Faktaboks

Thorbjørn Egner
Født
12. desember 1912, Kristiania
Død
24. desember 1990, Oslo
Virke
Tegner og forfatter
Familie
Foreldre: Kjøpmann Magnus Egner (1872–1952) og Anna Hansen (1874–1957). Gift 1937 med Annie Eliasen (24.7.1912–), datter av innkjøpssjef Harald Eliasen (1884–1950) og Olga Josefine Olsen (1884–1919).
Thorbjørn Egner

Thorbjørn Egner med dukkene Karius og Baktus

Thorbjørn Egner
Av /NTB Scanpix ※.

Thorbjørn Egner var en allsidig kunstnerbegavelse som vant internasjonal anerkjennelse på barnekulturfeltet med noen få hovedverk. Han var billedkunstner, musiker og skuespiller, han var forteller og iscenesetter, og han var en av etterkrigstidens store radiostemmer.

Egner var Kristiania-gutt, født på Kampen; faren drev kolonialhandel i huset der de bodde. Familien var musikalsk, og i den romslige bakgården var musikk og opptredener en del av barnas lek. Faren var opprinnelig av bondeslekt fra Romerike, der bygutten fikk tilbringe sommerferiene og delta i gårdsarbeid. Egner forteller i selvbiografien Thorbjørn Egner forteller om sin verden: “Minner fra guttedagene i byen og somrene i Sørum har nok vært en inspirasjonskilde til mye av det jeg senere har skrevet og tegnet i årenes løp – og var det vel allerede den gang. Skrive vers og viser og spille og tegne og male og lage teater har vært min store lyst så langt tilbake jeg kan huske, jeg har kanskje alltid vært en slags 'Klatremus'.”

Yrkesdrømmene gikk også i mange retninger – billedkunst, litteratur, teater og musikk – men det ble innen billedkunsten Egner fikk sin utdannelse. Etter middelskolen studerte han to år ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, med lærere som Per Krohg og Eivind Nielsen. Som mange andre unge billedkunstnere i 1930-årene fikk han sitt første levebrød gjennom reklamebransjen. Men i løpet av de 7 årene han var ansatt som tegner og dekoratør i Høydahl Ohmes reklamebyrå, drev han en allsidig virksomhet med viser, revy og teater i fritiden. En viss skribentvirksomhet ble det også i Illustrert Familieblad, der Egner fra 1938 laget en fast barneside med fortellinger, vers og tegninger og gjennomgangsfigurene Per og Kari. Og 1940 utgav han sammen med sjefen i reklamebyrået, Sigurd Winsnes, sin første bok, Barneboka 1940, som var en samling ulike tekster og illustrasjoner, billedgåter og spill. Fra 1940 ble Egner, som da var etablert med familie, hjemmeværende forfatter og tegner på heltid.

I krigsårene 1940–45 laget Egner noen enkle barnebøker med figurer og tematiske momenter som han skulle komme til å videreutvikle senere. Men først og fremst var denne perioden preget av kunstnerisk arbeid med tusjpenn og tresnitt for et voksent publikum. Egner var interessert i norsk folkekunst, og studier han gjorde i fjellbygdene i Vågå og Rauland, ble publisert i bøkene: Gamle hus i Vågå (1943) og Gamle hus i Rauland (1945). Samtidig var grafikeren Egner i utvikling; en viktig veileder i denne tiden var kunstneren Pola Gauguin. Egners første tresnittarbeider var laget til Lystige historier av P. Chr. Asbjørnsen, de ble presentert i en grafisk mappe med 12 arbeider. 1944 kom det som er vurdert som Egners hovedverk innen grafikk og bokkunst, fargetresnittene til Hvitsymre i utslåtten og tre andre noveller av Hans E. Kinck. Boken ble først produsert som privattrykk i 100 nummererte og signerte eksemplarer og kom året etter som ordinær bokutgivelse. Under et opphold i Danmark 1945 utviklet Egner sine kunnskaper om litografiet og kom ut med en mappe med fem litografier med motiver fra Kincks noveller.

De første etterkrigsårene ble en hektisk periode. Egner engasjerte seg i kunstnernes organisasjoner, bl.a. som formann i Tegnerforbundet, og han var med på å stifte Landslaget Kunst i skolen. Han deltok også aktivt i Visens venner, som han hadde vært med på å stifte 1944.

De illustrerte småbøkene og malebøkene skulle vise seg å være ansatser til en innsats av helt andre dimensjoner innen barnekulturen. Og det var heller ikke gjennom skriftmediet Egner for alvor fant veien til suksess og anerkjennelse. Det ble gjennom radioen han fant sitt store publikum og utviklet sitt talent som forteller og dramatiker for barn.

NRK hadde tidlig satset på programvirksomhet for barn og unge, og i tiden etter krigen kom det ny giv i programposten Lørdagsbarnetimen med Lauritz Johnson som entusiastisk leder. Unge talenter meldte seg med nye ideer, og tre av dem skulle komme til å gjøre seg særlig gjeldende, Anne-Cath. Schulerud (senere Vestly), Alf Prøysen – og Thorbjørn Egner. De kom først til Lørdagsbarnetimen, så til Barnetimen for de minste. Disse tre fornyet, hver på sitt vis, radiotilbudet for barn i 1940- og 1950-årene og vitaliserte siden norsk småbarnslitteratur.

1946 presenterte Egner historien om tanntrollene Karius og Baktus, som fantes som en skisse i Barneboka 1940. Lauritz Johnson så her et dramatisk potensial, og med Karius og Baktus fikk Egner sitt gjennombrudd. Hørespillet om de to tanntrollene som ble fordrevet fra munnen til Jens, ble en stor suksess. Historien kom ut som billedbok 1949, og 1955 laget Ivo Caprino en dukkefilmversjon. Boken er oversatt, og filmen er vist verden rundt. Flere hørespillsuksesser fulgte, bl.a. I julenissens verksted og Prinsesse Vilikke. Lørdagsbarnetimens faste kjenningsmelodi, Nå kommer Barnetimen fra 1950, er også Egners verk.

Lørdagsbarnetimen i 1950-årene var en mediesuksess uten sidestykke. Lyttertall fra høsten 1953 viste at 94 % av alle norske barn hørte på, og det gjorde også 47 % av voksne over 16 år. Barnetimen var en felleskulturell referanseramme for flere generasjoner. Her fant dramatikeren, fortelleren, skuespilleren og visekunstneren Egner sin scene. Hans musikalske talent blomstret og hans viser til Barnetimen ble senere platesuksesser og inngikk i visesamlingene han etter hvert gav ut. De er blitt en del av norske barns sangskatt. Til og med det billedskapende talentet fant Egner utnyttelsesmulighet for i radioen: Han gjenskapte figuren “malermester Klattiklatt” fra malebøkene fra tidlig i 1940-årene i den populære programposten Malerklubben. Her ble viser som Den uheldige mannen og Dyrene i Afrika også utnyttet som inspirasjon til maleoppgaver. Malerklubben var et aktiviseringstilbud som på kort tid fikk 10 000 medlemmer og måtte stanses fordi tiltaket krevde mer administrasjon enn NRKs barneavdeling rådde over.

Fra 1947 startet en ny programpost for barn som i enda større grad skulle bli et medium for Egner, Barnetimen for de minste. Fra 1951, da programopplegget gav programlederne to sammenhengende dager til disposisjon, meldte Egner seg med et opplegg som utnyttet rammene, men som brøt med programpostens tradisjonelle barnehagepedagogikk. Nå introduserte Egner den sammenhengende småbarnsfortellingen ispedd viser som var knyttet til teksten. Han startet med å bearbeide andres tekster og ble særlig kjent for sin presentasjon av britiske klassikere som A. A. Milnes Ole Brumm og Hugh Loftings Doktor Dyregod. Det var frie gjendiktninger han gjorde til radiostoff, og med den musikalske rammen og visene han skapte til programmene, satte Egner så sterkt personlig preg på sine formidlinger at mange trodde det var han som var opphavsmannen. Den finurlige humoren i Ole Brumm lå godt til rette for Egners naivistiske prosa.

Til tross for visse felles sjangertrekk og kanskje åndsfellesskap mellom Milnes talende leketøydyr i Hundremeterskogen og Egners flokk av skogsdyr med karaktertrekk fra menneskearten i Hakkebakkeskogen, er Fortellingen om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) et umiskjennelig norsk og egnersk produkt. Det var da rammene for Barnetimen for de minste igjen ble lagt om 1952, slik at programlederne disponerte fem dager i trekk, at først Egner med Hakkebakkeskogen, siden også Prøysen og Vestly, skapte sine episodiske radio-barnefortellinger, som så ble overført til bokform – for å bli til klassikere i norsk småbarnslitteratur. To år etter at fortellingene om Klatremus forelå i bokform, kom Egners andre litterære hovedverk, Folk og røvere i Kardemomme by (1955).

Dyrehistorien er en litterær grunnform, som i fabelen ble brukt til å formidle en moral eller et budskap. Egners norske skogsdyr i Hakkebakkeskogen demonstrerer menneskelige egenskaper, men har beholdt artsspesifikke grunntrekk og er plassert i sitt naturlige miljø. I et forord til utgaven fra 1978 fortolker forfatteren seg selv slik: “I Hakkebakkeskogen finnes også, likesom hos oss i den store verden, en lengsel etter fred og trygghet og respekt for hverandre.” Etter en stridighet i den lille verden i skogen samler figurene seg om en lov der paragraf 1 lyder: “Alle dyrene i skogen skal være venner.” I beretningen om livet i Kardemomme by skapte Egner et univers av menneskefigurer i et lite bysamfunn. Også her finner vi en stilisert eventyrlig verden med en egen lov, Kardemomme-loven: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.” I Kardemomme-universet har Egner skapt et større typegalleri, men det dramatiske plotet ligner det som Hakkebakkeskogens drama er bygd over: Den rådende harmoni blir brutt, men skal gjenopprettes; avvikere må korrigeres. I Hakkebakkeskogen blir den kjøttetende reven gjort til grønnsakspiser. I Kardemomme by blir de tre røverne vennlig irettesatt og viser seg dessuten som helter når anledningen bys; de sosialiseres på plass i samfunnet.

Mange har pekt på at ideologien er en avspeiling av norsk sosialdemokrati i 1950-årene. Men hemmeligheten bak Egners enorme popularitet og gjennomslagskraft ligger ikke her. Hans historier, enten de kommer som radioberetninger, i bokform eller på scenen, bæres frem av effektiv dramatisk oppbygning, pregnante og poetisk naivistiske dialoger og fremfor alt av en gjennomgripende musikalitet og spille- og gjøglerglede. Alle visene er naturlig integrert i handlingen. En kan si at spillemannen og poeten Egner selv undergraver en forenklet lesemåte av hans tekster. De blir noe langt mer enn sosialdemokratiske oppdragerprosjekter. Og bak tekstenes tilsynelatende letthet ligger perfeksjonistens og multikunstnerens utrettelige arbeid. “Tigergutt kan alt,” sa Lauritz Johnson om Egner i et festskrift til 60-årsdagen, med henspilling til Hundremeterskogens univers, men også som en karakteristikk av en begavet medarbeider som kunne være stridbar for å beholde full kontroll over sitt eget stoff.

Perfeksjonistens arbeid er lett å dokumentere i Egners tilfelle; han har bearbeidet egne tekster til nye utgaver flere ganger. Han foretok strukturelle endringer eller gav små tilskudd, f.eks i form av nye replikker; også illustrasjonene kom i nye versjoner. Da Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen kom i ny utgave 1978, bygde den på en sceneversjon der figurer og momenter var utbygd og nye viser var satt til. Med tiden kom de fleste av hans bøker i nye utgaver. Slik hadde han stadig noe nytt på bokmarkedet til tross for at han egentlig ikke, bortsett fra en visekomedie, skrev noe nytt etter 1955.

For det var mye annet som opptok hans tid. Ikke minst arbeidet med dramatisering av hovedverkene. Han debuterte 1956 med dramatisering for stor scene med Folk og røvere i Kardemomme by. Barnekomedie i 12 akter. Stykket fikk samtidig uroppførelse i Oslo, Bergen og Trondheim. Egner var på toppen av sin karriere. 1962 ble Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen oppført i ny versjon også for stor scene. Og Egner hadde en hånd med i det hele fra program og plakat til kostymer og scenedekorasjoner. Det var sceneversjonene som førte til Egners internasjonale gjennombrudd. Han er en av våre mest spilte norske dramatikere i utlandet.

På tross av nasjonal klassikerstatus og internasjonal utbredelse er det et annet virkefelt han selv har karakterisert som “det viktigste jeg har gjort”, og det er arbeidet med lesebøkene. Egner hadde tidlig hatt interesse for pedagogiske ideer om kunst- og kulturformidling til barn. Han hadde også ideer om litteraturformidling, og det brakte ham i kontakt med Cappelens forlag, som stod i ferd med å revidere et tradisjonsrikt leseverk. Men i stedet for å bli en av flere medarbeidere, kom han til å bli den sentrale redaktør, samt hovedforfatter og illustratør, for et helt nytt verk. Først kom Småskolens lesebøker i fire bind 1950. Da lesebøkene for folkeskolen var fullført, og niårig skole ble innført 1969, ble prosjektet ytterligere utvidet. En nynorsk utgave kom ut fra 1952 med Halldis Moren Vesaas som redaktør.

Egners redigering trakk etter hvert i langdrag slik at det 16. og siste bind i lesebokserien ikke forelå før 1972. For barneskoletrinnet ble verket en suksess hos barn og lærere. Bøkene for småskolen ble revidert 1981–82, og bind 1–10 var i bruk til inn i 1980-årene. Egners prosjekt var å skape vakre og lystbetonte skolebøker, som igjen skulle skape leseglede. I tradisjonen fra Nordahl Rolfsen presenterte Egners lesebøker sjangermangfold i tekstutvalget, og ikke minst fulgte han Rolfsens program i og med verkets generøse formidling av billedkunst.

For sitt arbeid med lesebøkene ble Egner utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1972. Men også på lydmarkedet vant han; tre ganger fikk han Spellemannprisen for plater, kassetter og CDer med fremføring av hans hovedverk. De departementale barnebokprisene fikk han fire ganger. Med oversettelser til langt over 20 språk var han en av Norges mest oversatte forfattere. Hans dramatiske verk spilles stadig på scener verden over.

NTB oppsummerte ved hans død 1990 kunstnerens liv slik: “Thorbjørn Egners bortgang setter punktum for en ufattelig rik kunstnerkarriere som sådde optimisme, glede og kultur over en hel verden.”

Verker

    Barnebøker (alle illustrert av forfatteren)

  • Barneboka 1940 (sm.m. Sigurd Winsnes), 1940
  • Ola-Ola som alle dyra var så glad i, 1942
  • Ole Jakop på bytur, 1949 (ny utg. 1976)
  • Karius og Baktus, 1949 (ny utg. 1958)
  • Tretten viser fra barnetimen, 1951
  • Nye viser fra barnetimen, 1952 (ny utg. Bamsefar og andre viser fra Barnetimen, 1971)
  • Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, 1953 (ny utg. 1978)
  • Folk og røvere i Kardemomme by, 1955 (ny utg. 1980)
  • Kaptein Sorte Bill og andre viser, 1973
  • Full bibliografi over Egners barnebøker i T. Birkeland m.fl. (se nedenfor), s. 435–436

    Lesebøker

  • Småskolens lesebøker (sm.m. K. Jacobsen og H. Kløvstad), 4 bd., 1950
  • Thorbjørn Egners lesebøker for grunnskolen. Fra 2. til og med 9. skoleår, 16 bd., 1950–72 (nynorsk utg., red. Halldis Moren Vesaas fra 1952)

    Selvbiografi

  • Thorbjørn Egner forteller om sin verden, i A. Thorsen (red.), (se nedenfor), s. 151–187

    Oversettelser/gjendiktninger

  • A. A. Milne: Ole Brumm og vennene hans, 1953
  • H. Lofting: Doktor Dyregod, 1954
  • A. Lindgren: Lillebror og Karlson på taket, 1956

    Illustrasjonsarbeider

  • Gamle hus i Vågå, 1943 og 1944
  • H. E. Kinck: Hvitsymre i utslaatten – og tre andre noveller, privatutgave i 100 nummererte eksemplarer med håndtrykte fargetresnitt av Egner, 1944
  • Egner, Gjelseth, Prøysen, Siem (red.): Den røde store viseboka, 1956, og flere etterfølgende bind

    Offentlige arbeider

  • Representert i NG; Statens museum for kunst, København; Nationalmuseet i Stockholm

    Mapper

  • 5 litografier med motiver fra Kincks noveller utgitt som grafisk mappe i Danmark, 1946

Kilder og litteratur

  • H. L. Tveterås og F. Matheson (red.): En bok om Thorbjørn Egner,1972
  • A. G. Melbye: Moral og påvirkning i to av Thorbjørn Egners barnebøker,h.oppg. UiO, 1972
  • S. Hagemann: Barnelitteratur i Norge 1914–1970,1974, s. 226–236
  • HEH 1979
  • A. M. Bergan: Stil og tekstoppbygging i et utvalg av Thorbjørn Egners barnebøker,h.oppg. UiO, 1980
  • S. Hagemann: biografi i H. Leirpoll: “Lesebøkene i norsk grunnskole”, i T. Ørjasæter m.fl.: Den norske barnelitteraturen gjenom 200 år,1981
  • NKL,bd. 1, 1982
  • G. Gjengset: “Og kan man gjøre som man vil – om frihet og kontroll i Kardemomme by – et kritisk blikk på om Thorbjørn Egner egner seg for barn”, i Vinduet,nr. 4/1982, s. 34–39
  • K. Johansen: “Fem teser om Thorbjørn Egner”, kronikk i Dagbl.12.7.1983 og påfølgende debatt i Klassekampen31.12.1990, og 9., 16., 23. og 31.1.1991
  • A. Thorsen (red.): Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur 1984,1984
  • NRK, radio, intervju med Frank Nordli, sendt 1., 8., 15. og 22.2.1991
  • H. Bjerkholt: Thorbjørn Egner. En bibliografi om hans liv og forfatterskap,h.oppg. ved Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, 1992
  • T. Birkeland, G. Risa og K. B. Vold: Norsk barnelitteraturhistorie,1997
  • N. Moe: Barnet i radio. Thorbjørn Egner og Alf Prøysen som radiokunstnere og visediktere i 1950-åra,h.oppg. UiO, 1998

Portretter m.m.

  • Tegning av Gösta Hammarlund; Dagbl.13.3.1953
  • Tegning av Ulf Aas; gjengitt i Tveterås og Matheson, s. 141
  • Portrettbyste av Arne Durban, 1991; ved Kardemomme by i Kristiansand dyre- og fritidspark