Faktaboks

Ove Bjelke
Født
26. oktober 1611, Trondheim
Død
29. mars 1674, Trondheim
Virke
Godseier, lensherre og embetsmann
Familie
Foreldre: Norges rikes kansler Jens Ågessøn Bjelke (1580–1659) og Sophie Brockenhuus (1587–1656). Gift 1) 1643 med Maren Juel (23.5.1623–17.4.1644), datter av riksråd, stattholder Jens Juel (1580–1634) og Ide Lange (1584–1649); 2) 16.5.1647 med Regisse Gjedde (27.9.1629–1.3.1657), datter av riksråd, admiral Ove Gjedde (1594–1660) og Dorte Urne (1600–67); 3) med Hedvig Lindenov (8.4.1635–11.4.1678), datter av stiftamtmann Henrik Lindenov (død 1673) og Beate Ulfeldt (ca. 1610–1676). Bror av Henrik Bjelke (1615–83) og Jørgen Bjelke (1621–96).

Ove Bjelke var lensherre på Bergenhus 1648–63 og Norges rikes kansler fra 1660. Hans nære forhold til Christian 4 og Frederik 3 ble belønnet med mange ulike embeter, men hans ryddige embetsførsel tyder på at han også var vel kvalifisert for oppgavene.

Ove Bjelke vokste opp på herresetene Elingård og Sande i Østfold, som den eldste av i alt 13 barn. Familien tilhørte den absolutte elite innen den norske adel. Legen Otto Sperling gir i sin selvbiografi et levende bilde av livet på Elingård fra sitt besøk der 1622. Kansleren lå gjerne i sengen og dikterte sin korrespondanse og komponerte salmer til utpå ettermiddagen. Ove Bjelke arvet interessen for salmediktning, men heller ikke hans arbeider har stått seg for ettertiden. Han vokste opp i et rikt miljø både materielt og kulturelt. Søskenflokken fikk tidlig et forhold til kongen og hoffet i København gjennom Christian 4s besøk på Elingård under hans reiser til Norge.

Sin første formelle utdannelse fikk Ove Bjelke ved Sorø skole 1626–28 og deretter ett år ved Sorø akademi. Han oppholdt seg ved universitetene i Basel 1633 og Padua 1633–34, og foretok sammen med sin bror Henrik en mer generell utdannelsesreise på kontinentet. 1641 skal han ha hatt et opphold ved universitetet i Regensburg.

Karrieremulighetene var flere for yngre adelsmenn innenfor den fremvoksende maktstaten i første del av 1600-tallet. Ove Bjelke valgte en sivil løpebane, i motsetning til flere av brødrene, som slo inn på en militær utdanningsvei. Han ble ansatt som kansellisekretær 1636, og virket i denne stillingen til 1642. Ut over arbeidet i selve kanselliet fikk han også ved et par anledninger andre oppdrag: 1638 ble han sammen med Henrik Thott satt til å avklare forholdene rundt en del bly- og sølvgruver i grenseområdene mellom Sverige og Norge i Nordland, og 1640 deltok han i Hannibal Sehesteds store ambassadørreise til Spania. Det finnes en øyenvitneskildring fra denne reisen, igjen ført i pennen av Otto Sperling. Her får vi beskrevet mottakelsen i Madrid, og alle seremoniene de måtte igjennom. Av mer eksotiske innslag var en tyrefekteroppvisning som ble gitt til reisefølgets ære. Selv for en ung adelsmann fra Norge som var vant til jakt, må denne type dyrekamp ha gjort inntrykk. Det er antakelig den eldste kjente nordiske beskrivelse av tyrefekting.

Den viktigste delen av Ove Bjelkes embetskarriere kom til å bli i Norge. 1641 fikk han overdratt forvaltningen av Bakke klosterlen, som han satt med til 1648. De følgende årene skaffet han seg kontrollen over tilsvarende smålen i Midt- og Nord-Norge – Salten len 1645–46 og Reinskloster len 1646–48. Han var krigskommissær 1644–46 under Hannibalfeiden. Arbeidet var av mer sivil art; som krigskommissær stod han for utbetaling av lønn til de norske offiserene i krigstid.

Fra 1648 inntok han en mer fremskutt plass innen forvaltningen i Norge, etter utnevnelsen til lensherre for Bergenhus len. Under sine år som lensherre i Bergen opparbeidet han seg en allmenn respekt blant bergensborgerne. Ved gjenerobringen av Trøndelag 1658 fikk han mobilisert bergenserne for saken; sikring av egne handelsinteresser har nok spilt inn. 1657 ble Bjelke utnevnt til generalkrigskommissær for Vestlandet, og sammen med Ludvig Rosenkrantz, som også var krigskommissær, var han i løpet av forholdsvis kort tid i stand til å utruste et ekspedisjonskorps på om lag 2000 mann og sende det sjøveien nordover til Trondheim. Hele operasjonen tok fem uker.

Ove Bjelke hadde selv personlige grunner til å støtte gjenerobringen av Trøndelag sammen med broren Jørgen Bjelke. I denne landsdelen lå noen av slektens største godser. I årene 1655–56, mens Austråttgodset enda var i farens eie, reiste Ove Bjelke et barokkslott på eiendommen, med utgangspunkt i den gamle kirken der. I dag er Austrått et av de ytterst få herresetene i Norge vi har bevart intakt fra denne perioden.

1660 ble Ove Bjelke innsatt som Norges rikes kansler, en stilling faren hadde hatt fra 1614 frem til sin død 1659. Kanslerembetet mistet imidlertid mye av sin betydning etter at Herredagen ble avviklet 1664. I tiden etter 1660 fikk Bjelke flere andre embeter i den nye eneveldeadministrasjonen, bl.a. som assessor i Overhoffretten, Statskollegiet og Høyesterett. 1666 ble han utnevnt til geheimeråd, en tittel som ble brukt på kongens sentrale rådgivere.

Fra 1666 og frem til sin død var Bjelke stiftamtmann i Trondheim. Stiftamtmannsembetet var mer begrenset enn den tidligere lensherrestillingen; viktige ansvarsområder, som f.eks. skatteoppkreving, var nå overlatt andre embetsmenn. Som stiftamtmann fikk han allikevel nok av arbeidsoppgaver. Landsdelen han overtok ansvaret for, hadde vært gjennom en okkupasjon. Kongsgården (Erkebispegården), som fungerte som residens for lensherrene i Trondheim, var sterkt preget av gjenerobringens ødeleggelser. Bjelke var en av flere som kom til å sette sitt preg på dette viktige nasjonale anlegget. Hans dokumenter fra en takst- og synsforretning 1671 er bevart, og de forteller om et omfattende istandsettingsarbeid.

Med utnevnelsen til hvit ridder (Dannebrogordenen) 1673 fikk Ove Bjelke en siste gunstbevisning av kongen for sin lange tjeneste.

Ove Bjelke var ikke like eksentrisk som sin far og utmerket seg ikke i samme grad som sin bror ved gjenerobringen av Trøndelag. Han klarte imidlertid, i motsetning til mange av sine samtidige, å holde seg på topp gjennom hele sin embetskarriere. Hans regnskapsføring ser ikke ut til å ha blitt kritisert, og han fremstår som en ryddig embetsmann som var i stand til å holde seg inne med kongen, samtidig som han stod på god fot med allmuen han var satt til å styre.

Kilder og litteratur

  • Dr.med. Otto Sperlings selvbiografi, utg. av S. Birket Smith, København 1885
  • L. Daae: “Italieneren Francesco Negris Reise i Norge 1664–1665”, i HT, rk. 2, bd. 6, 1885, s. 86–158
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • K. Mykland: Gjennom nødsår og krig 1648–1720, bd. 7 av NH, 1977
  • A. B. Fossen: Borgerskapets by 1536–1800, bd. 2 av Bergen bys historie, Bergen 1979
  • A. Dybdahl: Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag, Steinkjer 1989
  • T. Lysaker: “Erkebispegården som residens for lensherrene og de første stiftamtmenn”, i Trondhjemske Samlinger, 1989
  • T. Bratberg: “Austråtts eiere fra vikingtiden til 1719”, i Årbok for Fosen, 1994
  • T. Weidling: Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden og fram mot 1660, 1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (helfigur) av ukjent kunstner, u.å.; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark
  • Kobberstikk (brystbilde) av Ian van Noort, 1640; gjengitt i ANH, bd. 6, s. 18