Faktaboks

Sverre Fehn
Olav Sverre Fehn
Født
14. august 1924, Kongsberg, Buskerud
Død
23. februar 2009, Oslo
Virke
Arkitekt
Familie
Foreldre: Politifullmektig, senere politimester og overrettssakfører John Tryggve Fehn (eg. Fæhn) (1894–1981) og farmasøyt Sigrid Johnsen (1895–1985). Gift 1952 med klaverpedagog Ingrid Løvberg Pettersen (20.6.1929–17.4.2005), datter av prokurist Oscar Pettersen (1882–1966) og klaverpedagog Astrid Løvberg (1895–1975).
Sverre Fehn

Foto fra 1998

Sverre Fehn
Av /NTB Scanpix ※.

Sverre Fehn markerte seg tidlig som en forkjemper for modernismen og må sies å være den internasjonalt mest anerkjente arkitekt Norge har fostret.

Fehn vokste opp på Kongsberg og i Tønsberg, der faren var politimester fra 1936 til 1942. Han tok examen artium 1944, og etter frigjøringen begynte han 1946 på Statens arkitektkurs i Oslo.

Sverre Fehn mottok tidlig viktige impulser fra sin lærer Arne Korsmo. En studiereise til Marokko 1952–53 gav et møte med en basal arkitektur som ble grunnleggende for ham. 1953–54 oppholdt han seg i Paris hvor han arbeidet og studerte hos den viktige franske arkitekten Jean Prouvé samtidig som han ble kjent med Le Corbusiers arbeider. Slik fikk Fehn tidlig en internasjonal orientering og så sammenhengen mellom tidens mest sofistikerte byggekunst og de grunnleggende sannheter i den folkelige byggemåte.

Allerede 1949, samme år som Fehn tok eksamen ved Statens arkitektkurs i Oslo, vant han og studiekameraten Geir Grung konkurransen om Museumsbygning for De Sandvigske Samlinger på Lillehammer. Sammen med Grung realiserte han også Økern aldershjem 1955. Sammen med 7 andre unge arkitekter og den eldre Arne Korsmo dannet de to 1952 gruppen PAGON (Progressive Arkitekters Gruppe, Oslo, Norge) som kjempet for en ny modernistisk arkitektur. I en tid preget av gjenreisning og pragmatisme ønsket de unge arkitektene å knytte tråden tilbake til den idealistiske modernismen i 1930-årene og bringe norsk arkitektur à jour med den internasjonale utviklingen i faget. Christian Norberg-Schulz var gruppens ideolog og talerør.

Fehn var arkitekt for Norges paviljong til verdensutstillingen i Brussel 1958. Den kvadratiske tomten ble på tre sider avgrenset av en mur av prikkhamrede betongelementer. Den fjerde siden åpnet seg med brede trapper mot gaten. Laminerte tredragere spente på tvers fra yttermur til yttermur. Ovenpå hvilte et utstikkende tak med en plastduk som slapp sollyset gjennom om dagen mens lysstoffrør forvandlet taket til en lysende skive om kvelden. Ledende vegger og store skyvevegger i glass skapte et åpent romforløp med raffinerte utstillingsmuligheter. Den 34-årige Fehn var ute på den store arenaen, og hans byggverk høstet internasjonal oppmerksomhet. Selv om hans endelige internasjonale gjennombrudd kom sent i hans karriere, ble han tidlig et internasjonalt navn.

Etter Brussel-paviljongen fulgte to arbeider som har blitt stående som høydepunkter i Fehns karriere: Den nordiske paviljongen i Biennaleparken i Venezia fra 1962 og Hedmarksmuseet på Domkirkeodden på Hamar. Paviljongen er et stort rom, 446 kvadratmeter, uten søyler. På to sider er rommet begrenset av en forstøtningsmur i betong mot det skrånende terrenget, mens det på de to andre sidene åpner seg med store glassvegger mot parken. Midt i rommet har noen av parkens trær fått stå igjen. Som eneste vertikale element beveger de seg gjennom takets vev av slanke, tverrstilte betongdragere. De tettsittende dragerne reflekterer solstrålene og skaper et diffust, egenartet lys. Modernismen krevde klarhet og dristig enkelhet. Fehn etterlevde dette kravet i sin tidlige arkitektur, men maktet ofte, som i Venezia-paviljongen, å tilføre den minimalistiske arkitekturen en fortrollet stemning som er hans egen.

Fehns andre store arbeid fra denne perioden, Hedmarksmuseet (1967–79), er hans hovedverk. Med det beveget han seg bort fra den rene modernisme og skapte sitt personlige arkitekturunivers. I møte med en komplisert situasjon og et rikt historisk materiale utviklet han et byggverk som blir stående – sammen med Carlo Scarpas Castelvecchio i Verona – som selve lærestykket på hvordan ny arkitektur kan møte fortidens spor.

Inne i en stor låve innredet Fehn et museum, som i den ene fløyen eksponerer restene av en middelaldersk biskopborg som lå på dette stedet. Den andre fløyen rommer en lokalhistorisk utstilling. I bygningen stilles på en nyskapende måte vår tids materialer mot fortidens gamle murer. Fehn har uttalt at bare ved å manifestere nuet kan man få fortiden i tale. Det var hans ledetråd da han skapte museet på Hamar. Den besøkende beveger seg på broer over de arkeologiske utgravningene; som på et magisk teppe svever han over historiens blottstilte lag.

I 1970-årene tegnet Fehn døveskolen på Skådalen i Holmenkollåsen, et større anlegg brutt ned i mange bygninger som er plassert med stor følsomhet i det skrånende terrenget. Det forhindret ikke et skandaleoppslag på forsiden av Dagbladet om “betonghelvete for døve barn”. Episoden gav Fehns karriere en alvorlig knekk, og etter det fikk han bare reist tre offentlige bygninger: Norsk Bremuseum i Fjærland, Aukrustsenteret i Alvdal og Ivar Aasen-tunet i Ørsta. Alle tre er lange, smale bygningskropper og eksempler på det personlige formspråket Fehn utviklet i den senere delen av sin karriere.

Fehns endelige internasjonale gjennombrudd skjedde med tildelingen av Pritzker Architecture Prize (verdens viktigste arkitekturpris) og Heinrich-Tessenows gullmedalje 1997. Det førte til at Norsk Arkitekturmuseum fikk i oppdrag av Utenriksdepartementet å lage en internasjonal vandreutstilling med hans arbeider. Året før seiret han i den store konkurransen om utvidelse av Det kgl. Teater i København. Juryens begeistring forhindret ikke at det oppstod politisk strid om prosjektet, og det ble til sist oppgitt. Fehn fikk ikke det store oppdraget som kunne ha kronet hans karriere, men han ble endelig oppdaget av norsk allmennhet. Mye tydet på at Norge ikke kom til å få noe sentralt byggverk av en av våre betydeligste arkitekter noensinne, og at han knapt ville bli synlig i hovedstaden.

Fehn tegnet en rekke glimrende eneboliger, og en av dem, Villa Busk i Bamble, ble fredet kort tid etter at den stod ferdig. Han gjorde seg også bemerket som formgiver av utstillinger, særlig hans to vakre utstillinger på Høvikodden – om middelaldersk kirkekunst 1972 og kinesiske terrakottasoldater 1985 – huskes for sin originalitet. Fehns mest nyskapende bidrag var ofte hans konkurranseutkast, mange av dem 1. premier. Dessverre ble bare et fåtall av dem realisert.

Sverre Fehn var professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo 1971–95 og var en ettertraktet gjesteforeleser. Han hadde en meget poetisk og uvanlig verbal uttrykksevne og var en meget god tegner. Fehn var æresmedlem av det norske, finske, skotske, britiske og amerikanske arkitektforbundet, og av de kongelige akademiene i København og Stockholm. Han mottok gullmedalje fra det franske arkitekturakademiet og den norske Grosch-medaljen (2001). 1994 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Verker

    Bygninger (et utvalg)

  • Håndverkets Hus (sm.m. G. Grung), De Sandvigske Samlinger på Maihaugen, Lillehammer, 1956 (1. premie i konkurranse 1949)
  • Økern aldershjem (sm.m. G. Grung), Økernveien 151, Oslo, 1952–55
  • Norges paviljong til verdensutstillingen i Brussel, Belgia, 1958 (senere revet)
  • Nordens permanente paviljong, Giardini della Biennale, Venezia, Italia, 1962
  • Hedmarksmuseet, Domkirkeodden, Hamar, 1967–79
  • Bøler senter, Bølerlia 3a–c, Oslo, 1972
  • Skådalen off. skole for døve (nå Skådalen kompetansesenter), Skådalsveien 33, Oslo, 1977
  • Villa Busk, Bamble, 1990
  • Norsk Bremuseum, Fjærland, 1991
  • Aukrustsenteret, Alvdal, 1996
  • vinnerutkast til nybygg for Det kgl. Teater, København, 1996 (planen oppgitt på grunn av reguleringsproblemer 1998)
  • Ivar Aasen-tunet, Ørsta, 2000

Kilder og litteratur

  • HEH, div. utg.
  • E. Seip: biografi i NKL, bd. 1, 1982
  • P. O. Fjell: Sverre Fehn. The Thought of Construction, New York 1983
  • Prosjekter av Sverre Fehn, i Byggekunst nr. 1/1984
  • Tema: Sverre Fehn, Arkitekten nr. 17/1996, København 1996
  • C. Norberg-Schulz og G. Postiglione: Sverre Fehn. Samlede arbeider, 1997 (ny utg. 2003)
  • Sverre Fehn. Prosjekter 1993–1996, i Byggekunst nr. 2/1997
  • M. Mæstad og E. Østensvig: Sverre Fehn. Bibliografi 1950–1997, 1998