Sjelden har en petitsignatur greid å utløse så mange spontane aha-opplevelser og så mye argsinne på en og samme tid som “Pueblo”. I så måte var Paul Gjesdahl nærmest et nytt fenomen i norsk presse. Da han dukket opp i Dagbladet 1919, ble han snart kjent som en spiss og hensynsløs penn, fordi han alltid gikk rett på sak – uten persons anseelse. Og med sin elegante stil og sin presise uttrykksform virket han alltid rammende. Han ble en verbal og stilistisk skarpskytter som gjorde “Pueblo” til et begrep for en hel avislesende generasjon i mellomkrigstiden.
Men det var som litteraturanmelder og teaterkritiker han gjorde sin største innsats i vår avisverden. I tre-fire tiår var han en ruvende skikkelse i det norske teatermiljøet. Gjennom sine fyndige og treffsikre ord, sin store innsikt og sin følsomme innlevelse i det som skjedde på scenen, ble han en høyt respektert kritiker. I mange av sine anmeldelser var han både en teaterhistorisk veiviser og en sakkyndig og velvillig rådgiver, ikke minst for alle unge og søkende talenter.
Paul Gjesdahl vokste opp i Halden og Kristiania, der faren var prest ved Johanneskirken fra 1907. Etter examen artium 1912 og Krigsskolens nederste avdeling året etter begynte han å studere filologi og tok adjunkteksamen 1919. Allerede i gymnastiden var han brennende interessert i politikk, og 1919 ble han valgt til formann i Studentersamfundet som venstresidens engasjerte kandidat. Han ble revet med av de radikale strømningene som preget årene etter den første verdenskrig, og 1921 fulgte han vennene Helge Krog og Sigurd Hoel inn i Mot Dag, som Martin Tranmæl i et sarkastisk øyeblikk betegnet som en “politisk lekekasse for intellektuelle svermere”.
Paul Gjesdahl var egentlig ingen typisk motdagist av natur og legning, slik bevegelsens ubestridte leder Erling Falk helst ville ha ham. Hans allsidige interesser og hans åpenhet for nye tanker, ideer og impulser i tiden gjorde at han aldri kunne forsone seg med en urokkelig tro på absolutte teser og saliggjørende ismer. Derfor ble han mer og mer en engasjert og velinformert formidler av idébrytningene både hjemme og ute. Det var ingen tilfeldighet at han i sin første novellesamling, Eksperimentet (1931), gjorde et spennende forsøk på en konsekvent anvendelse av psykoanalysen i skjønnlitterær sammenheng. Han var vel også den første i Norge som virkelig skjønte betydningen av Franz Kafkas forfatterskap.
Mange år senere skrev Gjesdahl om den politisk engasjerte mellomkrigsgenerasjonen: “Vi er den slags mennesker som med årene er blitt mindre konservative og radikale – og mer frisinnede. Overfor tingene er vi blitt mer saklige – og overfor menneskene mer liberale.” Det er en dekkende beskrivelse også av hans egen utvikling. For Paul Gjesdahl var journalistikken og anmelderrollen noe langt mer enn et yrke. Selv ville han nok ha rygget tilbake for et ord som kall. Men alt han skrev var preget av det vi forbinder med en levende kallsbevissthet: en uslitelig arbeidsglede, parret med punktlig nøyaktighet og grundige forberedelser. “Hans manuskripter, skrevet i seine kveldstimer etter en teaterpremiere – alltid med spiss blyant på kladdpapir – er noe av det sobreste og tydeligste som noen sinne er sendt til en settemaskin,” skrev Arve Moen ved hans bortgang.
I 1920-årene var det Dagbladet som var Pueblos frie tumleplass. I første halvdel av 1930-årene var han knyttet til Tidens Tegn. 1937 kom han til Arbeiderbladet og ble avisens faste teateranmelder og allsidige kulturskribent i 30 år. Han forlot avisen 1967, bare to år før han døde.
Også mellom bokpermene var Gjesdahl en stilens mester med en fin og overraskende humor, som i novellesamlingen Tre menn forteller (1935). Med Premierer og portretter (1957) og Centralteatrets historie (1964) gav han et fascinerende innblikk i norsk presse- og teaterhistorie. Hans muntlige form var like klar, polemisk velopplagt og treffende som hans skriftlige. Han hadde ellers et aktivum i sin glede av å fortelle og belære, og det foregikk som oftest i meget gemyttlige former, krydret med velplasserte anekdoter og digresjoner. I mange år var han dessuten aktiv som oversetter, særlig av svensk og tysk samtidslitteratur.
Paul Gjesdahls store innsikt og arbeidskraft gjorde at han fikk plass i mange viktige komiteer og råd i norsk kulturliv. I hele 36 år satt han i styret i Norsk teater- og musikkritikerlag (formann 1937–38), og nesten like lenge var han medlem av Forfatterforeningens litterære råd (formann 1945–47). Fra 1946 var han formann i Statens teaterråd og 1946–55 nestformann i Kringkastingsrådet. 1956–64 var han et aktivt medlem av Norsk Språknemnd. Slik personifiserte han på en måte de kulturpolitiske strømningene og holdningene i flere tiår. Også i så måte var Paul Gjesdahl litt av en institusjon.