Sivert Donali er billedhugger og har utført en rekke skulpturer til offentlige bygninger og portrettskulpturer der han legger vekt på å gi en karakteristikk av den avbildede.
Sivert Donali er sønn av en gårdbruker. Selv har han uttalt i intervju at om han ikke hadde kommet inn på Kunstskolen i Trondheim, ville han vært en dårlig bonde; bonde av ren og skjær tradisjon. Faren var gårdbruker og selv en anerkjent treskjærer, og han støttet sønnens ønsker og valg om å bli kunstner.
17 år gammel begynte Donali på Kunstskolen i Trondheim og fikk undervisning av Kristoffer Leirdal på kveldstid. På dagtid hugget han for den samme Leirdal i forbindelse med restaureringen av Nidarosdomen.
Det var fra 1948 til 1950 Donali studerte ved Kunstskolen i Trondheim. 1950 drog han til Oslo og begynte ved Statens Kunstakademi, hvor han studerte i tre år under Per Palle Storm. Han debuterte på Høstutstillingen 1953 med en byste. Fra 1953 til 1954 oppholdt han seg i København, hvor han studerte ved Kunstakademiet under Einar A. Utzon Frank og Mogens Bøggild. 1963 flyttet Donali til kunstnerkolonien på Bøler i Oslo, og han har siden 1973 bodd og arbeidet på Feiring i Akershus.
Fra 1957 til 1968 var Sivert Donali knyttet til Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider. Han utførte i denne tiden flere små figurer, samt større skulpturer. I vestfrontens øverste statuerekke har han utført Profeten Sakarias, Profeten Jeremias, Profeten Usias (Hosea) og Profeten Jacob. I løpet av denne perioden reiste han, ved hjelp av stipendier, til både Storbritannia og Frankrike for å studere gotisk skulptur.
Impulsene Donali har fått under sine mange studiereiser har vist seg i flere av hans arbeider, bl.a. i Sittende kvinne fra 1963. Figuren er lettere stilisert og viser i sitt linjespill og sitt volum en linje til den britiske skulptøren Henry Moore.
En mer leken Donali finner man i skulpturen Snegl fra 1973. Denne lekeskulpturen formet som en snegle er blitt reist flere steder i Oslo ved hjelp av kommunale midler.
Donali vant konkurransen om monumentet over Kong Sverre i Trondheim, et monument som var omstridt. Donali har fremstilt kongen stående i en båt, med både sverd og skjold. Prominente trondhjemsborgere gikk ut i avisene og påpekte bl.a. at kong Sverre ikke bar våpen, og han kom ikke seilende som en slags kaptein, snarere var han en passasjer. Kongen er også fremstilt som en høyreist person, ja nesten som en adonis, ble det påpekt, enda historien forteller at han var kortvokst.
Det tre meter høye Bergmannsmonumentet på Røros viser et bergmannspar. Det endelige resultatet skiller seg fra utkastet, som fremstår som lettere kariktert. Det endelige monumentet er utført i en rent naturalistisk stil, med vekt på å fremstille det eldre paret i lokale klædebon. Intensjonen har vært å få frem kontakten mellom de gamle tradisjoner, og paret fremstår ikke uten en monumental tyngde.
Monumentet over forfatteren Johan Falkberget på Røros viser hovedpersonen fremstilt i en stående, rak positur med hatten i høyre hånd. Fremstillingen av Alf Prøysen kalt Solskinn og sang er en naturalistisk og på sin måte karakteristisk fremstilling av Prøysen, som bærer gitaren i venstre hånd og er i ferd med å bevege seg ut gjennom grinda. Felles for begge disse skulpturene er at Donali evner å få frem hovedpersonenes karakter, som jordbundne, men også utadskuende personer.
Et 15 meter høyt monument – det største Donali har utført – over birkebeinerne ble avduket på Lillehammer 1992. Det viser en skjegget og kappekledd birkebeiner Skjervald Skrukka med kongssønnen Håkon Håkonsson under armen i frisk driv under den historiske og dramatiske skituren 1205. Monumentet karakteriseres av spenstig flyt og dramatikk, ikke minst vist gjennom kongssønnen.
Donali vektlegger at det alltid skal være et element av gjenkjennelighet i figuren. Realismen i hans uttrykk, eller at statuen ligner den portretterte, er for Donali en selvsagt ting. Den kunstneriske utfordringen ligger i å skape liv og bevegelse og å gi skulpturen karakter som forteller noe om personen.