Faktaboks

Thore Horve
Født
6. oktober 1899, Hetland (nå Stavanger), Rogaland
Død
15. august 1990, Oslo
Virke
Sjøoffiser
Familie
Foreldre: Formann Samuel Olsen Horve (1868–1951) og Karen Svines (f. 1873). Gift 1927 med Bergljot Sollie (6.6.1903–3.1.1994), datter av kommandørkaptein og stortingsmann Harald Bredo Sollie (1871–1947) og Marie Louise Nygaard (1875–1945).

Thore Horve var en markant lederskikkelse i den aktive krigstjenesten under den annen verdenskrig, bl.a. som sjef for jagere på Shetland. Etter krigen var han sjef for Sjøforsvaret. Han engasjerte seg sterkt for krigsseilernes sak.

Horve vokste opp i Stavanger. Han slo tidlig inn på en sjømilitær karriere, og etter endt sjøkrigsskole 1920 tjenestegjorde han på mange av Marinens viktigste fartøyer, dels som skipsoffiser og senere som skipssjef.

Allerede ved det tyske angrepet på Norge april 1940 overmannet Horve det tyske transportfartøyet Main med torpedojageren Draug og førte det over til Scapa Flow på Orknøyene. Han stod dessuten sentralt på det operative plan i det tette sjømilitære samarbeidet som vokste frem med britene. Norske sjøstridskrefter var underlagt den britiske marine, men deltok under Horves kommando i en rekke krevende operasjoner på mange sjømilitære krigsavsnitt. Det dreide seg om patruljetjeneste, eskortetjeneste samt offensive operasjoner mot fiendtlig skipstrafikk i et stort operasjonsområde fra Nordsjøen til Middelhavet og Nord-Afrika. November 1942 reddet han som skipssjef for jageren Glaisdale 535 allierte sjømenn fra torpederte transportfartøyer nær Gibraltar.

Både fra norsk og britisk hold fikk Horve bred anerkjennelse for arbeidet som sjef for den norske motortorpedobåtflotiljen på Shetland. Han ble satt til å lede Shetlandsavdelingen 1943–44 nettopp for å bedre forholdet til den britiske marine. Han arbeidet ved staben i Sjøforsvarets overkommando i London 1941–42 og 1944–45, men lengtet alltid tilbake til aktiv sjøtjeneste. 1945 ble han leder av Marinens Spesialtjeneste, og etter at freden kom, var han en kort tid sjef for Marinekommando Sørlandet og deretter for planavdelingen i Sjøforsvarets overkommando.

1946–49 var Horve sjef for Sjøforsvaret, først som kontreadmiral og senere som viseadmiral. Marinen hadde på denne tiden en overvekt av store fartøyer av britisk opprinnelse som var lite tilpasset norske forhold og som innebar store omkostninger til vedlikehold og drift. Det var en betydelig utfordring å legge om den sjømilitære organisasjon og strategi. Ambisjonene for en slagkraftig etterkrigsmarine var dessuten store i det sjømilitære offiserskorpset. Men marinen fikk ingen sentral plass i norsk forsvarsplanlegging etter krigen, og Horve måtte forholde seg til sterk politisk styring med forsvarsgrenen.

Etter to år som øverstkommanderende i Nord-Norge ble Horve igjen beordret til sjef for Sjøforsvaret 1951. Han sa imidlertid opp stillingen umiddelbart, i protest mot de beskjedne oppgaver marinen var tildelt i NATOs fellesforsvar. Han fremhevet at avgangen ikke var en kritikk av NATO, men en reaksjon på forsvarsminister Jens Christian Hauges politiske styring.

1951–54 var Horve leder av tarehøstingen i A/S Protan, men ønsket seg tilbake i sjømilitær tjeneste. 1954 tilbød den norske regjering ham å lede oppbyggingen av Etiopias marine under keiser Haile Selassie. Horve var i keiserens tjeneste til 1956, da han sa opp, bl.a. fordi han hadde problemer med å tilpasse seg den særegne etiopiske administrasjonskulturen. Horve hadde heller ikke lyktes i å selge utrangert norsk forsvarsmateriell til Etiopia – en forutsetning for regjeringens deltakelse i prosjektet. Frem til 1964 var Horve direktør i Norsk Philips A/S.

Horve var sterkt engasjert i krigsseilernes sak etter krigen. Han arbeidet planmessig for at Stortinget skulle gå inn for å utbetale en godtgjørelse til krigsseilerne basert på hvor mange måneder de hadde seilt under krigen. 1972 vedtok Stortinget slike utbetalinger, men vedtaket omfattet ikke marinens krigsseilere, og utbetaling til marinen ble endelig avslått 1982. Horve tok dette tungt, men fortsatte livet ut å ta saken opp med forsvarsledelsen.

Kilder og litteratur

  • R. Jensen (red.): Sjømilitære Samfunds kalender 1814–1964, Horten 1965
  • HEH, flere utg.
  • R. E. Pedersen: “Tore Horve”, nekrolog i Norsk tidsskrift for sjøvesen nr. 4/1990, s. 47
  • J. A. Johnson: Det norske marineprosjektet i Etiopia. Norge og norske marineoffiserer i oppbyggingen av den keiserlige etiopiske marinen 1954–57, h.oppg., 1996
  • biografi i SNL, bd. 7, 1997
  • Viseadmiral Thore Horve fra Stavanger – Glimt fra et eventyrlig liv, Norsk Tidsskrift for Sjøvesens skriftserie nr. 3, 1997
  • G. Hjeltnes: Krigsseiler. Krig, hjemkomst, oppgjør, bd. 4 av Handelsflåten i krig 1939–1945, 1997