Tord Roed var lavadelsmann av status og soldat av yrke, en mann som uten å nøle utførte ordrene til konge og overordnede uavhengig av deres trosretning.
Roed nevnes første gang i norsk historie 1525, da han var i erkebiskop Olav Engelbrektssons tjeneste. 1527–28 var han kjøgemester (sjef for slottshusholdningen) hos slottsherren Vincens Lunge på Bergenhus og fra 1529 i tjeneste hos den nye slottsherren, Eske Bille, samme sted. Dette har fått Ludvig Daae til å karakterisere ham som en værhane som “skiftede gjentagne Gange Tjeneste, idet han aabenbart stedse helst tjente den Mægtigste”.
I sin virksomhet på Bergenhus viste Roed seg som en pålitelig og handlekrafig mann som flere ganger “lå i slottsloven”, dvs. forvaltet Bergenhus hovedlen, i Eske Billes fravær. Da Christian 2 i årene 1531–32 forsøkte å vinne sitt norske rike tilbake, ble det Roeds oppgave å forhandle med bergensbispen Olav Torkildsson og byens borgerskap om forsvaret av byen mot et forventet angrep – som ikke kom.
Da Otte Stissøn ble sendt nordover til Trøndelag for å gjenerobre det nordafjelske, ble han ledsaget av Roed og Nils Klaussøn, den danske lagmannen i Stavanger. I Trondheim brente de erkebispegården, plyndret domkapitlet og borgerskapet, stjal domkapitlets klenodier og brente arkivet og biblioteket. Kort etter var Roed med på å innta Hamar bispegård.
Tord Roed spilte en sentral rolle i nedrivingen av de geistlige byggverkene på Holmen nær Bergenhus festning under Eske Billes overoppsyn – Apostelkirken (1529), byens domkirke Kristkirken (1531), bispegården og andre geistlige byggverk. Militære sikkerhetshensyn ødela dermed middelalderens vestlandske kirkesentrum, og da Christoffer Rustung 1536 ble sendt av erkebiskop Olav for å innta Bergenhus, lot Roed Munkeliv kloster på Nordnes brenne for at ikke Rustung skulle få et militært støttepunkt rett overfor festningen. Det lyktes Roed å fange Rustung etter først å ha gitt ham løfte om fritt leide. Året etter klarte Roed å erobre erkebiskopens borg Steinviksholm i Trondheimsfjorden.
Roeds gode kjennskap til forholdene i Bergen og hovedlenets landdistrikter var en av faktorene som førte til at han 1537 etterfulgte Eske Bille som slottsherre og hovedlensmann i Bergenhus hovedlen. At han tilhørte lavadelen uten slektsmessig tilknytning til den danske høyadelen, og dermed var uten noe eget maktgrunnlag, talte nok også med for kongen nå da det gjaldt å skape ro og organisere samfunnslivet etter de store omveltningene i de foregående årene. Roed kom da også helt og holdent til å bli kongens mann. Samvittighetsfullt, og ofte nesten samvittighetsløst, gjennomførte han de oppgaver han ble pålagt. Undertiden gikk hans iver vel langt, og hans altfor kompromissløse holdning overfor Det tyske Kontor førte til at han ble avsatt 1542.
Tord Roed var mer kriger enn politiker, og hadde trolig verken forståelse for eller evne til å innpasse seg i det store diplomatiske og taktiske spill mellom den dansk-norske statsmakten og hansastedene som nå begynte å nærme seg et høydepunkt. Det er dessuten sannsynlig at de høyadelige kretser i Danmark hadde en finger med i avsettelsen av denne lavadelsmannen som satt i en av kommandostillingene som etter deres mening og i samsvar med kongens håndfesting skulle være forbeholdt dem og dem alene.
Roed ble forflyttet til Steinviksholm hovedlen (Trondheim len), men dette måtte han gi fra seg 1546, og han forsvant dermed ut av Norges historie. Han døde i Danmark få år senere.