Faktaboks

Niels Ravaldsson
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ikke kjent; Død våren 1505 i Västergötland, Sverige; omtalt 1487–1505
Virke
Høvedsmann og opprørsleder
Familie
Foreldre: Trolig norsk riksråd Ravald Nilsson (død 1471) og Ragnhild Eriksdatter. Gift senest 1498 med Ottilia Ottesdatter (Kane) til Åby (omtalt 1527), datter av ridder Otte Kane og antakelig Borghild Kolbjørnsdatter Gerst (datter av Kolbjørn Gerst, ca. 1400–ca. 1470). Dattersønn av Erik Sæmundsson (død 1450).

Niels Ravaldsson var høvedsmann på Olavsborg i Båhuslen og blant de svensk-norske stormennene som var i opposisjon til unionskongen Hans på slutten av 1400-tallet. Etter Knut Alvssons død 1502 var Niels den norske lederen av stormannsopprøret.

Man antar at det var drapet på Niels Ravaldssons morfar (1450) som lå bak hans dansk-fiendtlige holdning. Det skal ha vært iverksatt av Hartvig Krummedike og kan ha forårsaket en familiefeide i flere generasjoner mellom medlemmer av Tre Roser-familien og Krummedike-slekten. Niels Ravaldsson var inngiftet i Tre Roser-familien gjennom morens søster.

En annen forklaring på Niels Ravaldssons tilslutning til opposisjonen mot danskekongen og hans representant i Norge, Henrik Krummedike, er rettsoppgjøret 1498 etter drapet på Ottilia Ottesdatters slektning, riksråden Arald Kane på Sunnmøre, et rettsoppgjør som begunstiget Henrik Krummedike.

Da den norske stormannen Knut Alvsson Tre Roser sammen med en del svenske adelsmenn oppsa sin troskap til kong Hans 1501, var trolig Niels Ravaldsson med. Han hadde tidligere markert sin motstand mot danskekongen og var aktivt med allerede da de første urolighetene brøt ut 1499 ikke langt fra festningen Olavsborg, som lå på en bratt klippe ved sjøen Bullaren.

Knut Alvsson gikk til angrep på Norge fra sine svenske grenseforleninger høsten 1501, og Niels Ravaldsson var en av hans fremste allierte, bl.a. med kommando over egne avdelinger. Kong Hans, som ville hindre Niels Ravaldsson i å delta i opprøret, påla januar 1502 Henrik Krummedike å arrestere ham.

Knut Alvsson og hans allierte hadde militær fremgang i Norge vinteren 1502 og skaffet seg kontroll over festningene Akershus og Tønsberghus samtidig med at Niels Ravaldssons tropper inntok byene Marstrand og Sarpsborg. Fremgangen stoppet imidlertid opp sommeren 1502, og Knut Alvsson søkte forhandlinger mens Niels Ravaldsson var i Sverige, trolig for å skaffe forsterkninger. Han var bare et par kilometer unna Oslo med disse forsterkningene da han 18. august 1502 fikk høre at Knut Alvsson, til tross for løftet om fritt leide, var blitt drept av Henrik Krummedikes menn i et drøftingsmøte.

Etter Knut Alvssons død ble Niels Ravaldsson den norske lederen av stormannsopprøret. Han synes å ha endret taktikk da han mer gikk over til spredte angrep med svensk støtte mot Henrik Krummedike og hans folk, bl.a. erobret han byen Konghelle 1503 og beleiret derfra Båhus festning. Det synes som om Niels Ravaldssons rolle i reisningen var å holde uroen i de norske grenseområdene i live slik at kong Hans og Henrik Krummedike stadig måtte holde en troppestyrke i dette området og derfor var forhindret fra å sette hele sin militære styrke inn mot de svenske områdene. Norske historikere har derfor ofte stilt spørsmål om ikke både Knut Alvsson og Niels Ravaldsson ble brukt som brikker i de svenske opprørernes spill mot danskekongen.

Niels Ravaldsson, som av den svenske riksforstanderen hadde fått overdratt Knut Alvssons forleninger i Sverige, fortsatte sine angrep i grenseområdet, bl.a. trengte han inn i Borgarsysle våren 1504, herjet adelsmannen Olav Galles gård Tomb og drepte flere av danskekongens tilhengere.

Mai 1504 ble det inngått en ettårig våpenhvile mellom de svensk-norske opprørerne og kong Hans. Danskene benyttet imidlertid denne våpenhvilen til overraskende å angripe Niels Ravaldsson på Olavsborg under juleselskapet 1504. Han kom seg unna, men døde kort etter på en gård i Västergötland. Kong Hans konfiskerte hans gods, som ble gitt til den som hadde ledet det vellykkede angrepet på Olavsborg.

Kilder og litteratur

  • A. O. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • L. Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
  • R. de Robelin: Skankeätten, Røros 1995
  • H. Bjørkvik: Folketap og sammenbrudd 1350-1520, bd. 4 i ANH, 1996