens Tegn, gikk det aldeles galt, og den svenske samen Valdemar Lindholm kvitterte slik i Nidaros for Aikios artikler: “Det finnes inom alla folk förrädare.”

Aikios egentlige debut med I Dyreskind falt sammen med en total og øyeblikkelig omlegging av storsamfunnets politikk overfor samene som etnisk minoritet. 1905 forsvant de samiske plassene ved seminaret i Tromsø, og 1906 ble Bernt Thomassen ny skoledirektør. Han var arkitekten bak tvangsfornorsking i samiske strøk, en politikk som ikke ble offisielt forlatt før 1945. Samtidig ble Kristian Nissen tilsatt som ny reindriftsinspektør, og hans oppgave var å bistå i beskjæring av reindrift og tradisjonell kultur, slik den kom til uttrykk ved flere samelandsmøter fra 1905 til 1921. Samisk motstand ble effektivt kneblet, og samiske interesseorganisasjoner gikk i dvale frem til 1946.

Matti Aikios to beste bøker, I dyreskinn og Bygda på elveneset, ble utgitt på ny 1975–76. Disse utgivelsene var viktige, fordi de falt sammen med en stigende samisk selvbevissthet. Samisk etnisk identitet var i ferd med å gjøre seg bemerket i norsk offentlighet, særlig gjennom nye runder i Alta-utbyggingssaken. 17. mai 1970 marsjerte samefolket rett inn i det norske folks bevissthet: I 17. mai-toget gjorde innbyggerne i Masi oppmerksom på at storsamfunnet hadde tenkt å demme ned hele bygda.

I denne situasjonen var det viktig å fremheve at samenes kultur hadde sine egne kulturpersonligheter. Dikteren Nils Aslak Valkeapää gjorde joiken alminnelig kjent, maleren Iver Jåks fikk fullt gjennomslag, og Matti Aikios tvetydige posisjon ble revurdert. I sin samtid ble han oppfattet som en sviker, noe Aikio så vidt berørte 1924 i det ironiske oppslaget «En profet vender hjem» i Tidens Tegn. I dag forstår man bedre at Aikio i sin samtid hadde svært få valg: Han valgte derfor å bære sine stigma, han gikk med kufte i Kristiania og brukte et samisk etternavn. Slik tjener Aikios forfatterskap i dag som et vitnesbyrd om samefolkets betrengte posisjon ved begynnelsen av 1900-tallet.

1983 skrev og oppførte Nils Gaup og Knut Walle skuespillet Geesat for Hålogaland Teater, om et tenkt møte mellom maleren John Savio og Matti Aikio. Samme år publiserte det samiske tidsskriftet Sámi Áigi (i dag Mín Áigi) en serie artikler om Aikio. Barnebarnet til Aikios yngre bror, Else Marie Isaksen, har siden 1995 engasjert seg i kartlegging av Aikios liv og forfatterskap. 1995 og 1998 arrangerte hun utstillinger om ham i Karasjok. Målet er å få til en permanent Aikio-utstilling i hjembygda.

Verker

    Bøker

  • Kong Akab, København 1904
  • I Dyreskind, 1906 (ny utg. I dyreskinn, 1975)
  • Ginunga-Gap, 1907
  • Hebræerens Søn, 1911
  • Polarlandsbreve og andre, 1912
  • Hyrdernes Kapel, 1918
  • Gustav Vigeland, 1920
  • Bygden på Elvenesset, 1929 (ny utg. Bygda på elveneset 1975)

    Noveller og artikler

  • En fullstendig bibliografi over Aikios noveller og artikler finnes i Finnmarksfortellinger og andre, samlet og red. av R. T. Olsen, 1981

    Etterlatte papirer

  • Manuskripter, bl.a. utkast til romanen Gjestende liv, et utkast til Hebræerens Søn (med arbeidstittelen Langs elvefaret) og By og Dikt, prosaskisser til frk. Janna Torsen, finnes i Håndskriftsaml., NBO. Brev i Brevsaml., NBO

Kilder og litteratur

  • K. Elster: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • H. Wildenvey: Den ny rytmen, 1938
  • K. Nissen: Sáme Ællin II, 1952–53
  • A. Thorsen: «Matti Aikio. Ein studie i rasepsykologi», i Ki&K, hf. 9, 1954
  • G. H. Gjengset: Matti Aikio – samenes dikter?, mag.avh., UiTø 1980
  • M. Aikio: Finnmarksfortellinger og andre, red. av R. T. Olsen, 1981

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Selvportretter: Byste, 1925; flere blyanttegninger, 1921
  • Maleri (halvfigur) av Ørnulf Salicath, 1919; H. Aschehoug & Co., Oslo
  • Maleri (brystbilde) av Xan Krohn, 1924; p.e
  • Maleri (3/4-figur) av Henrik Lund, u.å