Simon Johnson gjorde en stor innsats for norsk skriftkultur i Midtvesten. Han var avisredaktør både i North Dakota og i Iowa. Samtidig var han en av de mest leste norskamerikanske forfatterne.
Simen Johannessen, som han var døpt, tilbrakte sine første barneår i Øyer i Gudbrandsdalen. Faren emigrerte til USA 1881, gården ble solgt, og året etter reiste kona med tre barn også til Midtvesten. Simen var da 7 år gammel. Minner fra barneårene i Norge har han skildret i en upublisert erindringsbok, Opplevd (1964). Det var fattigdom og trange kår som var årsak til at familien reiste. 1882 flyttet de inn i en torvhytte i Dakota-territoriet. Barna fikk liten skolegang, og Simon var i stor grad selvlært. Helt fra han var ganske ung, måtte han hjelpe til med arbeidet på familiens gård. Den lå i Traill County, North Dakota, og ble kalt for “Svendsengården”. Da Johnson kom tilbake dit på sine gamle dager, fant han alt revet ned og pløyd over, og barndomshjemmet var redusert til “en knapt merkbar tue i en hveteåker”, som det står i erindringsboken.
Johnson tok arbeid som sekretær for avholdsbevegelsen i North Dakota 1901 og fortsatte med det i 7 år. Han kjøpte seg en egen eiendom i nærheten av Minot og begynte samtidig på sin forfatterbane. 1907 kom hans første roman, Et geni. Det var i hovedsak et moralsk kampskrift for å vise hvordan alkoholbruk og saloonbesøk kan ødelegge et godt menneske. Den neste boken, Lonea, er en beskrivelse av fattigfolk på prærien.
1910–11 reiste Johnson tilbake til Norge for å holde foredrag om norskamerikansk kultur. Etter hjemkomsten til Midtvesten fortsatte han som bonde og forfatter. 1912 fikk han Det Norske Selskabs litteraturpris.
Johnsons tredje bok, I et nyt rige, utkom 1914 og ble oversatt til engelsk to år etter (From Fjord to Prairie). Her er fine skildringer av nybyggerlivet: “De var som tilhavs allesammen. Drevet væk fra den øvrige Verden og omgivne af en gulnet Græsvidde, der paa alle Kanter løb lige ud i Himmelbrynet.” Johnson skildrer North Dakotas historie frem mot en jordbruksstat. Det er ikke individualisme, men dugnadsånd som preger utviklingen, helt frem til materialismen og velstanden blir for stor. At det som i utgangspunktet var til velsignelse, kan bli til en forbannelse, er et velkjent tema både i norsk pietisme og i amerikansk agrarkultur. Johnsons negative syn på bysamfunnet har solide røtter i amerikansk tenkning. I Johnsons roman er byen, som kalles Fordville, en trussel for det omkringliggende jordbrukssamfunnet.
Fire fortællinger ble gitt ut 1917. Her og ofte ellers har Johnson et idealisert bilde av norsk bondekultur. Samtidig var han ofte skeptisk til populistiske bondegrupperinger i Midtvesten, og han kritiserte amerikansk assimileringspolitikk. 1920–24 var han redaktør av avisen Nordmanden og flyttet til Grand Forks, North Dakota.
I Fallitten paa Braastad tok Johnson på nytt opp sitt yndlingstema. Gården vokser ved hardt arbeid, men når begjæret tar overhånd, går det dårlig. Romanen Frihetens hjem er en oppfølging av den foregående, men med fokus på neste generasjon norskamerikanere. Her er det lett å merke Johnsons egen fortvilelse over at han ikke klarer å formidle sine verdier til de yngre. Johnson forsatte å skrive, men gav ikke ut så mye etter dette. Det ble også vanskeligere å gi ut amerikansk litteratur på norsk. 1929 flyttet han fra Grand Forks til Decorah, Iowa, for å arbeide som medredaktør i Decorah-Posten. Der var han til han gikk av 1945.
Johnsons tekster skal ikke først og fremst forstås som en sidegren av norsk litteratur, men som et grunnlag for det som i dag er Midtvestens amerikanske litteratur. Som de andre amerikanske forfatterne som skrev på norsk, stod han i et merkelig dobbelt landskap, påvirket av både den norske og den amerikanske 1800-tallslitteraturen. “Ibsen og Bjørnson dekker bord, hver på sin vis. Det samme gjør Whitman, Emerson og Longfellow,” skrev han i erindringsboken.
Simon Johnson ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1954.