Thomas Bryn var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll og stortingsrepresentant flere ganger i de første årene etter 1814.
Bryn vokste opp i en bergmannsfamilie på Kongsberg. I flere generasjoner hadde hans forfedre vært alminnelige gruvearbeidere i Årdal og på Kongsberg, men faren hadde arbeidet seg frem til en stilling som damstiger ved sølvverket og var dessuten en av byens bergmusikanter.
Allerede i 12–13-årsalderen fikk Thomas Bryn arbeid som dreng ved Buskerud amtskontor. Her må han ha gjort god nytte for seg, for han avanserte etter hvert til “skriverkarl” og ble gitt anledning til å studere jus ved universitetet i København, hvor han tok dansk juridisk eksamen 1805. Tilbake ved amtskontoret som nybakt jurist fikk han en stilling som fullmektig. Året etter ble Herman Wedel Jarlsberg amtmann i Buskerud, og det oppstod et godt samarbeid og vennskap mellom de to unge juristene. Wedel Jarlsberg fikk Bryn med i Provideringskommisjonens arbeid og sørget for at han fikk det innbringende biervervet som sekretær for det Ankerske fideikommiss.
1810 ble Bryn utnevnt til sorenskriver i Østre Råbyggelaget, med bopel på Herefoss i Birkenes. Til dette “besværlige og uvelbefindende” distrikt reiste han med sin unge kone og halvannet år gamle datter i februar 1811.
1814 ble han valgt som representant for Råbyggelagets amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Der sluttet han seg til Wedel Jarlsberg og den unionsvennlige fløyen. Da det senere samme år skulle velges representanter til det overordentlige Storting, ble han på nytt valgt til å representere sitt distrikt, og han satt også som stortingsrepresentant 1815–16 og var suppleant 1821 og 1824.
1816 ble Bryn utnevnt til byfogd i Larvik og sorenbirkeskriver i Laurvig grevskap. Familiens økonomiske og sosiale situasjon ble nå betydelig forbedret. 1827 ble han på ny valgt inn på Stortinget. Han var da en av de mest erfarne representantene og ble valgt til Stortingets sekretær. Nå gikk det imidlertid raskt nedoverbakke. Hans kone Susanne døde under et opphold i Kristiania sommeren 1827, og Bryn selv var heller ikke frisk. Han kom syk hjem fra Stortinget og døde få dager senere.
Høydepunktet i Bryns karriere må utvilsomt ha vært begivenhetene på Eidsvoll i 1814. Han spilte riktignok ikke noen stor rolle i forhandlingene; han hadde bare ordet noen få ganger og fremmet bare ett forslag, om hvem som skulle kunne bli embetsmenn. Bryn gjorde seg her til talsmann for at bare “de der ere fødte af Norske Forældre, der enten nu opholde sig, eller efterlade sig Ejendomme og Besiddelser i Norge, have Adgang til Statens offentlige Embeder”. Dette falt mange av hans venner blant de mest unionsvennlige tungt for brystet, men han fikk støtte av bl.a. Nicolai Wergeland. Bryns forslag kom ikke opp til votering, men konstitusjonskomiteens forslag ble noe justert.
Større betydning skulle det senere få at Bryn førte en ganske omfattende dagbok fra tiden på Eidsvoll. Da Henrik Wergeland holdt på med sitt verk om Norges konstitusjonshistorie, kom han over denne dagboken og brukte den som en av sine kilder. Noen år senere, under riksrettssaken mot statsråd Vogt i 1845, fikk dagboken uventet aktualitet fordi det oppstod strid om en fortolkning av Grunnlovens § 17. Nicolai Wergeland trakk den frem som en viktig kilde til forståelse av hendelsesforløpet, og den ble trykt in extenso i Carl Fredrik Motzfeldts bok om saken.
Det mest bemerkelsesverdige ved Thomas Bryns karriere var at han som bergmannssønn fra enkle kår fikk akademisk utdanning og et embete som byfogd. Den mest plausible forklaringen på dette store spranget ligger i farens posisjon som en av Kongsbergs mest fremtredende musikere. De musikalske evner var for øvrig noe Thomas Bryn tok med seg; så vel i Herefoss som i Larvik satte han sitt preg på det lokale musikklivet.