Theodoricus Monachus skrev Historia de antiquitate regum Norwagiensium, en liten norgeshistorie i latinsk språkdrakt.
Vi vet ingen ting om Theodoricus' bakgrunn eller liv. Han fikk trolig navnet þórir – vårt Tore – ved dåpen. Overfor sin samtid har denne Tore imidlertid ønsket å presentere seg med et latinsk navn, og han valgte da et navn som viser til den store, halvt legendariske goterkongen Theoderik. Trolig skrev han seg Theodoricus. I St. Victor-klosteret i Paris finner vi nemlig denne skriftformen brukt både om biskop Tore på Hamar (død 1196; se NBL1, bd. 16) og om erkebiskop Tore Gudmundsson (“den vikværske”, død 1214). Man antar at det var en av disse to som forfattet Historia de antiquitate regum Norwagiensium.
Både biskop Tore av Hamar og erkebiskop Tore studerte ved St. Victor i Paris, og man vet at enkelte av de verkene som Theodoricus siterer, fantes ved biblioteket i St. Victor-klosteret på 1100-tallet. Theodoricus sier selv at han har en form for tilknytning til Trøndelag, noe som selvsagt kunne styrke antakelsen om at vi har å gjøre med erkebiskop Tore. Historikeren Arne Odd Johnsen går langt i retning av å identifisere Theodoricus med erkebiskopen, men understreker samtidig at det hefter stor usikkerhet ved dette spørsmålet.
Tilnavnet Monachus (lat., 'munk'), som forekommer i innledningen og avslutningen til Theodoricus' norgeshistorie, er det nærliggende å tolke dit hen at han faktisk var munk. Ludvig Daae mente han var munk i Nidarholm kloster, men det er mulig at tilnavnet er kommet til som en følge av senere avskrivninger, så også dette spørsmålet må holdes åpent.
Historia de antiquitate regum Norwagiensium er en krønike skrevet på latin. Den omhandler de norske kongene fra Harald Hårfagre til Sigurd Jorsalfare, altså tidsrommet fra før 900 frem til 1130. Når han stopper ved Sigurd Jorsalfares død, henger det sammen med at forfatteren, som han selv sier det, ikke ønsker å fortelle om borgerkrigenes redsler. Krøniken er tilegnet erkebiskop Øystein Erlendsson, og man mener den sannsynligvis er skrevet før 1180. Forfatteren sier selv at han er den første her i landet som skriver historie. Han siterer en nå tapt Catalogus regum Norwagiensium, som trolig var annalistiske opptegnelser som ble ført ved bispestolene og ved hirden, og som avviker noe fra den islandske tradisjonen.
I innledningen gir Theodoricus uttrykk for tillit til den islandske tradisjonen, fordi islendingene har bevart minnet om de gamle norske kongene i kvad, dvs. skaldedikt. Theodoricus' utsagn viser at det fantes en lang tradisjon i tiden før Snorre for å vektlegge skaldedikt som historiske kilder. Mens det altså er klart at Theodoricus brukte muntlige kilder, er det ikke påvist at han har kjent samtidige islandske skrifter.
I tillegg til den muntlige, hjemlige tradisjonen viser forfatteren av Historia de antiquitate regum Norwagiensium ofte til Bibelen, og lærde menn og diktere i oldtiden og i den kristne historien blir ofte sitert. Den romerske filosofen Boethius, Hugo av St. Victor og Sigbert fra Gembloux nevnes i prologen, og Theodoricus sier han vil følge skikken til forfatterne fra oldtiden og gjøre en del sidesprang der hvor det måtte passe i fortellingen. Gjennom de mange digresjonene får forfatteren demonstrert sin lærdom, samtidig som henvisningene til eldre autoriteter skulle bidra til å gi forfatteren selv autoritet og dermed skape tillit til sannhetsinnholdet i det han skrev.
Forfatteren står på mange måter i en dobbel tradisjon – den hjemlige, norrøne og den fremmede, latinske. Det stilles ulike krav og forventninger til de to tradisjonene, og mye tyder på at Theodoricus er seg dette bevisst. Men mens han stadig siterer fra den latinske tradisjonen, viser han ikke direkte i teksten til den hjemlige tradisjonen gjennom sitater fra skaldekvad eller henvisninger til de enkelte skaldene.