Høyesterettsadvokat Signe Marie Stray Ryssdal har vært sosialrådmann i Oslo, medlem av Oslo bystyre, vararepresentant til Stortinget og fylkesmann i Aust-Agder. Gjennom hele sin karriere har hun vært en forkjemper for kvinnesak og eldresak.
Signe Marie Stray vokste opp på Tromøy ved Arendal. Hennes foreldre var begge høyesterettsadvokater og engasjert i samfunnsliv og politikk. Datterens livsinnstilling og yrkesvalg tok farge av det. Hun tok examen artium i Arendal 1943. Da Universitetet i Oslo åpnet igjen etter krigen, begynte hun å studere jus. Byen var stor og fremmed, hun kjente ikke mange, og studiet var lite organisert. Løsningen ble vervet som sekretær i Juristforeningen. Etter eksamen 1948 tilbrakte hun sommersemesteret ved Palais de la Paix i den Haag for å lære internasjonal privatrett.
Signe Marie Stray var dommerfullmektig i Kragerø og Steigen 1950–51 og sekretær og senere inspektør i Riksskattestyret 1951–56. Det var ikke mange kvinnelige jurister i Norge i 1950-årene. At hun slapp til som dommerfullmektig skyldtes Justisdepartementets praksis med å la eksamenskarakterer styre ansettelsen. Både på sorenskriverkontoret og i Riksskattestyret var hun den første kvinnen de hadde hatt på kontoret. I Riksskattestyret var spørsmålet først om hun kunne dele kontor med en mann? Hva ville hans kone si? Slike holdninger var utbredt. Det trengtes pionerer som Signe Marie Stray for å bryte barrierene.
Fra 1956 til 1972 drev hun egen advokatpraksis i Oslo. Allerede 1960 tok hun advokaturen og ble, som den tredje kvinne i Norge, høyesterettsadvokat. (Den forrige kvinnen som tok advokaturen, var hennes mor, i 1929.) Kvinnelige advokater var fremdeles en sjeldenhet, hun praktiserte i 16 år uten å møte en kvinnelig motpart. 1972 ble hun sosialrådmann i Oslo, en stilling hun hadde til 1984. Tiden som sosialrådmann var preget av voldsom ekspansjon og omorganiseringer i sektoren. Det var en stri jobb, og det blåste svært friskt rundt sosialrådmannen i forbindelse med striden om sosialsentralene i begynnelsen av 1980-årene.
De siste 10 år av sitt yrkesliv var Signe Marie Stray Ryssdal fylkesmann i Aust-Agder og bosatt i barndomshjemmet Sofienlund.
Som sin far var Signe Marie Stray Ryssdal venstrepolitiker. Hun satt i Oslo bystyre 1968–72 og var vararepresentant til Stortinget 1965–73. Som kommunepolitiker var hun særlig engasjert i barnehagepolitikken.
Juristen Signe Marie Stray Ryssdal ble ofte benyttet i offentlige styrer, råd og utvalg. Som eneste kvinnelige medlem av Sivillovbokutvalet fikk hun gjennomslag for kvinnelig odelsrett i odelsloven fra 1974. I Skattekomiteen av 1966 argumenterte hun for kvinners selvstendige skatterettslige stilling. Hun ledet flere offentlige utvalg, bl.a. om legers og tannlegers rettigheter og plikter (NOU 1976:1) og om forholdet mellom politi og påtalemyndighet (NOU 1988:39). Hun var medlem av bl.a. sosialreformkomiteen og ekteskapslovutvalget og satt i Narkotikarådet 1972–83. I Rikstrygdeverkets styre satt hun 1968–80. Etter hvert ble hun talskvinne for eldresaken og pådriver for lov om eldreråd gjennom sitt virke som formann i Statens Eldreråd 1979–93.
Også private organisasjoner nødt godt av hennes engasjement. Hun var aktiv i Den norske Advokatforening som bl.a. styremedlem i Oslo krets 1964–71, i Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund og Norske Kvinners Nasjonalråd. Hun var i mange år styremedlem i Dagbladet og medlem av representantskapet i Kreditkassen.
“Tidsklemmen” fantes ikke i Signe Marie Stray Ryssdals vokabular. Med sin mor som forbilde turnerte hun tre barn, jobb og allehånde verv og oppdrag. Dessuten var hun glad i å gå på ski. Som pensjonist er hun fremdeles aktiv, bl.a. i Arendal Eldreråd, Norsk Pensjonistforbund og Nasjonalforeningen for folkehelsen. Hun bor stadig i sitt barndomshjem, der hun dyrker roser og passer den 10 mål store hagen, dit også publikum kan komme på hagevandringer.
Signe Marie Stray Ryssdal har gjennom hele sitt voksne liv omsatt sin interesse for samfunnsspørsmål til handling. Hun sier det er interessen for sakene – samlet under overskriftene kvinnesaken og eldresaken – og troen på at det går an å forbedre verden som har vært drivkraften.