Faktaboks

Sigurd 2. Munn
Sigurd II Munn, Sigurd Haraldsson
Født
1134
Død
10. juni 1155, Bergen, begravet ved Lille Kristkirke på Holmen
Levetid - kommentar
nøyaktig fødselsdato og fødested er ikke kjent
Virke
Konge
Familie

Foreldre: Kong Harald 4. Gille (cirka 1102–1136) og Tora Guttormsdatter.

Brorsønn av kong Magnus 4. Sigurdsson Blinde (cirka 1115–1139); bror av Brigida Haraldsdatter (nevnt 1130–1202); halvbror av kongene Inge 1. Haraldsson Krokrygg (1134/35–1161) og Øystein 2. Haraldsson (cirka 1125–1157); fetter av Kristin Sigurdsdatter (cirka 1125–1178); far til kongene Håkon 2. Sigurdsson Herdebreid (1147–1162) og Sverre Sigurdsson (cirka 1151–1202), tronkreveren Sigurd Sigurdsson Markusfostre (cirka 1155–1163), Eirik Sigurdssøn jarl (død 1190) og Cecilia Sigurdsdatter (cirka 1150/55–etter 1185); morfar til Håkon Galen (cirka 1175–1214).

Sigurd 2 Haraldsson Munn

Sigurd 2. Munn var norsk konge fra 1136 til 1155. Han delte kongsmakten med sin yngre halvbror Inge, fra 1142 også med en eldre halvbror, Øystein.

Sigurd 2 Haraldsson Munn
Av /BONO, NTB Scanpix ※.
Sigurd hører Tora synge
Ifølge Heimskringla forførte Sigurd tjenestejenta Tora etter å ha hørt henne synge. Tora ble mor til Sigurds sønn Håkon Herdebrei. Tegning av Wilhelm Wetlesen.

Sigurd 2. Munn var norsk konge fra 1136 til 1155. Han var uekte sønn av Harald Gille og Tora Guttormsdatter, en høvdingdatter fra Opplandene.

Fra 1136 delte Sigurd kongsmakten med sin yngre halvbror Inge, fra 1142 også med en eldre halvbror, Øystein. Sigurd hadde flest tilhengere i Trøndelag. Da Sigurd og Øystein gikk sammen mot Inge, ble Sigurd drept i Bergen 10. juni 1155.

Sagaene beskriver Sigurd som en overmodig og voldsom mann, og hans politiske evner var neppe store. Men han hadde appetitt på kvinner og satte ikke minst spor etter seg gjennom sine uekte barn, blant andre Håkon Herdebrei og Sigurd Sigurdsson Markusfostre. Også kong Sverre hevdet at han var sønn av Sigurd, med dette har alltid vært omstridt, både i samtiden og i ettertiden.

Barnekonge

Som barn ble Sigurd oppfostret i Trøndelag, mens den yngre halvbroren Inge ble oppfostret i Viken. Halvbrødrenes far, kong Harald Gille, ble drept i Bergen 14. desember 1136 da sønnene var henholdsvis rundt tre og to år gamle. Drapsmannen Sigurd Slembe hevdet at han var Haralds halvbror og forsøkte også å bli tatt til konge. Denne konflikten fortsatte etter Haralds død.

Etter drapet på Harald sendte enkedronning Ingerid og lendmennene i den kongelige styringskretsen ilbud til Trøndelag og bad trønderne ta Sigurd til konge. Ingerids sønn med Harald, Inge, ble kongehylletBorgarting, men de vestlandske lendmennene regnet tydeligvis ikke med at trønderne ville godta Inge som kongsemne. I striden mot Sigurd Slembe satset lendmennene derfor i stedet på samkongedømme mellom Sigurd og Inge. Sigurd ble tatt til konge på Øyrating på nyåret i 1137 under medvirkning av en krets trønderske lendmenn med hans fosterfar Såda-Gyrd Bårdsson og Ottar Birting i spissen. Ottar ble senere gift med enkedronning Ingerid.

Da lendmennene omkring de to barnekongene etter en tids skurring slo sine militære krefter sammen, ble Sigurd Slembe og hans allierte Magnus Blinde slått og felt i sjøslaget ved Holmengrå sør for Hvaler i november 1139. Aksjonen mot Sigurd Slembe innledet et mer varig samarbeid mellom stormennene omkring de to Haraldssønnene, som nå fikk felles hird. I 1142 ble den eldre halvbroren Øystein hentet fra Skottland. Han ble tatt til samkonge av trønderne på Øyrating og tok seg egen hird. Dette svekket trolig Sigurds stilling i Trøndelag og skapte større spenninger innenfor samkongedømmet.

Konflikt mellom brødre-kongene

Sagaskriverne mente likevel senere at riksstyringen fungerte bra så lenge Sigurds og Inges formyndere og rådgivere holdt tøylene. Men da de var gått bort, tok Sigurd og Inge hver sin hird, og det begynte å gjøre seg gjeldende uenighet mellom brødrene i den senere delen av 1140-årene. Til dette bidro drapet på Ottar Birting i 1146, som Sigurd ble beskyldt for å stå bak.

Vi vet lite om hvordan samkongedømmet mellom de tre brødrene fungerte i praksis, men de ambulerte øyensynlig i noen grad mellom landsdelene alle tre. Inge stod likevel sterkest i Viken og på Vestlandet, mens Sigurd også ut over barneårene hadde oppslutning i Trøndelag. Øystein hadde også fotfeste der, men fra omkring 1150 holdt han seg mye lengst sør i Viken, ved landsenden.

I sin omtale av den økende konflikten mellom Haraldssønnene setter sagaene dem opp mot hverandre som personlighetstyper. På den ene siden den småvokste og uføre, men vennesæle Inge, på den andre de to høyvokste brødrene – Øystein slu og pengekjær, Sigurd mer styrløs og lettsindig, om enn veltalende. Sigurd blir også beskrevet som sterk og mandig med et vakkert ansikt under sitt brune hår, om det ikke var for en stygg munn – derav tilnavnet Munn i senere historieskrivning. I motsetning til Inge ser det ut til at både Sigurd og Øystein manglet den imøtekommende evne og gavmildhet som skulle til for å bygge opp et sterkt nettverk av forpliktende vennskapsallianser. Orkneyinga saga hevder at lendmennene holdt seg mest til Inge, og Ágrips geistlige forfatter tillegger de to andre brødrene tyrannens kjennetegn.

Den ektefødte Inge falt nok i det hele i de ledende norske geistliges smak, og det kan være at tidens kirkelige reformtanker hadde best grobunn i hans krets. Dette kan forklare at kardinal Nicolaus Brekespear ifølge Morkinskinna la sin elsk på Inge da han kom til landet for å opprette en egen norsk kirkeprovins i 1152/1153, mens han angivelig var vred på Sigurd og Øystein. De tre brødrene stod likevel sammen bak grunnleggingen av den nye erkebispestolen i Nidaros og de kongelige innrømmelsene som da ble gitt til kirken.

Kardinalens vrede mot Sigurd skyldtes kanskje at han, slik sagaskriverne mener å vite, hadde fått barn med sitt søskenbarn, kong Sigurd Jorsalfares datter Kristin, og dermed hadde begått blodskam. Han blir i alle fall skildret som en kvinnelysten mann, ugift og uten fastere frilleforhold. Snorre forteller at Sigurd en gang red forbi en gård i Viken, da han hørte fager kvinnesang innenfra. Han gikk inn og la seg med kvinnen, som het Tora, og frukten av denne episoden ble den senere kong Håkon Herdebreid. Sigurds øvrige barn var ifølge sagaene datteren Cecilia, hennes bror kong Sverre og deres halvbrødre Eirik jarl og opprørskongen Sigurd Markusfostre.

Forholdet mellom brødrekongene tok en vending til det verre da lendmannen Gregorius Dagsson ble kong Inges fremste rådgiver i første halvdel av 1150-årene. Han arbeidet etter alt å dømme for å samle mektige lendmannsætter om Inge, særlig i Viken og på Vestlandet, og gjøre ham til enekonge. Vinteren 1154–1155 bila Sigurd og Øystein innbyrdes stridigheter på Opplandene, og kom angivelig overens om å ta kongeverdigheten fra Inge. Dette skulle skje på et møte mellom alle brødrene i Bergen sommeren etter. Inge og Gregorius fikk nyss om planen og kom mannsterke til byen. Etter en konfrontasjon på tinget og drap på to av Gregorius’ og Inges menn, utnyttet Gregorius situasjonen før kong Øysteins ankomst til å overfalle Sigurd mens han drakk i en gård ved Stretet. Etter hard kamp ble Sigurd hugd ned da han gikk ut og bad Inge om grid.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Munch, Peter Andreas (1853): Det norske folks historie, del 2
  • Johnsen, Arne Odd (1946): Studier vedrørende kardinal Nicolaus Brekespears legasjon til Norden
  • Koht, Halvdan (1958): biografi i NBL1, bind 13
  • Helle, Knut (1974): Norge blir en stat 1130–1319, bind 3 i Handbok i Norges historie
  • Helle, Knut (1995): Under kirke og kongemakt, bind 3 i Aschehougs Norgeshistorie
  • Helle, Knut: biografi i NBL2
  • Morkinskinna, utgitt av Finnur Jónsson i 1932
  • Ágrip, Fagrskinna, Heimskringla, Orkneyinga saga, Saxo Grammaticus og Sverres saga i diverse utgaver

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg