Faktaboks

Nicolai Frederik Krogh
Fra 1800: Krohg
Født
10. mai 1732, Gjerdrum, Akershus
Død
1. mai 1801, Munkvoll i Strinda (nå Trondheim), Sør-Trøndelag
Virke
Offiser og veiembetsmann
Familie
Foreldre: Kapteinløytnant, senere oberstløytnant Christian Nielsen von Krogh (1693–1752) og Gurine Torsdatter Sørum (1696–1779). Gift 22.11.1768 med Anna Meincke (11.4.1743–30.1.1823), datter av kjøpmann, kammerråd Hilmar Meincke (1710–71) og Catharina Mølmann (1720–48). Navneendring til Krohg 1800. Bror av Georg Anton Krohg (1734–97; se NBL1, bd. 8); svoger til Catharina Lysholm (1743–1815) og Henrik Meincke (1746–1827); far til Hilmar Krohg (1776–1851) og Broder Lysholm Krohg (1777–1861); farbror til Christian Krohg (1777–1828).

Nicolai Frederik Krogh hadde, typisk for sin tid, utdanning og erfaring fra det militære da han ble ingeniør ved den norsk-svenske grensekommisjonen og 1768 generalveimester i det nordafjelske, en stilling han hadde til sin død.

Krogh vokste opp på Nitteberg i Gjerdrum. Faren var gårdbrukersønn og hadde avansert fra korporal til oberstløytnant for det sønnafjelske dragonregiment; som offiser la han seg til slektsnavnet Krogh (etter farens gård, Kroken i Høland). De fire sønnene valgte alle i starten en militær løpebane; Georg Anton ble senere generalveimester i det sønnafjelske. Familiebåndene synes å ha vært tette og nære, og dette vedvarte også i voksen alder, etter Kroghs private opptegnelser å dømme. Søsknene skiftet alle navn til Krohg omkring 1800, for å unngå forveksling med den andre militærslekten von Krogh.

Etter militær utdannelse ved Den frie matematiske skole (den senere Krigsskolen) i Christiania tjenestegjorde Krogh ved 1. og senere 2. sønnafjelske dragonregiment frem til 1768, da han ble konstituert som generalveimester i Trondhjems og Bergens stift. I mellomtiden hadde han arbeidet som ingeniør ved den norsk-svenske grensekommisjonen 1759–67 og var med på dens arbeid fra Verdal og nordover. Observasjoner og erfaringer fra denne tjenesten gav ham inngående kjennskap til topografi, naturforhold og ferdselsleier i Norge og Sverige, noe som kom til nytte i det som senere skulle bli hans hovedstilling gjennom 33 år.

Veibygging og samferdsel var et lite prioritert område i denne perioden. Det var i hovedsak minimumsforetak som var veltet over på lokalsamfunnet gjennom arbeidsplikt, skyssplikt og rene pengeutgifter. Krogh så det som sin oppgave å bedre veinettet i Norge og arbeidet for det parallelt med broren Georg Anton Krohg og senere Peder Anker i det sønnafjelske. Men de første veidistriktene var uoverkommelig store, så etter forslag fra Krogh ble Bergen stift unntatt Sunnmøre fogderi utskilt fra hans embetsdistrikt 1788.

Krogh gikk planmessig til verks da han tiltrådte embetet og utformet beskrivelser for hvordan veier og broer burde anlegges. Disse ble kunngjort for lokalbefolkning og øvrighet på tingene. Imidlertid var interessen liten for nye veitraseer og bedret fremkommelighet, så Krogh møtte på stor motstand blant allmuen, som jo skulle bekoste brorparten av arbeidet. Motstanden mot veibygging til tross hadde han et godt rykte på folkemunne, noe bl.a. en allmuevise fra Romsdalen vitner om. Imidlertid fikk han også motbør fra regionale embetsmenn, men det skyldtes nok mye hans myndighetsutøvelse og kan best defineres som kompetansestrid. I alle fall ble i det nordafjelske de første virkelige veier, dvs. veier som var farbare med vogn, anlagt i hans tid, bl.a. veien sørover fra Trondheim over Steinberget og veien gjennom Gauldalen til Røros kobberverk (Krogh var dessuten første overdirektør ved kobberverket fra 1773 til sin død). Finansieringsmåten gjorde Krogh noen ganger så utålmodig at han finansierte veibygging ved selv å yte forskudd eller å oppta lån privat. Slik sett var generalveimesteren mye av en privat entreprenør.

1768 giftet Krogh seg med Anna Meincke, datter av en av Trondheims rikeste kjøpmenn. De skal ha fått 14 barn, men vi kjenner bare navnet på 10 av dem. Krogh kjøpte gården Munkvoll i Strinda 1773, og familien bosatte seg der. 1778 ble også begge Kystad-gårdene kjøpt og senere gården Nedre Selsbakk. Nye bygninger ble oppført på Munkvoll, der det ble holdt stort hus med tjenerstab og dertil husmenn.

I tillegg til generalveimesterembetet og jordbruksdriften engasjerte Krogh seg i byutviklingsprosjekt i Trondheim. I samarbeid med generalmajor Georg Frederik von Krogh (ikke en slektning) foreslo han 1775 å bedre vannkvaliteten i byen ved å legge en vannledning fra Ilaelva til Trondheim. Prosjektet ble gjennomført under deres ledelse og var ferdig 1777.

Kilder og litteratur

  • O. T. Krohg: Den Krohgske Familjes Stamtavle, Trondheim 1875
  • H. Krohg: Nogle biografiske Skitser, samlede og nedskrevne som Bilage til Familien Krohgs Stamtavle, Trondheim 1876
  • P. Hjorts og P. S. Krags efterretninger om Røros kobberverk og prestegjeld, utg. av J. Aas, Røros 1903
  • O: Nagell: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • Strinda bygdebok, bd. 1, Trondheim 1939
  • H. W. Paus: Norges generalvegmestre. Generalvegmesterperioden 1665–1824, 1966

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Anders Bergius, 1778; p.e