Faktaboks

Mona Hofland
Født
24. juni 1929, Oslo
Død
11. februar 2010, Oslo
Virke
Skuespiller og sanger
Familie
Foreldre: Kelner Franz William Hofland (1899–1970) og Elna Danielsen (1911–96). Gift 10.5.1959 med skuespiller Espen Skjønberg (1924–).
Mona Hofland

Mona Hofland som skuespiller Vera Bang i filmen Stevnemøte med glemte år, 1957

Mona Hofland
Av /NTB Scanpix ※.

Mona Hofland spilte i sin over 50 år lange karriere som skuespiller innenfor nær sagt alle rollefag. Med stillferdig intensitet hadde hun en sjelden troverdighet i moderne og klassisk dramatikk, samtidig som hun med trøkk og sprut gjorde seg gjeldende i komedie, revy, operette og musikal.

Etter to år ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo ble Mona Hofland elev ved Studioteatret i dets siste år, 1949–50, og debuterte der i Sjokoladesoldaten av Shaw. 1950 ble hun ansatt ved Det Nye Teater, der hun slo igjennom 1953 i Uskyld av Ernst Orvil. Til de største rollene i de første årene hører Regine i Gengangere og tittelrollene i Kameliadamen og Anne Pedersdotter. Hun filmdebuterte 1952 i Toralf Sandøs Trine, og hovedrollen i Jon Lennart Mjøens Stevnemøte med glemte år (etter Sigurd Hoels roman, 1957) og en birolle i Arild Brinchmanns Ut av mørket (1958) ble godt mottatt. Senere spilte hun i et titall filmer.

Mona Hofland var også sanger og gav ut tre singleplater 1958. 1959 gjestet hun Århus som Hanna Glawari i Den glade enke, og samme år deltok hun i Chat Noir-revyen Det går på by'n. Den helt store triumfen ble rollen som Eliza Doolittle i den første norske oppsetningen av My Fair Lady (1960) for Oslo Nye Teater i Folketeatret, gjentatt på Rogaland Teater 1963–64 med ektemannen Espen Skjønberg som Higgins. 1963 var hun Katharina/Lilli Vanessi i Kiss me Kate, og 1966 Lysistrata i Barthold Halles og Finn Ludts musikalversjon av den greske komedien, Når kvinner ikke vil. Samme år spilte hun Hedda Gabler, som hun også gjorde ved Rogaland Teater. 1962–63 var hun dessuten tilknyttet Fjernsynsteatret, hvor hun bl.a. spilte i Strindbergs Båndet og Molières Tartuffe. Hun medvirket også i den populære barnefjernsynsserien På tokt med Mathilde (1962).

1967 ble Mona Hofland og Espen Skjønberg invitert av Arild Brinchmann til Nationaltheatret, som skulle bli hennes arbeidsplass frem til avskjedsforestillingen, Holbergs Den stundesløse, i sesongen 1999/2000. Hennes første rolle på Nationaltheatret var arbeiderkvinnen i Ball i det Borgerlige, fulgt av den sterkt kritikerroste Joe Egg. Med sin usvikelige troverdighet, sitt sterke nærvær og sin ukunstlete spillestil gjorde Mona Hofland seg i særlig grad bemerket i moderne, psykologisk dyptpløyende roller. Til dette repertoaret hører rollen som Alice i Strindbergs Dødsdansen og Martha i Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf?, begge mot Espen Skjønberg, og videre Esther i Arnold Weskers Vennene, Kate i Harold Pinters Dengang, moren i Lorcas Blodbryllup og tittelrollen i Bess av Arne Skouen. 1977 var hun med på å starte Torshovteatret, og her gjorde hun noen av sine fineste roller, i bydelsstykket Lever du'a, Karlsen?, i Kong Ubu og særlig i to monumentale Brecht-roller, Pelagia Wassowa i Moren og tittelrollen i Mutter Courage.

Til Hoflands store klassikerroller hører dronning Elisabeth i Richard IIIs liv og død, Iokaste i Kong Oidipus, Hekabe i Trojanerinner, Oinone i Fedra, moren i Måken, Lillas Pastia i Carmen, moren i Brand, fru Ragnhild i Kongsemnerne og Ella Rentheim i John Gabriel Borkman. Like store triumfer feiret hun i Holbergs Den stundesløse, først som Pernille mot Per Aabel (1968), og så som Magdelone i avskjedsforestillingen 1999–2000.

Sammen med Espen Skjønberg gjestet Mona Hofland Trøndelag Teater i Lars Noréns Kaos er nabo til Gud, Rogaland Teater i Tsjekhovs Onkel Vanja og Fjernsynsteatret i Vildanden, og 1996–2000 spilte de i den populære fjernsynsserien Familiesagaen De syv søstre på TV2. Alene feiret hun triumfer som Piaf på Riksteatret og på Det Norske Teatret som Winnie i Becketts Glade Dagar og Miss Helen i Athol Fugards Vegen til Mekka. I NRK Fjernsynet spilte hun også moren i Visittid av Sverre Udnæs (1976) og hadde en bærende rolle i serien Vestavind (1994–95).

Mona Hofland mottok Radioteatrets Blå fugl (1988), Per Aabels pris (1994) og Gösta Ekmans ærespris. Hun var æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund, og 2001 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Gjennom sin lange karriere gjorde Mona Hofland seg bemerket som «en av de svært få skuespillerne som aldri “lyver”, som aldri ser ut som om hun spiller teater». Hun nøt stor respekt både blant kollegaer, kritikere og publikum. Med sitt beskjedne vesen påkalte hun aldri de store overskriftene, og hun tilstrebet aldri noen kjendisstatus.

Kilder og litteratur

  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • biografi i TFL, 1991
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret til glede og forargelse, 1994
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge, 1995
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • Nationaltheatrets arkiv
  • Oslo Nye Teaters arkiv
  • opplysninger fra Mona Hofland og Espen Skjønberg (2000)

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Kulltegning av Wenche Øyen, 2000; Nationaltheatret, Oslo