Nicolay Peter Drejer var en tapper offiser og falt i kamp med svenskene 1808. Han ble et viktig nasjonalt symbol, og fikk stor betydning for den nasjonale reisningen i siste halvdel av 1800-tallet.
Nicolay Drejer tilhørte en gammel trondheimsfamilie. Faren var utliggerborger på handelsstedet Survika i Fosnes i Namdalen, hvor Drejer også ble født.
Drejer fikk antakelig sin grunnutdannelse i hjemmet, og han var ung da han begynte sin militære karriere. Allerede 15 år gammel ble han offiser, da han 1788 ble utnevnt til fenrik ved 2. Trondhjemske Infanteriregiment. Han var tydeligvis en dyktig offiser, og steg hurtig i gradene – sekondløytnant 1792 og premierløytnant 1794. Fra 1801 var han tilknyttet Gagnatske kompani av infanteriregimentet, og han ble 1804 kaptein. Som sjef for Gagnatske kompani bodde han i Sunndalen på Nordmøre, hvor han eide gården Floviken.
Da Danmark-Norge kom i krig med Sverige 1808, ble Drejer beordret til tjeneste i 2. Trondhjemske Infanteriregiments grenaderbataljon, som var stasjonert i Trondheim. Han deltok i mars 1808 i marsjen til Østerdalen, hvor bataljonen sluttet seg til daværende oberst von Staffeldts brigade i Elverum og Solør. Bataljonen kjempet ved Flisa mot svenskene under oberstløytnant Gahn. Det var stadige kamper, og felttoget ble avsluttet 25. april 1808 med kampen ved Trangen i Åsnes.
Kampen varte i fire timer og kaptein Drejer ledet sine grenaderer i den blodige betaljen. Han utviste stor personlig dristighet og var blant de aller ivrigst kjempende. Han klatret først opp på taket på seterhuset på Gammelsetra, og deretter opp på en stubbe, som senere er kjent som Drejerstubben. Soldatene ble oppildnet av kapteinen og kjempet tappert. Drejer hadde to grenaderer til å lade geværene for seg, og han fyrte nesten uavbrutt mot fienden. Han skjøt hurtig, men var også et lett mål for fiendens kuler. Kapteinen ble truffet 7 ganger, og segnet til slutt om. Han ble brakt til gården Sønsterud i Gjesåsen, hvor han døde fire dager senere av skuddsårene.
Svenskene ble slått og oberstløytnant Gahn, 9 andre offiserer og 430 menige overgav seg. De norske tapene var 15 døde og 57 sårede.
Det dannet seg en rekke myter om kaptein Drejer, og han blir fremstilt som tapper og dristig, hvilket sikkert er riktig. Han betegnes også som en nasjonal krigertype med uvørent trøndersk tilsnitt. Mange av mytene har oppstått kort tid etter at Drejer falt, mens andre nok er av senere dato. Det ble på et ukjent tidspunkt reist en minnestein ved Drejerstubben; i steinen var det risset inn et hjerte med 7 kuler. Det er ikke kjent hvem som reiste denne steinen.
Kaptein Drejer falt på et kritisk punkt i norgeshistorien, og han fikk stor betydning som nasjonalt symbol. Han legemliggjorde nordmennenes heroiske motstand mot Sverige, og ble på denne måten et viktig symbol for selvstendighetskreftene i 1814 og senere i århundret for de grupperingene og partiene som ønsket en oppløsning av unionen med Sverige.
Etter unionsoppløsningen 1905 ble Drejer fremholdt som et ideal, og 1908 ble han og hans kampfeller hedret med en offisiell minnestein på stedet hvor han ble dødelig såret. Han ble hyllet av kunstnere og betraktet som inkarnasjonen av den kjekke norske soldat som ville forsvare fedrelandets nasjonale selvstendighet. Hans siste kamp har vært kunstnerisk inspirasjon for bl.a. Andreas Bloch, som tegnet Drejer på stubben i Henrik Angells verk om Krigen 1807–14.