Få musikere har virket lenger i og for norsk musikkliv enn Otto Winter-Hjelm. Han underviste klaverelever i Christiania allerede i 1850-årene og sluttet ikke som organist i Trefoldighetskirken før 1921.
Winter-Hjelm vokste opp i en musikalsk familie og viste tidlig musikalske evner. Han gikk på Christiania katedralskole, og etter examen artium 1855 begynte han på teologistudiet, men musikkinteressen tok snart overhånd. 1857–58 studerte han ved musikkonservatoriet i Leipzig, 1861–63 ved Kullaks akademi i Berlin. Her fullførte han en symfoni i B-dur, den første norske i sitt slag.
Det var en energisk og målbevisst Winter-Hjelm som vendte hjem fra Tyskland, sterkt preget av samtidens idealer om folkeopplysning og nasjonsbygging. Som dirigent for Det philharmoniske Selskab fikk han igjennom at noen av konsertene skulle være offentlige. 1864 opprettet han en musikkskole med gratis timer for “ubemidlede”, og det ble snart behov for et utdanningstilbud på høyere nivå. 1867 grunnla han et musikkakademi sammen med Edvard Grieg. Akademiet fikk kort levetid, men som musikklærer fikk han i årenes løp flere elever som ble kjente musikere, så som Per Winge, Per Lasson og Halfdan Cleve.
Winter-Hjelm så det som en fanesak å integrere norsk musikk i studieplanene. Han utarbeidet en klaverskole med folketonearrangementer ordnet etter gradvis stigende vanskelighetsgrad. Også som komponist ønsket han å integrere et “norsk” tonefall og mente at folkemusikken ikke måtte bli liggende ubenyttet som “død Kapital”, men bidra til “at udvikle en selvstændig national musikalsk Kunst” ved “at forsøke paa i dens Aand at fylde de store Former, som de store Kulturfolks musikalske Kunst have fostret”. Dette er fremfor alt tydelig i hans annen symfoni, som med satstitler som Vikingeliv og Livet til Fjelds fikk ros for sitt norske preg. I slutten av finalesatsen benyttes et direkte sitat fra en norsk folketone.
1874 ble Winter-Hjelm organist i Trefoldighetskirken og markerte seg som en uredd og velartikulert motstander av L. M. Lindeman i den pågående “salmesangstriden”. 1876 gav han ut 37 ældre Salmemelodier, forsynt med vitenskapelige bemerkninger som ifølge O. M. Sandvik er “en pryd for norsk musikkforskning”. Vinteren 1886–87 holdt han en godt besøkt forelesningsserie over Musikens Elementer på universitetet. Under større forhold ville han kanskje slått inn på en musikkvitenskapelig løpebane.
Selv om Winter-Hjelms rike retoriske evner ikke fikk utfolde seg i et akademisk miljø, var han meget synlig i den offentlige musikkdebatten i pressen. 1886–1913 var han fast musikkritiker i Aftenposten, og han ble tidlig beryktet for sin lærde og omstendelige stil med ekstremt lange og snirklete setninger. Et annet særtrekk er hans meget konservative musikksyn, som han forfektet nidkjært, men alltid i en ytterst saklig tone. Han fikk aldri sans for “moderne” komponister som Wagner, Richard Strauss og Debussy.
Selv om Winter-Hjelms komposisjoner fra studietiden i Berlin viste lovende takter, var det først og fremst som pedagog, organist og kritiker han satte merker etter seg i norsk musikkliv. Noen orgelpreludier, klaverstykker og sanger hadde han likevel overskudd til å komponere. Interessant er også hans samling med 20 norske folkeviser og -danser for fiolin og piano. Mest kjent er universitetskantaten Lyset til tekst av Bjørnson, et mektig og virkningsfullt verk for solister, tre kor og orkester. Den ble komponert så sent som 1897, men viser få trekk fra den samtidige senromantiske stilen. Like trofast som han var mot eldre tiders idealer i sine kritikker, like urokkelig holdt han fast ved de samme idealene i sine egne komposisjoner. Livet igjennom forble han en kompromissløs idealist med et kunstsyn som var fastsatt en gang for alle. Som 90-åring uttalte Winter-Hjelm betegnende nok: “Tiden er igrunden fremmed for mig.”