Det var i det lille hjørnehuset mot Møllergata ved Stortorvet i Christiania at Peter Simonsen startet en beskjeden kolonialhandel som han opparbeidet til byens største og best assorterte. Etter hvert fikk han tid og anledning til å ofre seg for sin store hobby – å samle på kunst og antikviteter. “Simonsen på Torvet” ble en institusjon i byen.
Simonsen vokste opp på Hammersborg, hvor hans far hadde høkerforretning. 16 år gammel begynte han i handelslære i en isenkrambutikk. Men det var først da han kom til den kjente kolonialhandler O. M. Hauge i Grensen, at han følte han var kommet på sin rette hylle. Han fikk sitt handelsborgerbrev 1857 og åpnet en beskjeden butikk i leide lokaler i Stortorvet 9. Stedet var klokt valgt, for byens forretningssentrum var flyttet fra sør i byen og nærmere torget. Salget gikk strykende, og etter seks år kunne han kjøpe gården.
Det var en særpreget butikk med inventar i mørk mahogny. Idet man åpnet døren, ble man møtt av en forjettende duft av fremmedartede krydder og nybrent kaffe. Foran disken var det plassert gamle gyllenlærsstoler for trette kunder. Og bak disken stod den elskverdige sjefen selv og fortalte interesserte om sin samling og sine reiser mens han målte og veide.
Det er ikke først og fremst som dyktig kjøpmann Peter Simonsen vil bli husket, men som en entusiastisk kunst- og antikvitetssamler. Allerede som ung handelsbetjent begynte han å kjøpe antikviteter for sine sparepenger. Kunnskaper om dette store og vanskelige området skaffet han seg ved selvstudier, foruten at han hadde en utpreget skjønnhetssans og intuitiv forståelse. På denne tiden var det ingen allmenn interesse for antikviteter, så folk med fagkunnskaper kunne erverve gode kunstgjenstander billig.
Simonsens samling, som etter hvert ble Norges største, var plassert i hans privatbolig i en treetasjes sidebygning mot gårdsplassen. At den var en attraksjon for byen kan reisehåndbøkene fortelle om. Her nevnes den nesten på like fot med Kunstindustrimuseet. Gården på torget ble et fast møtested for alle interesserte, og blant dem var også kongene Karl 4 og Oscar 2 representert.
Simonsen var også interessert i samtidens kunst, og mange unge kunstnere kunne takke ham for en hjelpende hånd under læretiden. Christian Skredsvig var diskenspringer i butikken i en periode, og Mathias Skeibrok ble satt til å reparere gamle møbler. 1879 ble det holdt en stor nasjonal kunst- og industriutstilling i København, hvor det ble ytet et viktig bidrag fra norsk side, ledet av Peter Simonsen. Som takk mottok han Dannebrogordenen.
Med sin sterke nasjonale holdning og kulturelle interesse så Simonsen det som sin oppgave å bevare disse kulturskattene for landet i en uvitende samtid som villig solgte til utenlandske oppkjøpere. I 1880-årene ble samlingen tilbudt den norske stat til en billig pris, men staten sa nei takk. 1889 lyktes det Kunstindustrimuseet i Kristiania å skaffe seg en betydelig del av samlingen, takket være en bevilgning fra Stortinget. Samtidig kjøpte kjøpmann C. Sundt i Bergen en annen del av samlingen, som han skjenket til Vestlandske Kunstindustrimuseum. Herved ble unike kunstgjenstander, blant annet fra Nøstetangen Glassverk og Herrebøe Fajancefabrik, sikret for et norsk publikum. Etter Simonsens død ble en god del av de øvrige antikvitetene solgt på auksjon i København 1896. Senere har hans arvinger flere ganger skjenket verdifulle og ettertraktede gjenstander til Kunstindustrimuseet.
Peter Simonsen døde plutselig 1895, etter sin daglige tur til datteren Dagmars grav. Forretningen ble drevet videre av sønnen Finn Herman Simonsen (1869–1949) til den ble nedlagt 1935 og forretningsgården solgt til Christiania Glasmagasin.