Faktaboks

Olav 1. Tryggvason
Levetid - kommentar
Født 968, fødested er ikke kjent; Død (falt i slag) 1000 ved Svolder
Virke
Konge
Familie
Foreldre: Småkonge Tryggve Olavsson (død ca. 968) og Astrid Eiriksdatter (se NBL1, bd. 1). Gift med Tyra Haraldsdatter (død 1000), datter av den danske kongen Harald Blåtand og svenske Gyrid Olofsdotter. Svoger til Erling Skjalgsson (død 1027).

Olav Tryggvason har fått en spesiell plass blant de norske kongene i vikingtiden. Som krigerkonge fremstår han som en lysende helteskikkelse. Samtidig er han kristningskongen som den norske kirke anser som sin grunnlegger. Dette bildet av Olav bygger på kongesagaene fra 1100- og 1200-tallet. Men det som står om Olav i sagaene, er beheftet med en helt uvanlig grad av usikkerhet. Derfor er det så godt som umulig å bedømme hva Olav historisk og reelt egentlig betydde i de fem årene han var norsk konge 995–1000.

Sett i forhold til hvor lite man egentlig visste om Olav også i middelalderen, har sagaene om ham et bemerkelsesverdig stort omfang. Det har sammenheng med at Olav ble en litterær hovedperson, ikke minst på Island. Her ruvet han enda mer som kristningskonge enn i Norge, hvor han ble overskygget av Olav den hellige. Mange legendariske trekk som først var forbundet med Olav den hellige, ble overført på Olav Tryggvason.

Andre litterære motiver, eventyrlige og romantiske, ble også trukket inn tradisjonen. Sagaene lar Olav være gift en rekke ganger – med Geira, som var vendisk kongedatter; med Gyda, søster til den norske kongen i Dublin, Olav Kvaran; med Gudrun Jern-Skjeggedatter; og endelig med Tyra, søster av Svend Tveskæg. Hva av alt dette som er realiteter og hva som er romantisk diktning, er umulig å avgjøre. Olavs forhold til Sigrid Storråde kan også være et rent sagn.

Olav ble født etter at faren var død. Tryggve Olavsson skal ha vært en østnorsk småkonge, men sagaene er uenige om hvor hans rike lå. Noen sier det var på Opplandene, andre i Ranrike (Båhuslen). Heller ikke om Olavs mor, Astrid, og hennes far har vi sikre opplysninger. Sagahåndskriftene plasserer Olavs morfar på en gård som navngis som “Offrustaðir“ eller “Oprustaðir“, og sier den lå på Opplandene. I nyere tid har norske historikere antatt at dette heller må sikte til Obrestad på Jæren, uten at en slik antakelse kan bli mer enn en gjetning.

Vi har ingen pålitelig kunnskap om Olavs barndom og tidlige oppvekst. Den barndomshistorien vi møter i sagaene, er “overgrodd av sagn og eventyr”, – “om det er nogen historisk kjerne i alt dette, er ytterst tvilsomt”, skriver Halvdan Koht. Denne oppfatningen deles av de fleste historikere. Man har også ofte understreket hvordan bibelske motiver synes å gå igjen i beretningen om Olavs barndom. Det lille vi da vet om Olav i tiden før han ble norsk konge, bygger på Óláfsdrápa (ca. 996) av skalden Hallfred Vandrædaskald. Hallfred forteller at Olav tidlig drog i viking, med Russland som utgangspunkt. Han skildrer kamper Olav hadde så vel i Østersjøen som ved Frisland og i Irskesjøen.

Videre har det vært vanlig å regne med at en viss Anlaf er identisk med Olav Tryggvason. Han er omtalt i engelske kilder i 990-årene som vikinghøvding sammen med den danske kongen Svend Tveskæg. Den engelske kongen Ethelred betalte 991 vikingene 10 000 pund sølv i såkalt “danegjeld”, og 994 hele 16 000 pund. Hvor stor del av denne brannskatten Anlaf/Olav fikk, er umulig å si, men det kan ha vært en anselig sum. Enda større betydning fikk det at Olav samme år skiftet side og sluttet forbund med Ethelred under et møte i Andover. Den angelsaksiske krønike forteller at han til og med ble døpt og konfirmert med Ethelred som fadder, og rikelig belønnet med gaver. Olav lovet på sin side aldri å komme tilbake til England i fiendtlig hensikt, et løfte det uttrykkelig står at han holdt. Deretter må Olav Tryggvason – såfremt han er Anlaf – ha reist til Norge.

Dette betyr at Olav kom til landet med en sterk stilling allerede i utgangspunktet. Kongesagaene fremhever dessuten at han var ætling av Harald Hårfagre, og at denne avstamningen gav ham rett til kongedømmet. Men ættlinjen er usikker og beror etter alt å dømme på en senere konstruksjon. Det er heller ikke sannsynlig at et norsk rikskongedømme allerede på dette tidspunktet hadde festnet seg som begrep på en slik måte at det ble oppfattet som særlig knyttet til ett dynasti.

I Norge lyktes det for Olav å ta makten etter Håkon Sigurdsson ladejarl, som ble drept 995 under et opprør trønderne gjorde; ifølge sagaene kom opprøret som en følge av jarlens hardstyre. Etter dette hadde Olav kontroll over Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet. Han sikret makten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet. I Trøndelag skal Olav ha grunnlagt Nidaros, formodentlig som en videreutvikling av et noe eldre strandsted.

Ellers er Olavs navn særlig knyttet til Stadlandet og det såkalte tinget på Dragseid, der han påbød kristendommen, og videre til sagnet om Seljemennene i samme område. Han nevnes også som kirkegrunnlegger på Moster i Sunnhordland. Dette kan tyde på at han etablerte et kongelig og kirkelig nærvær av en viss betydning på de mest sentrale stedene langs kysten i Vest- og Midt-Norge. Videre sendte han misjonæren Tangbrand til Island, og dette hadde betydning for islendingenes samlede overgang til kristendommen gjennom et alltingsvedtak år 1000.

Bare én klart daterbar enkeltbegivenhet i Olavs liv er belyst i samtidige norrøne kilder, det vil si skaldekvadene. Denne begivenheten representerer samtidig et nærmest klassisk stridsspørsmål i eldre nordisk historie. Det dreier seg om Olavs siste og avgjørende kamp, år 1000, mot en koalisjon bestående av Eirik og Svein ladejarler, den danske kongen Svend Tveskæg og den svenske kongen Olof Skötkonung. Det sagnomsuste slaget endte med Olavs nederlag og deretter med hans død idet han kastet seg i havet fra sitt skip Ormen lange.

Men bakgrunnen for slaget er uklar. Sagaene forteller at Olav drog til Vendland for å få tilbake den medgiften dronning Tyra mente hun hadde krav på etter sitt tidligere ekteskap med den vendiske kongen Boleslav. Dette passer imidlertid ikke med at Boleslav var Olavs forbundsfelle. Antakelig har Olav blandet seg inn i forholdene i Østersjøen som et mottrekk mot sin fiende Svend Tveskæg. Det er også uklart hvor slaget stod. Adam av Bremen og noen av de eldre sagaene (Ágrip og Historia Norvegiæ) sier det var i Øresund, mens de senere sagaene sier det var ved “Svolder” i nærheten av Rügen.

Etter Olavs fall ble Svend Tveskæg norsk overkonge, mens Eirik og Svein jarler skulle styre landet fra Lindesnes og nordover på hans vegne. I Viken fortsatte det å sitte danske underkonger slik som tidligere.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • NFH, bd. I, 1, 1853
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • L. Lönnroth: “Studier i Olaf Tryggvasons saga”, i Samlaren, bd. 84, Stockholm 1963, s. 54–94
  • P. S. Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977
  • D. Whitelock (utg.): English Historical Documents, vol. 1, London 1979
  • S. Bagge: “Helgen, helt og statsbygger – Olav Tryggvason i norsk historieskrivning gjennom 700 år”, i Kongsmenn og krossmenn. Festskrift til Grethe Authen Blom, Trondheim 1992, s. 21–38
  • A. Christophersen: “Olavskirke, Olavskult og Trondheims tidlige kirketopografi”, sst., s. 39–67
  • O. Moberg: “Den angelsaksiska krönikans Anlaf – Olav Tryggvesson eller Olof Skötkonung?”, i Scandia, bd. 57, Lund 1991, s. 115–118

Portretter m.m.

    Kunstneriske fremstillinger

  • Ingen vet i dag hvordan Olav Tryggvason så ut, men i den illustrerte utgaven av Snorres kongesagaer fra 1899 har Erik Werenskiold gitt kongen Fridtjof Nansens ansiktstrekk
  • Statue (bronse) av Wilhelm Rasmussen, 1921; Torget, Trondheim