Skofte hørte til en av de aller fremste ættene i landet, Arnmødlingene eller Arnungene, som hadde storgården Giske på Sunnmøre som sitt hovedsete. Farfaren var Torberg Arneson, som var gift med Erling Skjalgssons datter Ragnhild (det er likevel usikkert om hun var Skoftes farmor). Skoftes faster Tora var Harald Hardrådes frille i et fast forhold og mor til kongens barn. Gjennom dette var Skofte søskenbarn til kong Olav Kyrre.
Den nære forbindelsen til kongehuset gjorde det naturlig for forfatterne av kongesagaene i det minste å nevne Skofte, selv om de ellers ikke hadde mye å fortelle om ham. Han hadde tittel av lendmann, en stilling som både innebar en nær tilknytning til kongen og posisjon som lokal stormann på Nordvestlandet.
Skofte var antakelig noen år eldre enn Olav Kyrre, men er ikke omtalt i forbindelse med Olavs langvarige regjering. Det skyldes nok først og fremst at kongesagaene har svært lite å fortelle om Olav, siden kongedømmet hans var så fredelig og udramatisk. Sønnen og etterfølgeren Magnus Berrføtt drog derimot på flere krigstog de ti årene han var konge, så vel til Skottland og Irland som inn på svensk område. I slike forbindelser var lendmennene viktige, og Skofte og sønnene hans er i de fleste sagaene tatt med i oppregningen av hvilke stormenn som var med kongen. Men noe ut over det at navnene er nevnt, står ikke.
Bare Snorre forteller om en bitter konflikt som utviklet seg 1101 mellom kong Magnus på den ene siden og Skofte og sønnene hans på den andre. Uenigheten dreide seg om en arv Skofte hadde mottatt, og som kongen gjorde krav på. Magnus viste seg helt ubøyelig i denne konflikten – også etter at Finn, Skoftes sønn, hadde bedt kongen om å gi etter. Det skinner igjennom hos Snorre at dette var så mye mer kritikkverdig som Finn året før hadde reddet kongens liv under et tilbaketog i Sverige, med stor fare for sitt eget liv.
Som følge av konflikten erklærte Skofte seg løst fra kongens tjeneste. Sammen med sønnene Finn, Ogmund og Tord forlot han landet høsten 1102, for i Det hellige land å slutte seg til korstoget der. Dette er de første norske korsfarerne vi vet om. De overvintret i Flandern og seilte sommeren 1103 inn i Middelhavet. Skofte ble imidlertid syk og døde i Roma. Snorre sier at også sønnene hans døde på denne ferden, og at de andre som var med, så kom tilbake til Norge senhøstes 1103 – “noen fra Jerusalem, andre fra Miklagard” (Konstantinopel).
Snorre hadde som sagt ingen skriftlige forelegg for denne beretningen, og hele konflikten er sett i et sterkt kongekritisk perspektiv. Det er grunn til å tro at Snorre bygde på muntlig tradisjon, som han ble kjent med under besøk i Norge. En rimelig gjetning er at hjemmelsmannen var Snorres venn, hertug Skule; Skules farfar var dattersønn av Skofte. Dette betyr i så fall at Snorre gjenforteller det som ble fortalt i Giskeætten. Skoftes yngste sønn Pål overtok Giske etter faren.