Tore var erkebiskop 1227–30. Han arbeidet for å få Øystein Erlendsson kanonisert, men fikk ikke virke lenge i embetet. I ettertid kalles han gjerne “den trøndske”, til forskjell fra en av hans forgjengere, Tore Gudmundsson “den vikværske”.
Trolig var Tore kannik ved Nidaros domkapittel da han vinteren 1226/27 ble valgt til erkebiskop etter Peter av Husastad. Det er også grunn til å tro at han er identisk med en av de to Torene som bevitnet Skule jarls donasjon til korsbrødrene i Nidaros 1225.
Tore ble vigslet til erkebiskop i Roma 1227 og kom hjem til Norge våren 1228. Han landet i Oslo på en tid da både kong Håkon Håkonsson og Skule jarl oppholdt seg i byen, og Tore ble invitert til å bo i kongsgården.
Da Tore samme sommer kunne ta fatt på sin gjerning ved erkestolen, fikk han de gamle stridighetene mellom biskop Gudmund av Hólar og de verdslige godene på Island i fanget. Han stevnet til seg biskop Magnus av Skálholt, som etter alt å dømme hadde støttet Gudmunds motstandere. Magnus drog da også til Norge året etter. Det gjorde ikke de to islandske høvdingene, som erkebiskopen også hadde stevnet til seg. Konflikten ble ikke løst i Tores embetstid.
1229 innkalte Tore til provinsialkonsil i Nidaros. Det mest bemerkelsesverdige som fant sted på konsilet, var at erkebiskop Øystein (død 1188) ble erklært som helgen. Da Øystein hadde vært en av de fremste forkjempere for kirkens rettigheter, var dette til en viss grad et politisk utspill rettet mot kongemakten. Trolig er Øystein blitt skrinlagt i Nidarosdomen på denne tiden. Island hadde to geistlige helgener allerede på slutten av 1100-tallet, det er derfor ikke underlig at man i Norge ønsket å opphøye Øystein til en slik posisjon. Til tross for senere fremstøt fant imidlertid ikke paven grunn til å kanonisere Øystein.
Etter at striden med ribbungene hadde tatt slutt 1227, ønsket kong Håkon å styrke sitt kongedømme ved å bli kronet. Da han ikke var født i ekteskap, måtte han ha pavens dispensasjon før en kroning kunne finne sted. Kongen sendte derfor en delegasjon til kurien for å fremføre sitt ønskemål. Pave Gregor 9 oppnevnte først erkebiskopen av Lund og biskopen av Skara til å undersøke saken. Da Håkon mente at den danske erkebiskopen var partisk, sendte han en ny utsending til paven med bønn om at han måtte utnevne et par andre geistlige til å foreta undersøkelsene. Paven gikk med på det og utnevnte i stedet erkebiskop Tore og biskop Arne i Bergen. Utnevnelsen kan tyde på at det var et godt forhold mellom erkebiskopen og kong Håkon. Trolig var det i forbindelse med disse undersøkelsene at en engelsk abbed skulle reise til Norge sommeren 1230, men da var erkebiskop Tore allerede død. Kroningsspørsmålet måtte derfor utsettes inntil videre.
Ifølge islandske kilder døde Tore i Nidaros påskedag (7. april) 1230.