Mons Olai Haukeland har fått betegnelsen “Heimevernets far” knyttet til sitt navn. Han var generalinspektør for Heimevernet (HV) i organisasjonens første viktige år fra 1946 til 1958. Han var også sterkt engasjert innen idretten.
Haukeland tok Underoffisersskolen 1913, examen artium 1915, Krigsskolens øverste avdeling 1917 og ble samme år beskikket til premierløytnant. 1919 avla han eksamen ved Statens Gymnastikkskole. Frem til 1940 delte han sin arbeidsinnsats mellom å være offiser og gymnastikklærer. I starten var han mest offiser, og gjorde tjeneste ved begge vestlandsregimentene og ved 4. divisjons underoffisersskole. Fra 1923 var han fast gymnastikklærer ved Sydneshaugen skole i Bergen. 1930 ble han beskikket til kaptein, og samme år gjennomgikk han et mitraljøsekurs på Infanteriets Skyteskole. Men han var nå blitt vernepliktig offiser og var ikke lenger stadig tjenestegjørende.
Under nøytralitetsperioden 1939/40 var Haukeland utkalt som mitraljøsekompanisjef ved Fjordane infanteriregiment (IR 10), og da Norge ble angrepet 9. april 1940, ledet han sitt kompani i kamper mot tyskerne i Valdres. Han gjennomførte denne tjenesten på en meget hederlig måte. Avdelingen kapitulerte 30. april, og etter et kort opphold som krigsfange vendte Haukeland hjem til Bergen og gjenopptok sin stilling som gymnastikklærer.
Allerede fra 1940 deltok han i ledelsen av motstandskampen på Vestlandet. 1943 ble han arrestert og sendt til Sachenhausen og senere Neuengamme i Tyskland. Da han etter krigen vendte tilbake, fikk han tilbud om en yrkesmilitær karriere, først som bataljonssjef, senere (fra 1. januar 1946) som sjef for IR 10 med obersts grad.
På denne tiden ble grunnlaget for HV lagt. Det var strid mellom dem som under krigen hadde tilhørt Milorg, og den mer etablerte del av Forsvaret om opprettelsen. Hvis ikke et troverdig HV ble organisert, var Milorg-veteranene innstilt på å bygge opp sin egen organisasjon. Dette ønsket ikke myndighetene, og arbeidet med å etablere et HV underlagt Forsvaret, men tuftet på ånden fra Milorg, fikk prioritet. Etter et mellomspill der generalløytnant Wilhelm Hansteen ledet arbeidet, ble Haukeland tilsatt som generalinspektør august 1946.
På mange måter var han et naturlig valg. Han hadde både sivil og militær erfaring fra fred og krig, og han var ikke preget av for mye tradisjonell militær tenkning, snarere tvert imot. Både før og under krigen hadde han tenkt mye på problemene et vernepliktsforsvar har ved overraskende fredsbrudd. Det var nettopp i en slik konfliktfase HV kom inn. Med lokal forankring og rask mobilisering skulle mannskaper på kort tid være på plass ved depoter og andre viktige installasjoner. Det store “sivile” innslaget i organisasjonen gjorde imidlertid mange yrkesmilitære betenkt.
Haukeland overtok sjefsstillingen med iver og entusiasme, og han ble en inspirasjonskilde fra første øyeblikk. Han la vekt på at utdannelsen i HV måtte være målrettet mot oppgavene HV-soldatene ble pålagt, og han uttalte bl. a.: “En må være varsom med å drive øvelser som våre folk har vanskelig for å finne nytten av, som hilsningsøvelser, håndgrep og eksersis i sluttet orden.” Et annet eksempel på hans stil er direktivet datert 5. juni 1947, som bestemte at tiltaleformen i HV skulle være du, ikke De.
Haukelands tro på HVs betydning og styrke skapte flere ganger konflikt med hæroffiserer, og hans uttalelse i et foredrag i Oslo Militære Samfund om at man kanskje ville oppleve at Hæren ble stående som tilskuere under et kuppforsøk, mens dårlig utrustede HV-avdelinger forsvarte Hærens depoter, falt mange tungt for brystet. Men i HV var han gjennom hele sin sjefstid godt likt og respektert. Han hadde stor menneskekunnskap og var særlig dyktig til å jevne ut splid. Haukeland ble utnevnt til generalmajor 1954 og gikk av med pensjon 1958.
Mons Haukeland var sekretær for Bergens Forsvarsforening 1928–40, styremedlem i Bergens Militærforening 1940–42 og 1945–47 og i Norges Skytterstyre 1947–58. For sin innsats for skoleidretten fikk han Norges Idrettsforbunds diplom. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1959, og han var innehaver av Deltagermedaljen med rosett, HVs fortjenestemedalje, kommandørkors av Dannebrogordenen og den svenske Svärdorden foruten en rekke andre utenlandske medaljer.