Ragnar Skancke var en norsk politiker for Nasjonal Samling. Under andre verdenskrig var han minister og statsråd i Vidkun Quislings ulike regjeringskonstellasjoner, og fungerte blant annet som kommissarisk statsråd og senere minister i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet. Som minister sto han i spissen for en rekke nazifiseringstiltak innenfor skoleverket, kirken og ved Universitetet i Oslo. Etter krigen ble han arrestert, dømt til døden og henrettet for landssvik.
Ragnar Skancke
Faktaboks
Ragnar Skancke
Ragnar Sigvald Skancke
- Født
- 9. november 1890, Ås, Akershus
- Død
- 28. august 1948, Akershus festning, Oslo
- Virke
- Ingeniør og NS-politiker
- Familie
-
Foreldre: Bankdirektør og gårdbruker Johan Knut Skancke (1847–1927) og Kari Nilsdatter Busvold (1853–1927).
Gift i 1927 med lærer Ingrid Thue, født Aas (1889–1955), datter av skoledirektør Karl August Aas (1857–1920) og Nanna Dahl (1866–1944).
Ragnar Skancke var en norsk politiker for Nasjonal Samling, og medlem av Vidkun Quislings regjering. Etter krigen ble han arrestert, dømt til døden og henrettet for landssvik. Foto av ukjent dato.
Familiebakgrunn
Skancke tilhørte en gammel, opprinnelig adelig slekt, som i mange generasjoner hadde hatt tilhold på Røros. Hans stamfar sju generasjoner bakover fant gruven Christianus Qvintus, og Skanckes farfar var overstiger ved Røros Kobberverk.
Utdannelse og akademisk karriere
Skancke valgte selv en teknologisk utdannelse etter å ha tatt examen artium ved Ragna Nielsens latin- og realskole i Kristiania i 1908. Han praktiserte en kort periode ved Thunes mekaniske verksteder i Kristiania og ble i 1913 diplomingeniør ved høyskolen i Karlsruhe, Tyskland. Deretter var han dosent ved Norges tekniske høiskole (NTH) (nå NTNU) i Trondheim frem til 1918, da han ble ansatt som overingeniør ved Elektrisk Bureau i Kristiania. Han ønsket seg imidlertid tilbake til forskningen og var fra 1923 professor i elektroteknikk ved NTH.
Skancke underviste i det nye faget svakstrømsteknikk og var regnet som en dyktig foreleser. I 1922 var han representant ved den internasjonale elektriske kommisjon i Genève, og han var formann i Norsk elektroteknisk forsknings trondheimsgruppe i 1926–1927. Dessuten var han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Politiker
Fra 1. februar 1942 var Ragnar Skancke medlem av Vidkun Quislings regjering og ble sittende i denne posten til frigjøringen i 1945. Skancke (til høyre) og Vidkun Quisling (i midten) fotografert i 1942. Personen foran til venstre i bildet er Orvar Sæther (1904–1991), stabssjef i Hirden og leder for Norges Lærersamband.
Av
Ukjent fotograf/Riksarkivet.
Lisens:
Falt i det fri (Public domain)
Skancke var en fremtredende vitenskapsmann, men det er sitt politiske virke under andre verdenskrig han huskes for. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i 1933 og ble utnevnt til fylkesfører i Sør-Trøndelag. I 1930-årene deltok han ofte i debatter i Studentersamfundet i Trondhjem, men kom gjerne til kort mot politisk bedre skolerte motstandere. Han var kritisk til demokratiet og uttalte at partivesenet var en ulykke, men mente tydeligvis at Nasjonal Samling stod over partiene. For øvrig forkynte han at samtiden var preget av en grenseløs materialisme, og la skylden for dette på det han omtalte som «semittismen» (det vil si jødenes innflytelse på samfunnet).
Andre verdenskrig
Vidkun Quisling og flere av ministrene i hans regjering, fotografert i 1942 eller 1943. Første rekke fra venstre: Quisling, Albert Viljam Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar Skancke og Tormod Hustad. Bakre rekke fra venstre: Sverre Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan Andreas Lippestad og Eivind Blehr.
Ved Vidkun Quislings statskupp 9. april 1940 ble Skancke utnevnt til arbeidsminister, men han holdt seg i Trondheim og unngikk å ta kontakt. Den 25. september samme år, etter at riksrådsforhandlingene var blitt avbrutt og rikskommissær Josef Terboven hadde oppløst Administrasjonsrådet, ble Skancke kommissarisk statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet. Nøyaktig et år senere (den 25. september 1941) fikk han tittelen minister. Fra 1. februar 1942 var han medlem av Quislings regjering og ble sittende i denne posten frem til frigjøringen i 1945.
Som kirke- og undervisningsminister hadde Skancke ansvaret for NS’ nyordning av kirken, skolen og universitetene. Både tilhengere og motstandere av NS-regimet oppfattet disse områdene som avgjørende viktige, og da særlig kontrollen over skole og undervisning. Skancke forsøkte å gjennomføre sin oppgave på en aktiv måte, samtidig som han ønsket å unngå provokasjoner. Sammenlignet med mange andre ledende NS-medlemmer var han ikke spesielt tyskvennlig, men møtte han motstand og motvilje, nølte han ikke med å sette inn mottiltak.
Forsøket på å formalisere NS-regimets innflytelse i kirken, i skolen og i lærerorganisasjonene førte i 1942 til full kirkestrid og lærerstrid. Her var det mer pågående aktører på NS-siden enn Skancke, men han tok fullt ansvar for tiltakene NS-regimet satte i verk. Biskoper, prester og lærere ble suspendert og avsatt, og NS-folk (mange av dem uten den lovpålagte utdanningsbakgrunn) ble satt inn i deres sted. Skancke var imidlertid uenig i deportasjonen av lærerne til Finnmark (se Kirkenesferden).
Landssvikoppgjøret
Etter frigjøringen ble Skancke arrestert. Under landssvikoppgjøret ble han satt under tiltale for landsforræderi og rettsstridige handlinger av alvorligste slag. I 1946 ble han funnet skyldig på en rekke tiltalepunkter. Retten la vekt på at han begikk forræderi ved å stille seg til disposisjon for tyskerne og Quisling, og det ble fastslått at det forelå en rekke skjerpende omstendigheter, noe som gjorde at dommen lød på dødsstraff. Skancke klaget dommen inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg, på bakgrunn av at han mente mange punkter i lagmannsrettens domsavsigelse var feil og ikke bevist. Anken ble avslått.
Skancke forsøkte å få saken gjenopptatt, men dette lyktes ikke, til tross for at det ble lagt fram en rekke nye bevis og opptatt nye vitneforklaringer. For første gang i løpet av rettsoppgjøret ble kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940 dokumentert, og brukt som grunnlag for å hevde at det ikke eksisterte krigstilstand mellom Norge og Tyskland etter denne dato. Dette argumentet, som en rekke ganger tidligere var blitt forsøkt hevdet av tiltalte NS-medlemmer, ble nå ettertrykkelig avvist av det norske rettsapparatet.
Begjæringen om gjenopptakelse ble avvist, og Skancke søkte i stedet om benådning. Søknaden ble støttet av noen av hans tidligere studenter, 668 prester og en rekke fremtredende personer, men den ble avslått i statsråd til tross for at meningsklimaet i det norske samfunnet overfor de landssvikdømte var i endring, særlig med hensyn til bruk av dødsstraff. Deretter ble Skancke henrettet 28. august 1948, som den siste i det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.
Skancke var én av bare tre NS-politikere som ble dømt til døden i landssvikoppgjøret ved siden av Vidkun Quisling og innenriksminister Albert Viljam Hagelin. Dette forteller mye om hvor viktig landssvikoppgjørets aktører mente forsøket på å nazifisere skolen og kirken hadde vært.
Utgivelser
Skancke utgav flere hefter med lærebøker og noen vitenskapelige avhandlinger, og han skrev en rekke artikler; dessuten var han innehaver av noen patenter. Hans viktigste utgivelse er Theorie der Wechselstrommaschinen, som er en bearbeidelse av et etterlatt manuskript av Ole Sivert Bragstad.
- Theorie der Wechselstrommaschinen (bearbeidelse av verk av Ole Sivert Bragstad), Berlin 1932
- Svakstrømteknikk I og II, Trondheim 1933–1935
- Høifrekvens og radioteknikk, Trondheim 1934
- Grunnlag for elektronikken, Trondheim 1936
- Telefonledningens teori, Trondheim 1939
- Giorgis målesystem, 1943
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bratberg, Terje: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
- Dahl, Hans Fredrik, et. al. (red.) (1995): Norsk krigsleksikon, 1940–1945, Oslo
- Devik, Olaf (1958): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), b1ind 13
- Lange, Alexander (1954): Dødsdommen over kommissarisk statsråd, professor Ragnar Sigvald Skancke; en gjennomgåelse
- Robelin, Roger de (1995): Skanke Ätten, Røros
- Steen, Sverre Steen (red.) (1950): Norges Krig 1940–1945, Oslo
- Norsk Retstidende 1947, sidene 165–192
- Studentene fra 1908: biografiske oplysninger samlet til 25-års-jubileet 1933, 1933
- Hvem er hvem 1938
- Privatarkiv i UBT
-
Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.