Faktaboks

Torgils Bodvarsson Skarde
Norrønt Þorgils Bǫðvarsson Skarði
Død
22. januar 1258, Eyjafjörður, Island
Levetid - kommentar
Født 1226 (nøyaktig dato og sted er ikke kjent) på Island
Virke
Islandsk høvding
Familie
Foreldre: Bodvar Tordsson og Sigrid Arnorsdatter. Ugift. Nevø (halvbrors sønn) av Olav Tordsson Hvitaskald (ca. 1210–1259; se NBL1, bd. 10) og Sturla Tordsson (1214–84); tremenning til Torvard Torarinsson (død 1296).

Torgils Skarde var islandsk høvding og kong Håkon Håkonssons betrodde håndgangne mann. Han var en sammensatt person, begavet og ridderlig, men kunne samtidig fare hensynsløst og overmodig frem. Han spilte en viktig rolle i kampen om herredømmet over Island.

Torgils' far var av sturlungaætten; moren var av åsbirningaætten i Skagafjörður, Kolbein Unge var hennes bror og Tord Kakale hennes onkel. Torgils drog til Norge 1244 og ble opptatt i kong Håkons hird året etter. Et medfødt hareskår gav ham tilnavnet Skarde. Kong Håkon lot en lege operere hareskåret. Ifølge Sturlunga saga skal Torgils ha vært en vakker mann, lys i hår og hud, modig og hardfør, fåmælt, men ordholden. Han tilegnet seg samtidens ridderideologi.

Da Tord Kakale drog til Island 1247 med kong Håkons fullmakt til å styre landet og få det inn under hans herredømme, ble Torgils igjen hos kongen som et slags gissel. Torgils kom til å stå kong Håkon nær. Han utmerket seg med fare for sitt eget liv i kampen mot den store bybrannen i Bergen 1247. Tord Kakale var lite aktiv når det gjaldt å gjennomføre kongens planer på Island og ble tilbakekalt 1250. 1252 sendte kongen Torgils og Gissur Torvaldsson til Island. De skulle hjelpe hverandre med å fremme kongens sak. Gissur hadde kongebrev for hele Skagafjörður-området og storparten av Norðlendingafjórðungur. Samtidig beholdt han sitt maktområde på Sør-Island. Kong Håkon hadde tildelt Torgils Borgarfjörður-området på samme vis. Kongen gjorde krav på Snorre Sturlasons eiendommer og høvdingdømmer fordi Snorre hadde brutt troskapseden til ham, sluttet seg til opprøreren hertug Skule og var blitt majestetsforbryter. Høsten 1241 var Snorre blitt drept av Gissur og hans menn.

Torgils hadde bare kongebrevet å støtte seg til. Han fikk uklare svar fra bøndene og møtte motstand fra Tords tillitsmenn og folk i Borgarfjörður. Mange hevdet at kongen ikke hadde noen rett til å rå over Snorres arv eller høvdingdømme. Torgils slo seg ned på Snorres gård Reykholt, men skjønte snart at han ingen muligheter hadde til å skape seg en maktstilling der. På grunn av sin brutale fremferd ble han overfalt, og han slo seg da ned på farens gård Staður på Snæfellsnes. Der overtok han en del av farens godord (rettslige høvdingombud). Torgils likte bare måtelig at folk i Skagafjörður med støtte i kongebrevet tok Gissur, Kolbein Unges gamle allierte, til høvding. Torgils mente selv å ha arvekrav til distriktet. Gissur mistet sin hustru og alle sine barn i en mordbrann på sin gård Flugumýri 1253. Selv unnslapp han med nød og neppe. Året etter kalte kongen ham til Norge.

Allerede ved årsskiftet 1252–53 hadde Torgils satt seg fore at han ville styre over Skagafjörður. Han hevdet å ha sterkere krav på distriktet enn Gissur, siden han på morssiden var av åsbirningaætten. Her fulgte Torgils sine private maktambisjoner og ikke kongens. Tord Kakales mann, Eyolf Torsteinsson, som hevdet å ha kongebrev for Skagafjörður, gjorde også krav på området. Han ville ikke gi området fra seg “før det var kongens vilje”. Trolig har biskop Heinrek på Hólar skaffet Eyolf kongebrevet. Forhandlingene om Skagafjörður førte ikke frem. Det kom til et slag på Þveráreyrar i Eyjafjörður 1255, der Eyolf ble drept. Etter kampen hevdet bøndene at de ville vente på det kong Håkon og Tord Kakale bestemte om herredømmet i Skagafjörður og Eyjafjörður. Bøndenes ledere i de to områdene mente det var best ikke å ha noen høvding. Tydeligvis var bøndene i Norðlendingafjórðungur grundig lei maktkampen mellom de stadig skiftende høvdingene, som gjorde krav på herredømmet og som de også måtte underholde. Dette hjalp nok til med å rydde veien for kongens overherredømme. Senere på sommeren 1255 drog Torgils på nytt til Skagafjörður. Nå godtok de aller fleste bøndene der og i Húnavatnsþing, området mellom Öxnadalsheiði og Hrútafjörður, å ha ham som høvding, selv om enkelte var trege. Torgils ble godt likt i landsdelen. Våren 1256 gikk folk i Skagafjörður og Eyjafjörður med på å betale kongen skatt. Det var første gang islendinger lovte kongen skatt. Høsten 1256 satte kongen Torgils også over Eyjafjörður og Þingeyjarþing.

Steinvor på Keldur, Tord Kakales søster, gjorde krav på arven etter Tord. Hun gav sturlungenes eiendommer og godord i Eyjafjörður til sin svigersønn Torvard Torarinsson. Dette førte til strid mellom Torvard og Torgils Skarde, som nå var landets største høvding. Natten til 22. januar 1258 ble Torgils overfalt av Torvard på Hrafnagil i Eyjafjörður. Torgils og to av hans menn ble drept.

Kilder og litteratur

  • Sturlunga saga, bd. 1–2 (Torgils behandles i Íslendinga saga, bd. 1 og i Þorgils saga Skarða, bd. 2), Reykjavík 1946
  • Jón Jóhannesson: Íslendinga saga, bd. 1, Reykjavík 1956 (norsk overs. Islands historie i mellomalderen. Fristatstida, 1969)
  • G. Karlsson: “Goðar og Bændur”, i Saga, nr. 10, Reykjavík 1972, s. 5–57
  • d.s.: “Frá Þjóðveldi til konungsríkis”, i Saga Íslands, bd. 2, Reykjavík 1975, s. 39–53
  • Jón Viðar Sigurðsson: Frá goðorðum til ríkja. Þróun goðavalds á 12. og 13. öld., Reykjavík 1989
  • d.s.: Chieftains and Power in the Icelandic Commonwealth, Odense 1999
  • d.s.: “Krigføring på Island på 1200-tallet”, i Krigføring i middelalderen, 2003, s. 110–127