Olav Hodne arbeidet som misjonsprest og misjonsforsker i Nord-India. Fra 1964 til 1983 organiserte og ledet han et storstilt hjelpe- og utviklingsarbeid i Bangladesh og India.
Hodne vokste opp i Bergen. Straks etter examen artium 1941 drog han til Misjonsskolen i Stavanger. Han ble uteksaminert derfra 1946 og fullførte de teologiske studier ved Menighetsfakultetet 1947. Han ble så ansatt i Santalmisjonen og sendt til India 1948. Der ledet han, med sterk støtte fra sin kone Brit, først den norske skolen i Assam i den nordøstre delen av India. Fra 1952 var han distriktsmisjonær samme sted, før han 1955 drog til den tidligere fyrstestaten Cooch Behar i Nord-Bengal for å bygge ut skole- og menighetsarbeidet der.
I Cooch Behar ble Hodnes oppmerksomhet i stadig større grad rettet mot de store menneskelige problemer i regionen. Hundretusener av flyktninger strømmet inn til provinsen etter kampene for uavhengighet for Bangladesh. 1964 startet han et program for flyktningene, med utdannelse, medisinsk hjelp og assistanse slik at de skulle kunne brødfø seg med jordbruk og småindustri. Til å begynne med samlet Hodne inn midler til arbeidet på egen hånd, men etter hvert fikk han hjelp fra flere kanter og ble tilknyttet Det Lutherske Verdensforbund (LVF).
1972 bad LVF Hodne om å overta ledelsen av organisasjonens arbeid i Bangladesh. Sammen med stadig flere medarbeidere fikk han satt opp hundrevis av enkle hus, veier ble reparert, og en stab av leger og sykepleiere tok seg av tusenvis av pasienter. 1974 berørte prosjektene som Hodne stod i spissen for, 500 000 mennesker. Samme år ble han bedt om å lede et enda større utviklingsarbeid i Øst-India med hovedkvarter i Calcutta. Det begynte som nødhjelp etter flom fulgt av tørke. Hodne drog til Europa og fortalte om katastrofen og fikk samlet inn betydelige summer. Samtidig var han fra første stund klar over at nødhjelp måtte være kortvarig. Det ble skaffet hus for fortausbeboerne i Calcutta, samtidig som ulike prosjekter nådde ut til mange landsbyer.
I 1980-årene ledet Hodne et arbeid med 500 heltidsansatte. Mange av dem var tidligere offiserer og funksjonærer fra offentlige kontorer. Han delegerte med glede det praktiske arbeidet og administrasjonen til andre. Samtidig var han mannen med ideene og initiativet.
Hodne trengte lite søvn, og han syntes å leve på store mengder svart kaffe og sigaretter. Han inspirerte – og han talte med glød både til indere og til de mange organisasjoner som han fikk kontakt med. Midt i alt dette fikk han også tid til å dyrke sine historiske interesser. Han sluttet aldri å være opptatt av Lars Skrefsrud, straffangen som ble pioneren i arbeidet for santalene, det bortglemte folkeslaget i Nord-India. Hodne samlet og organiserte et stort materiale som han fant i India og i Europa, og 1967 kunne han dra til Oslo og forsvare sin avhandling om Skrefsrud for den teologiske doktorgrad. Men han fortsatte sine studier, og etter at han gikk av i Calcutta 1983, utgav han et stort bind om Santalmisjonens historie etter Skrefsruds død. Samtidig var han i årene etter sin avgang på stadig reisefot for ulike organisasjoner som ønsket hans hjelp til sine prosjekter i Asia. Han reiste gjerne, for han tapte for all tid sitt hjerte til det store kontinentet.
Hodne fikk mange utmerkelser, bl.a. Nansen-medaljen, og han ble 1983 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.