I norsk kunsthistorie er Sophus Larpent kjent som Gustav Vigelands venn og mesén. Men hans innsats i norsk kunstliv var langt mer omfattende. Han var en utrettelig forkjemper for norsk skulptur generelt, en engasjert støttespiller for Nasjonalgalleriet, en flittig kulturdebattant i Kristiania-pressen og ikke minst en av Norges mest kyndige kunstsamlere.
Larpents farsslekt var av fransk opprinnelse, med røtter i Bretagne. En av hans forfedre kom til Danmark som hugenottisk flyktning i 1680-årene, og da Larpent ble født, hadde familien holdt til i København i generasjoner. Gjennom sin mor var Larpent halvt norsk; hun var en av de utenomekteskapelige døtrene til den fargerike forretningsmannen og politikeren Haagen Mathiesen på Linderud utenfor Christiania. Larpent hadde fra barnsben av nær kontakt med sine norske slektninger, og det var familiebåndene som i slutten av 1860-årene fikk ham til å bosette seg i Norge.
Larpent vokste opp i en familie med god økonomi og allsidige kulturelle interesser. Trolig på grunn av sin dårlige helse skaffet han seg ikke formell utdannelse på noe felt, men drev et omfattende selvstudium innen litteratur, filosofi og kunsthistorie. Han viste tidlig anlegg for billedkunst og hadde flere studieopphold i Paris, men en alvorlig sykdom satte en stopper for hans planer om å utdanne seg til maler. I slutten av 1870-årene slo han seg til ro i Kristiania, hvor han levde av sin stadig skrumpende kapital.
I Kristiania gjorde Larpent seg raskt bemerket som kunstskjønner og debattant på den kulturpolitiske arena. Han ble en kontroversiell figur: Med sin københavnske bakgrunn og fortrolighet med den store europeiske kunsttradisjon oppfattet han norske kunsthistorikeres og museumsfolks ensidige prioritering av malerkunsten som historieløs og mente de manglet innsikt i billedkunstens fundamentale prinsipper. For ham var tegning og skulptur de grunnleggende kunstneriske uttrykksformer, og i tiår etter tiår kjempet han for utviklingen av en nasjonal, norsk billedhuggerkunst. Hans innsats artet seg til dels som direkte støtte, økonomisk så vel som praktisk, til unge lovende billedhuggere, først Stephan Sinding, deretter Robert Dietrich og Gustav Vigeland. Men like viktig var den innsats han gjorde for å skaffe Skulpturmuseet og Nasjonalgalleriet kostbare skulpturarbeider som disse offentlige samlingene ikke hadde råd til å erverve. 1889 tok han initiativet til stiftelsen av en støtteforening, Foreningen til Nationalgaleriets Forøgelse, som skaffet museet en rekke sentrale verk av Stephan Sinding og Gustav Vigeland.
Larpent spilte en viktig rolle også i Kristianias lille kunstsamlermiljø. Til forskjell fra de fleste av sine samlerkolleger spesialiserte han seg på tegninger, og hans samling av såkalte mestertegninger fra renessansen og barokken var av en kvalitet som er enestående i norsk sammenheng. Tross gjentatte forsøk lyktes det ikke Larpent å få solgt samlingen til Nasjonalgalleriet under ett. 50 av hans nærmere 600 tegninger ble kjøpt 1894, mens ytterligere 166 tilfalt museet som testamentarisk gave. De øvrige gikk stort sett til Statens Museum for Kunst i København. Gaven omfattet også en rekke tegninger av eldre danske kunstnere, noen 1600-talls-malerier og en rekke små skulpturer av Gustav Vigeland.
Sophus Larpent var en meget produktiv skribent og publiserte mer enn 400 artikler i dagspressen, fortrinnsvis om kunsthistoriske og kunstpolitiske temaer, samt mindre avhandlinger over kunsthistoriske emner.