Faktaboks

Odd Øyen
Odd Toralf Øyen
Født
8. september 1914, Kristiania
Død
3. januar 1997
Levetid - kommentar
i Bærum, Akershus, begr. .1.14 ved Stor-Elvdal kirke, Hedmark
Virke
Lege og motstandsmann
Familie
Foreldre: Oberstløytnant Toralf Øyen (1878–1963) og Elia Haugros (1876–1951). Gift 2.2.1951 med Dagny Elida Udberg (18.7.1916–6.7.1991), datter av sjåfør Thor Udberg (1888–1972) og Amalie Ruud (1888–1963).

Odd Øyen var overlege ved anestesiavdelingen ved Aker sykehus i Oslo i 35 år, men huskes først og fremst for sin innsats i den militære motstandskampen i Norge mot slutten av den annen verdenskrig og som leder for en rekke medisinske hjelpeoperasjoner i krigs- og katastroferammede områder verden over i 1950- og 1960-årene.

Øyen vokste opp i Kristiania/Oslo, men hjertet tilhørte Østerdalen. Faren var offiser og kartograf, og sønnen fulgte med ham på oppmålingsferder i skog og fjell. Etter examen artium på Riis skole 1934 tok han befalsskolen 1935 og begynte å studere medisin. 10. april 1940 var han blant den håndfull menn som stanset tyskerne på Midtskogen ved Elverum, og i ukene som fulgte ledet den unge fenrik sin bombekastertropp i oppholdende strid i Østerdalen.

Mars 1944 var Øyen sjef for våpentjenesten i Milorg distrikt 13 (Oslo-området) med dekknavnet “Gamle-Erik”. Som illegal på heltid bygde han opp et nettverk av slipplasser over hele Oslomarka og sørget for skjulesteder til våpnene, som kom med fly fra Storbritannia. Hvor omfattende denne tjenesten var, får man et inntrykk av når man hører at D13 ved frigjøringen hadde våpen nok til 5000 mann.

Det var i denne tid at alle som arbeidet sammen med Øyen, lærte å kjenne og beundre ham. Hans sindige ro gjorde dem trygge. Humor var et våpen han tok i bruk; det måtte til om man skulle holde ut. Men når slippene kom, eller en aksjon skulle settes i verk, utløste “Gamle-Erik” fjæren han hadde spent i slippgjengene. Da ble det jobbet døgnet rundt.

9. april 1945 opprettet Øyen en fullt bevæpnet base i Nordmarka for å beskytte slipplassene. Olav Selvaag, som var sideordnet våpensjef, sørget for at en jernbanevogn ble sendt til Stryken med mat til de drøyt 100 jegerne som var forlagt på 8 ulike hytter og krypinn med Katnosa som sentrum. På basen foregikk kamptrening med skarpe skudd. Et tysk kompani rykket frem mot basen, arresterte jegere på to hytter, svidde disse av og trakk seg tilbake. 1. mai ble Katnosabasen forsterket med 120 mann. 8. mai rykket karene i triumf inn i Oslo.

Under krigen hadde Øyen lagt de medisinske studiene til side. Nå fullførte han dem, gjennomførte plikttjenesten i distrikt og på sykehus og spesialiserte seg i anestesi. 1948 var han assistentlege på Rikshospitalet. 1951 ble han overlege på anestesiavdelingen ved Aker sykehus.

Odd Øyen grodde ikke fast i overlegestillingen. Verden var blitt kvitt nazismen, men ikke krig og nød, katastrofer og ulykker. Han var parat til å dra i felten igjen for sine medmennesker over hele kloden. Som anestesilege fulgte han med FN-styrkene til Korea 1951–52. Under Suezkrisen noen år senere var han sjef for det norske sanitetskompaniet. Under neste FN-oppdrag i Kongo 1961 ble han såret av en granatsplint. Et feltsykehus under Odd Øyen befant seg der det skulle være: i felten.

Røde Kors kalte på ham i samband med en jordskjelvkatastrofe i Tyrkia. Øyen var på dette tidspunkt blitt vår fremste katastrofemedisiner, og som oberstløytnant ledet han i nærmere 20 år Forsvarets arbeid på dette feltet ved siden av anestesiavdelingen på Aker sykehus. 1967 stod Midtøsten igjen i flammer. Odd Øyen rykket ut til Jordan med et katastrofelag. To år senere brøt borgerkrigen ut i Nigeria. Kirkens Nødhjelp og Norges Røde Kors kalte på ham til å lede et sykehus i Biafra.

Øyen var en nøkkelperson i det humanitære arbeid etter den annen verdenskrig. I denne forbindelse må hans innsats for krigsinvalidene nevnes. Mange, ikke minst sjøfolkene, falt utenfor krigspensjoneringens bestemmelser. Odd Øyen stod i fremste rekke blant dem som fikk kjempet frem tilleggsloven av 1969. Den førte til at aktive motstandsfolk, uteseilende sjømenn og militære som hadde gjort en aktiv krigsinnsats, ikke lenger måtte føre bevis for sammenhengen mellom deres sykdom og påkjenningen under krigen.

For sin tjeneste i krig fikk Odd Øyen St. Olavsmedaljen med eikegren. For sin humanitære innsats ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1962. Han var også innehaver av Deltagermedaljen og ridder av 1. klasse av den svenske Vasaorden.

Verker

  • Gutta på skauen (under pseud. Gamle-Erik), særtrykk av Oslo-marka, bd. 3, 1953, s. 143–165
  • Milorg D 13 i kamp (sm.m. P. Røed og A. Tømmerbakke), 1961

Kilder og litteratur

  • Stud. 1934, 1959
  • HEH, flere utg. 1964–94
  • T. Christensen: Marka og krigen 1940–45, 1993
  • NL, bd. 5, 1996
  • T. Diesen: Milorg i Stor-Oslo, 1997
  • E. Welle-Strand: Grenseløs omsorg. Norges Røde Kors ute 100 år, 2001