Faktaboks

Odd Grüner-Hegge
Odd Ragnar Grüner-Hegge
Født
23. september 1899, Kristiania
Død
11. mai 1973, Oslo
Virke
Dirigent
Familie
Foreldre: Bankassistent Christian Thorberg Grüner Hegge (1859–1918) og Olga Christensen (1869–1954). Gift 1) 1929 med Sigrid Elena Feinsilber (f. 3.3.1906), datter av grosserer Israel Herman Feinsilber (f. 1870) og hustru Anna Sofie (f. 1868); 2) 1944 med Karen Welle (16.12.1914–10.11.2006), datter av prest og kirkehistoriker Ivar Welle (1875–1957; se NBL1, bd. 18) og Cecil Kate Kobro (1884–1960).

Odd Grüner-Hegge var en av de fremste representanter for den norske musikerstand på 1900-tallet, først og fremst som dirigent. Han var i en årrekke, mer eller mindre i nesten 30 år, dirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester (nå Oslo Filharmoniske Orkester). Da Den Norske Opera ble opprettet, ble han knyttet til operaen som dirigent, og han var operasjef 1961–69. Han stod dermed i fronten for utviklingen av to av landets fremste musikkinstitusjoner.

1906 opplevde den seks år gamle gutten Edvard Grieg ved en konsert i Kristiania. Det gjorde et dypt inntrykk, og han var fast bestemt på å bli komponist. Moren skrev brev til Grieg, og kort tid etter, bare et halvt år før Grieg døde, fikk Grüner-Hegge møte både Edvard og Nina Grieg, og satt på mesterens fang.

Odd Grüner-Hegge ble utdannet som pianist, komponist og dirigent. Han studerte piano med Nils Larsen og Fridtjof Backer-Grøndahl, og holdt sin debutkonsert 1918, med blant annet Griegs a-mollkonsert på programmet. Kritikkene var meget positive, og han ble forespeilet en stor fremtid som pianist. Samtidig med pianostudiene studerte han komposisjon med Otto Winter-Hjelm og Gustav Lange, og 1917, året før pianodebuten, holdt han en debutkonsert som komponist. Han spilte selv, og broren Finn Grüner-Hegge, som var fiolinist, deltok også. Konserten vakte stor oppmerksomhet, og komposisjonene fikk meget god omtale av kritikerne.

Grüner-Hegge fortsatte med konsertering og komponering, men interesserte seg mer og mer for å dirigere. Han fikk anledning til å reise ut, og hadde studieopphold i Berlin, Wien og Basel, under lærere som Camillo Hildebrand og Felix Weingartner.

Dirigentdebuten var med Filharmonisk Selskaps Orkester (FSO) 1927. Det ble en oppsiktsvekkende debut, der et samlet kritikerkorps var positive. På programmet hadde han bl.a. Sindings 3. symfoni i F-dur, som ble oppfattet som et meget vanskelig verk. Sinding var selv svært begeistret for fremføringen, og komponisten David Monrad Johansen skrev i sin anmeldelse: “Det kunde synes som noget av en dristighed av Odd Grüner-Hegge at vælge et såvidt krevende verk til sin debut som dirigent. … Grüner-Hegge fulgte komponistens tankegang med en varme, en myndighet og tillike en intimitet, som virker frapperende.”

Allerede et halvt år senere ble han igjen engasjert til orkesteret, og 1931 ble han ansatt som kapellmester for Filharmonien, en stilling han delte med Olav Kielland. På bakgrunn av en politisk-estetisk strid der nasjonal holdning og ideologi stod i sentrum, vedtok styret i Filharmonien 1933 at Kielland skulle gis ansvaret som kunstnerisk leder alene. Grüner-Hegge, som i likhet med forgjengeren Issay Dobrowen oftere hadde gått inn for en radikal og europeisk linje, ble ikke engang informert om vedtaket. Avgjørelsen utløste en bred debatt i pressen.

Grüner-Hegge ble kapellmester på Nationaltheatret 1934. Han hadde to år tidligere vakt oppsikt der med operadirigentdebuten (Tristan og Isolde), og det var kanskje en årsak til at han året etter ble invitert til å gjestedirigere Berliner Philharmoniker, som den gang ble ledet av Wilhelm Furtwängler. Berlin-pressen var meget positiv til den unge norske dirigenten. Han fikk en rekke invitasjoner, og gjestedirigerte orkestre i Budapest, Haag, København, Stockholm og Göteborg. Spesiell oppmerksomhet vakte hans besøk ved det berømte Orchestre National i Paris 1946, der han på programmet hadde mest norsk musikk.

1945 ble Odd Grüner-Hegge FSOs kunstneriske leder, en stilling han hadde til 1961. Under hans ledelse spilte orkesteret mye norsk musikk, og ikke minst kom han til å uroppføre en rekke norske komponisters verker. Som dirigent var han fremragende, dynamisk og levende, med stor evne til å formidle det musikalske stoffet og til å inspirere musikerne. Hans store kunnskaper inngav respekt i musikerkretser.

Da Grüner-Hegge 1961 ble operasjef, hadde han vært knyttet til Den Norske Opera som kapellmester og konstituert operasjef i ett år. Men da Kirsten Flagstad måtte trekke seg fra stillingen på grunn av sykdom, ble han tilsatt som operasjef. Den stillingen hadde han til han gikk av 1969, 70 år gammel.

Komposisjonsvirksomheten fikk aldri noen stor plass i Grüner-Hegges hverdag. Etter komposisjonsdebuten 1917 gikk det ikke lenge før han var inne i sin aktive gjerning som landets ledende dirigent. De viktigste komposisjonene, Sonate for fiolin og klaver (1914), Suite for klaver (1917), Trio for fiolin, cello og klaver (1919) og Elegisk melodi for strykere (1943), er derfor fra den første tiden, da han kanskje selv så komponistyrket som sin vei.

Grüner-Hegge hadde en rekke sentrale styreverv innen musikklivet. Han var styremedlem og en tid viseformann i Norsk Komponistforening og la ned et stort og viktig arbeid som formann for Komponistforeningens sakkyndige råd 1920–64. For denne innsatsen ble han 1952 æresmedlem i foreningen. 1930–67 var han styremedlem i TONO.

Odd Grüner-Hegge ble tildelt Norsk Musikerforbunds, Musikselskabet Harmoniens og FSOs hederstegn. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1959 og var ridder av Nordstjärneorden og Dannebrogordenen.

Verker

  • Sonate for fiolin og klaver, 1914
  • Suite for klaver, 1917
  • Trio for fiolin, cello og klaver, 1919
  • Elegisk melodi for strykere, 1943

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • N. Paulsen/K. Michelsen: biografi i CML, bd. 3, 1979
  • A. O. Vollsnes (red.): Norges musikkhistorie, bd. 4, 2000, s. 153–156