Faktaboks

Niels Toller
Niels Nielsen Toller D.E.
Død
8. januar 1642, Christiania
Levetid - kommentar
Født 1592 (nøyaktig fødselsdato er ikke kjent) i Haderslev, Danmark
Virke
Forretningsmann og borgermester
Familie
Foreldre: Amtsskriver og toller Niels Toller (1566–96) og Margrethe Johansdatter Schnell (1574–1647). Gift 1623 med Karen Lucht (ca. 1596–1649 (begr. 14.1.); hun gift 2) med Georg Reichwein, 1593–1667), datter av toller i Helsingør, David Hansen Lucht (f. 1572) og Sophie Hansen. Farfar til Karen Toller (1662–1742).

Historikeren Edvard Bull d.e. har kalt Niels Toller d.e. det gamle Christianias mest “fremskudte mand”. Han var en av mange sønderjyder som slo seg ned i Norge og kom til å spille en betydelig rolle i landets økonomiske utvikling. Han drev krambuhandel, sagbruk og trelasteksport, skipsfart og kjøp og salg av eiendommer. Jens Juel, som var stattholder i perioden 1618–29, gjorde store innkjøp til offentlige formål hos Toller. At Toller på kort tid ble byens rikeste mann og skapte seg en karriere, kan han nok takke stattholderen for.

Toller vokste opp i Haderslev i Sønderjylland, der faren var toller. Navnet Toller var egentlig et tilnavn, men ble av Niels Tollers far, ham selv og etterkommerne brukt som familienavn.

Det er ikke kjent nøyaktig når Toller innvandret, men vi vet at han var slottsskriver på Akershus 1620. Året etter var han sågar slottsskriver og stiftsskriver på samme tid. Han hadde borgerskap i Oslo 1621, da han fikk privilegium på å drive vinkjeller i byen sammen med Boje Fredrikssøn og Marcus Schlingwater. 1624 forpaktet staten bort sine tollinntekter av Oslo til Toller for en treårsperiode, men på grunn av bybrannen samme år falt disse inntektene betydelig, og Toller ble løst fra kontrakten.

Toller var den eneste som fikk lov til å drive handel i det gamle Oslo etter 1624. Han hadde enerett til å holde vinkjeller her helt frem til 1631. 1632 fikk han dessuten rett til å kreve inn tiendeinntektene av sognene Tanum og Kville i Båhuslen.

I første halvdel av 1600-tallet trakk kongen seg ut av aktiv sagbruksdrift, og 1626 kunne Toller inngå en 9-årig forpaktningskontrakt som gjaldt kongens sager ved Akerselva. Han var sikret fast avsetning av trelasten ved at hollandske og andre utenlandske oppkjøpere var forpliktet til å kjøpe bordene herfra til fast pris. Da Toller døde 1642, kunne hans enke fortsette å drive sagene i Akerselva på samme vilkår.

Jens Juel trakk også Toller med i sitt store engasjement for norsk bergverksdrift. Toller eide bl.a. 2/32 av andelene i Kongsberg Sølvverk og var partisipantenes fullmektig i Christiania fra 1630. Det siste innebar at han mottok og holdt regnskap med det sølvet som ble sendt fra sølvverket til Den kongelige mynt i Christiania.

Toller engasjerte seg i flere byggeprosjekter. 1621 kjøpte han Oslo ladegård og satte den i stand, og 1637 bygde han en større bygård i Tollbugata 12. Her lå senere Elefantapoteket, fra 1703 til bygningen ble revet 1874. Stattholder Christopher Urne oppnevnte 1632 Toller som medlem av byggekomiteen for Christianias første kirke, Hellig Trefoldighets kirke, som ble innviet 1639. I løpet av byggeperioden leverte Toller store mengder hollandsk teglstein og kalk til kirken og var ansvarlig for byggeregnskapene.

Niels Toller ble borgermester i Christiania 1629. Hans sønn, Niels Toller d.y., var overhoffsrettsassessor og senere viselagmann i Tønsberg; han kjøpte i 1660-årene store eiendommer rundt Christiania, som senere gikk i arv til hans døtre Anne Cathrine og Karen Toller.

Kilder og litteratur

  • H. J. Huitfeldt-Kaas: biografi i DBL1, bd. 17, København 1903
  • S. H. Finne-Grønn: “Hvem har bygget 'Vaisenhuset' i Christiania?”, i NST, bd. 1, 1928, s. 243
  • K. Moen: Kongsberg Sølvverk 1623–1957, 1967 s. 34 og 38
  • M. Mardal: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • Ø. Rian: Jens Juels stattholderskap 1619–1629, 1975, s. 46f., 56 og 58
  • E. Torkelsen: Christianiæ Dom-Kirkes Bog 1632–1677, 1978, s. 47, 55–58
  • K. Sprauten: Byen ved festningen, bd. 2 i Oslo bys historie, 1992, s. 25, 102, 134, 167, 171 og 175
  • Weidling, 2000, s. 306