Rudolf Muus er trolig den mest produktive skribenten Norge noen gang har hatt. Når det gjelder romantitler har Ole Finn Halse ca. 320 mot Muus' 286, men når det gjelder antall trykksider, er Muus suveren. Allerede 1907 hadde han utgitt godt og vel 20 000 trykksider og var ikke engang halvveis i sin skribentkarriere. Det er derfor ikke usannsynlig at han passerte et halvt hundre tusen sider i løpet av sitt liv, i tillegg til upubliserte teaterstykker, en god del oversettelser o.l. Han var lenge Norges mest leste forfatter, og bøkene hans kom antakelig i opplag på over en million.
Muus bodde i Kristiania/Oslo, eller i hvert fall i hovedstadsområdet, hele sitt liv. Han vokste opp på Aasen gård (nå Ragna Ringdals daghjem). Skolegangen begynte på Sandaker skole, fortsatte på Nissens skole og deretter på Gjertsens skole. Han tok middelskoleeksamen 1881 på Aars og Voss skole og examen artium året etter på “Paul Berg Studentfabrik”. Som ung var han mye syk, men han leste mye og hadde et romantisk og fantasifullt sinn.
Muus begynte å skrive som guttunge, allerede i 7–8-årsalderen skrev han flere skuespill, som ble oppført lokalt av jevnaldrende. 12 år gammel skal han ha skrevet ferdig en eventyrbok som aldri ble utgitt. 18 år gammel leverte han sitt første skuespill, En brydning, til Kristiania Theater, men dette ble refusert. Han var huslærer i Bærum 1883–84 og skrev i disse årene et par skuespill som ble oppført. Smedens datter, hans debutroman, utkom 1885. 1886–87 var han huslærer i Ski, og 1888 tok han “andeneksamen”. Deretter startet han sin forfattergjerning for alvor.
1896 giftet Rudolf Muus seg med Olga Erikka Jørgine Olsen; de fikk 9 barn, hvorav tre døde som små.
Muus var meget allsidig som forfatter, og om ikke den litterære kvaliteten alltid var like høy, så var produktiviteten på topp. 1907 hadde han skrevet 27 romaner på minst 800 trykksider hver, over 80 mindre fortellinger og en del skuespill og oversettelser. 1917 var antallet romaner steget til 42, det vil si et gjennomsnitt på 1200 trykksider i året i denne tiårsperioden, i tillegg til et ukjent, men ikke ubetydelig antall fortellinger og noveller. I forbindelse med sitt 50-årsjubileum som student 1932 skrev han: “... i min hjerne rører sig natt og dag mangfoldige idéer, som neppe vil gi mig fred, før jeg får bragt dem på papiret”. Han skrev historiske romaner, kjærlighetsromaner, bygdefortellinger, Kristiania-fortellinger, spenningsromaner av alle tenkelige slag, og et fåtall romaner som har fått plass i vår kriminallitterære historie. Fra hans penn kom det også noen fortellinger av mer pikant karakter, hvorav et par ble stoppet av myndighetene på grunn av innholdet.
Når mange av romanene Muus skrev, ble svært omfangsrike, var nok en av årsakene at de ofte ble utgitt som føljetonger eller subskripsjonshefter, dvs. at trykkark på 16 eller 32 sider ble sendt rundt til faste abonnenter en gang i uken. Deretter kunne den enkelte leser få dem bundet inn. For å holde på kundene var det viktig å gi dem valuta for pengene.
Muus skrev også en rekke skuespill, som ble oppført på mange lokale scener i og omkring Kristiania fra slutten av 1880-årene og utover. I 1920-årene skrev han også et par bøker med minner fra sitt liv i Kristiania, bl.a. Gamle Kristiania-minder og Dikterliv i Gamle Kristiania.
Mange av Muus' bøker skrev han under pseudonym; han brukte i alt over femti. Noen ganger var det en nødvendighet, fordi han hadde flere føljetonger gående i flere aviser og blader samtidig og redaktørene ikke alltid var like begeistret for å se hans navn i andre tidsskrifter. Det er imidlertid ikke noe system for denne pseudonymbruken, og noen ble tydeligvis bare brukt en gang. Av de mest benyttede kan nevnes Rollo, Einar Ødet, Julius og Ohm. Han skrev for utallige forlag, bl.a. P. Omtvedts Forlag, Sophus Kriedt, O. A. Vindhol's Forlag, J. H. Küenholdt og Bladkompaniet, hvorav bare det siste eksisterer i dag. På tross av de store opplagene og mange forlagene ble Muus ingen rik mann. Som oftest ble han snytt for det meste av honoraret av forleggerne, som imidlertid må ha tjent store penger på ham.
Rudolf Muus fikk aldri se noen av sine fortellinger i filmatisert form. Men Trysil-Knut ble filmet 1942 etter et litterært forelegg av Muus, og det hevdes enkelte steder at det samme skjedde med “Gjest Baardsen” fra 1939, selv om han der aldri er blitt kreditert. Muus døde 1935, fattig og desillusjonert, etter et langt og produktivt liv i folkelesningens tjeneste.