Terje Mærli er en av Norges fremste og mest allsidige teater- og fjernsynsregissører. I oppsetninger av Henrik Ibsens skuespill på norske og utenlandske scener har han brutt med den norske ibsentradisjonen og gitt Ibsens skuespill nye og spennende tolkninger.
Mærli erindrer en oppsetning av Reisen til Julestjernen på Nationaltheatret som sin første teateropplevelse. Da var han i 10-årsalderen, og det var “en flott opplevelse å sitte på teater og oppleve magiske øyeblikk”. Også farens høytlesning fra Peer Gynt og Radioteatrets oppførelse av Kejser og Galilæer var store teateropplevelser. Som gymnasiast på Aars & Voss i Oslo mottok han også ibsenimpulser.
Mærli studerte fransk, norsk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, studerte ett år i Frankrike og oppholdt seg også i Italia og Sverige. I studietiden høstet han erfaring som lystekniker på Oslo Nye Teater og Den Norske Opera. Som cand.mag. gjennomførte han et halvt års pilotprosjekt for utdanning av regissører ved Statens teaterskole (nå Statens Teaterhøgskole). Deretter hospiterte han ved skolens skuespillerlinje, samtidig som han arbeidet som regiassistent på Oslo Nye Teater og spilte i småroller.
1970–76 var Mærli ansatt som regissør ved Oslo Nye Teater. Etter det var han tilknyttet Fjernsynsteatret i 11 år som regissør. Så fulgte en kort periode ved Det Norske Teatret, før han var regissør ved Nationaltheatret 1987–92. 1. januar 1993 tiltrådte han som teatersjef ved Trøndelag Teater. Der var han til høsten 1997, da han igjen ble regissør ved Nationaltheatret. Han har hatt gjesteengasjementer ved de fleste norske institusjonsteatre, og han har også satt opp studentrevyer og friluftsspill.
Mærli debuterte som regissør med Stian Sørlis Eksperimentet på Oslo Nye Teater 1970. Der satte han opp en rekke komedier og fikk en svært nyttig innsikt i hvilken betydning timing og tempo har i en oppsetning. Som regissør i Fjernsynsteatret erfarte han hvilken virkning kryssklipping av scener kan ha. Disse erfaringene har han benyttet fullt ut som regissør. I dag fremstår han som en av de mest spennende regissører i norsk teater.
Særlig viser dette seg i hans ibsenoppsetninger, som har gjort ham til en kjent og ettertraktet ibseninstruktør utenfor Norge. Han har satt seg som mål å iscenesette samtlige av Ibsens 22 skuespill. Medio 2002 har han satt opp 14 av Ibsens dramaer og regissert i alt 24 ibsenoppsetninger. Ibsens Gengangere har han satt opp flest ganger. Han har bl.a. stått for oppsetninger av Ibsens skuespill i Sverige, Danmark, Tyskland, Kina og Japan. De muligheter han har hatt til å sette opp Ibsens stykker på utenlandske scener, har gitt ham ny innsikt i og nye innfallsvinkler til Ibsens tekster.
Som ibseninstruktør bryter Mærli med den norske ibsentradisjonen, som søker følelser og psykologiske årsaker i enhver replikk i Ibsens skuespill. For Mærli er psykologisk dybdeboring et middel for å virke troverdig på scenen, og ikke et mål for fremstillingen. Ifølge Mærli er ikke alle ytringer og handlinger psykologisk begrunnet. I stor grad er rollefigurers ytringer og handlinger bestemt av at skikkelsene har satt seg klare mål, og de utviser stor vilje til å nå disse. Personenes viljer og mål finnes i det Mærli betegner som overteksten. Men med en omhyggelig språkbruk tildekker rollefigurene den sterke viljen de utviser for å oppnå sine mål. Gjennom å anvende språket bevisst, lyver de eller skjuler sine egentlige hensikter. Dette gjør de inntil de ikke har en eneste mulighet til å unnslippe en erkjennelse av faktiske forhold. Først når det er absolutt tvingende nødvendig, opphører fortielsen, og sannheten kommer for dagen.
Som instruktør utviser Mærli stor allsidighet. Han er kunnskapsrik og dyptpløyende i sitt forarbeid og viser stor oppfinnsomhet og fantasi i sine oppsetninger. En av Mærlis mest kjente ibsenoppsetninger er Peer Gynt med fem skuespillere i tittelrollen på Trøndelag Teater 1985. Han stod dessuten bak fjernsynsproduksjonen av Sigurd Evensens romantrilogi Grenseland (1979–80).
Mærli har skrevet og fått oppført skuespill, utarbeidet filmmanus og stått for en rekke oversettelser. To ganger er han tildelt Amandaprisen for beste fjernsynsfilm, Du kan da ikke bare gå av Margaret Johansen (1986) og Fugleelskerne av Jens Bjørneboe (1989). 1988 ble han tildelt Kritikerprisen for oppsetningen av Helligtrekongersaften på Nationaltheatret. For regien av Jon Fosses Dødsvariasjonar på Nationaltheatret mottok Mærli Skandinavisk Nasjonalteaterpris for 2002. Han har også mottatt Oslo Bys kulturstipend.
Mærli har vært formann i Norsk Sceneinstruktørforening og hatt tillitsverv i Unge skuespilleres Forening, Norske Dramatikeres Forbund og Norsk Teater og Orkester Forening.