Nicolaus de Freund var en typisk kjøpmann fra det norske handelsborgerskapets grunnleggingsfase på 1500-tallet, ivrig opptatt med å engasjere seg i mange sider av landets næringsliv.
De Freund var født i Holland. 1559 løste han borgerskap som kjøpmann i Bergen, der han raskt arbeidet seg opp til å bli mellom de fremste kjøpmenn i byen. Hans næringsvirksomhet var meget omfattende. Sammen med andre borgere av hollandsk opphav bidrog han til å skape en bergensk handelsflåte, som allerede 1571 omfattet 89 fartøyer, mellom dem 19 større, havgående skip, mens landets øvrige byer knapt hadde større fartøyer i det hele tatt.
Sammen med rådmann Jacob Jacobssøn og kjøpmennene Claus Ludt og Hendrich Diderichssøn fikk de Freund 1603 enerett til å handle på Færøyene. I forlengelsen av denne handelen fulgte hvalfangst i nordlige farvann, og 1615 trådte de Freund inn i et selskap ledet av borgermester Søfren Søfrenssøn og Hendrich Diderichssøn, som året før hadde sikret seg retten til å drive hvalfangst langs kysten av Nord-Norge.
Sammen med Diderichssøn, også han med hollandsk bakgrunn, fikk de Freund 1607 forpaktningen av gården Gravdal og mølledriften der. Gravdal var den største av møllene i byens nærhet. De to investerte betydelige midler i den, og kongen forbød andre å bygge kornmøller rundt byen de følgende seks årene.
1607 sikret de Freund seg også en annen lønnsom inntektskilde, igjen sammen med Diderichssøn og Søfrenssøn. De fikk kongens tillatelse til å drive en vinkjeller i byen, i konkurranse med vinkjelleren ved Tyske Kontor, som hadde århundrelange tradisjoner. En del av kongens begrunnelse for å gi dette privilegiet var at kirkene hadde vansker med å skaffe seg “en god Drik uforfalsket Rinskviin” til nattverden.
1602 ble de Freund valgt til rådmann, et ombud som ellers nesten uten unntak var forbeholdt danske menn frem til 1660. 1604 søkte han imidlertid kongen om å bli fritatt for rådmannspliktene, dels fordi han var apoteker og ofte fraværende på lange reiser, dels fordi han var en utlending “som dette Riges Tungemaal ikke noksom er bekjendt”.
1588 hadde Lambert Gregerssøn Friis, trolig som den første i Bergen, løst borgerskap som apoteker. Han fikk imidlertid ikke noe kongelig privilegium på virksomheten i første omgang, og snart fikk han konkurranse fra de Freund, som også begynte å selge medisiner. Trass i sterke protester fra Friis anbefalte byrådet at de begge skulle få rett til apotekervirksomheten, ikke minst fordi dette kunne være gunstig for kvaliteten på medisinene og bidra til å holde prisene på et overkommelig nivå. Striden mellom de to ble bilagt da både Friis og de Freund fikk kongelig apotekbevilling 13. desember 1595, og fra 1596 av gjorde de felles front mot kjøpmenn og hanseatene ved Kontoret som drev handel med medisiner. de Freund virket som apoteker til sin død.
23. juni 1599 inviterte kong Christian 4 sin bror, hertug Ulrik og alle de andre adelsmennene som hadde fulgt ham på norgesturen dette året, til gjestebud i de Freunds hjem, der de “bleve kosteligen beværtede og Byens smukkeste Piger vare tilstede”, noterte kansellisekretær Sivert Grubbe i sin dagbok. Han fortsatte: “Siden, da vi hadde drukket og dandset nok, sloge vi alle Apothekerens Vinduer ud og lode til et Erindringstegn, Kapitænen CHRISTIAN FREDERIKSENS (d.e. Kongens) Vaaben, tilligemed vore egne sætte i dem.”
I begynnelsen av 1590-årene fikk Bergen sine første universitetsutdannede leger. Det var viktig for apotekerne å ha en lege som henviste sine pasienter til dem, og de Freunds allierte ble Henrik Høyer, som kom fra Stralsund 1593 og bodde hos ham. Da det brøt ut pest 1599, rømte imidlertid Høyer byen.
1618 vendte pesten tilbake og endte livet til nærmere 4000 mennesker eller rundt halvparten av byens innbyggere. Mellom de døde var Nicolaus de Freund.