Faktaboks

Tore Gudmundsson den vikværske
Død
8. august 1214, Nidaros (nå Trondheim), Sør-Trøndelag
Levetid - kommentar
Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; trolig født i Viken
Virke
Erkebiskop
Familie
Foreldre: Faren het ifølge sagaen Gudmund Flate; morens navn er ikke kjent.

Tore Gudmundsson var erkebiskop i Nidaros 1206–14. Han hevdet erkesetets autoritet, ikke minst i forhold til Vesterhavsøyene. I ettertid kalles han gjerne Tore “den vikværske”, til forskjell fra en av sine etterfølgere, Tore “den trøndske”.

Da den aldrende og blinde Eirik Ivarsson bestemte seg for å overlate erkestolen til yngre krefter vinteren 1204/05, sendte han ifølge sagaen bud etter Tore, som var kannik ved Hallvardskirken i Oslo. Det kan se ut til at Eirik har utpekt sin etterfølger, slik han selv hadde blitt utpekt av sin forgjenger, den berømte Øystein Erlendsson. I likhet med Eirik hadde Tore studert ved St. Victor-klosteret i Paris. Mye tyder på at Tore er identisk med den Theodoricus Monachus, som omkring 1180 skrev en liten norgeshistorie på latin, stilet til erkebiskop Øystein.

Tore reiste sommeren 1205 til Roma, hvor han mottok palliet (erkebiskopens verdighetstegn) ved årsskiftet 1205/06. Fra oppholdet ved kurien er bevart hele seks pavebrev. Det ene brevet stadfestet pave Anastasius 4s fundasjonsbulle for Nidaros erkesete, to andre påla erkebiskopen å samle inn Peterspenger og innrømmet ham rett til å gi absolusjon for mindre grove håndgripeligheter mot geistlige. Størst interesse påkaller tre brev som tok opp forhold Tore selv hadde lagt frem for paven. Pave Innocens 3 uttalte at foreldre i nødsfall kunne døpe sine barn selv, men ville ikke godkjenne at spytt kunne brukes ved en slik handling, det måtte vann til.

På denne tiden raste fortsatt borgerkrigen mellom baglere og birkebeinere. Tore ble pålagt å avsette prester som deltok i krig og blodspille. I ett brev ble det understreket at det var forbudt å innsette biskoper i den norske kirkeprovinsen uten erkebiskopens eller domkapitlets samtykke og tillatelse. Bakgrunnen for det siste brevet var nok frykten for å miste bispedømmet på Suderøyene og Man til York.

Tore kom hjem til Norge sommeren 1206. Han fungerte som biskop i 8 år. Innenlands engasjerte Tore seg som megler i de pågående stridigheter mellom baglere og birkebeinere. Sammen med biskop Nikolas Arnesson i Oslo tok han initiativ til møtet på Kvitsøy 1208, der det ble besluttet at riket skulle deles mellom Inge Bårdsson og Filippus Simonsson, en avtale som ble beseglet ved at den siste festet Kristin Sverresdatter. Tore var også en av initiativtakerne til den arveavtale som ble inngått på Øyratinget 1212 mellom kong Inge og Håkon jarl, bygd på prinsippet om at tronfølgere skulle være ektefødte.

Tore hadde gode forbindelser til biskopene på Island, som han utvekslet gaver med. Biskop Gudmund i Hólar kom i åpen strid med de verdslige høvdinger på Island. 1209 tok 7 høvdinger biskopen til fange, og han slapp ikke fri før Tore intervenerte 1211. Tore stevnet stormennene til seg i Norge, og det sier en god del om hans autoritet at to–tre av lederne ser ut til å ha etterkommet hans ordre.

Tore døde 8. august 1214. Dødsdagen ble nedtegnet i St. Victors obituarium, i Margrete Skulesdatters psaltarium og i islandske skrifter. I sagaene fremstilles Tore som en forstandig og vennesæl mann, som nøt stor anseelse i Norge.

Kilder og litteratur

  • Isl.Ann.
  • RN, bd. 1
  • Sturla Tordsson: Soga om Håkon Håkonsson, 2. utg. ved K. Helle, 1963
  • L. Daae: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum, Trondheim 1897
  • O. Kolsrud: “Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil Reformationen”, i DN, bd. 17b, 1953, s. 201
  • A. O. Johnsen: biografi i A. Fjellbu m.fl.: Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd. 1, 1955, s. 184–188
  • K. Valkner: biografi i NBL1, bd. 16, 1969