Faktaboks

Waldemar Christopher Brøgger
Waldemar Chr. Brøgger, W. C. Brøgger
Født
10. november 1851, Christiania
Død
17. februar 1940, Bekkelaget i Aker (nå Oslo)
Virke
Geolog
Familie
Foreldre: Boktrykker Anton Wilhelm Brøgger (1820–82) og Oline (“Lina”) Marie Bjerring (1826–1905). Gift 30.11.1878 med Antonie Sophie Wilhelmine Scheel Siewers (13.2.1854–6.5.1933), datter av overlærer Hans Siewers (1821–1905) og Jacobine Christine Breda (1826–99). Far til Anton Wilhelm Brøgger (1884–1951).
Waldemar Christofer Brøgger
Waldemar Christofer Brøgger
Av /※.

W. C. Brøgger var Norges ledende kapasitet innen geologi og tilstøtende fag i tiårene før og etter 1900, og høstet stor internasjonal anerkjennelse for sin forskning. Langt utenfor sitt eget fag blir han anerkjent som institusjonsbygger, museumsbygger og forskningsadministrator. Han inspirerte flere generasjoner geologer, ble førstemann til å beskrive mange mineraler og bergarter, gav fremragende observasjoner og beskrivelser, og så sammenhenger som andre kunne bygge videre på. Dagens hjemlige forskere nyter godt av hans innsikt og ferdighet til å skaffe midler for bygninger og forskningsfond.

Brøgger vokste opp i Christiania, hvor faren drev eget boktrykkeri som spesialiserte seg på akademiske og vitenskapelige trykkarbeider. Dette gav en verdifull bakgrunn for unge Waldemar Christopher, som ble dimittert til examen artium fra Christiania Katedralskole 1869 og tok anneneksamen ved universitetet året etter.

Han begynte å studere realfag med zoologi, fikk et reisestipend 1871 og kvitterte med sin første vitenskapelige avhandling, Bidrag til Christianiafjordens Molluskfauna (1872). Som student kom han under sterk innflytelse av professoren i geologi, Theodor Kjerulf, og kastet seg inn i dette faget uten særlig tanke for eksamen. Under en av ekskursjonene besøkte de jettegrytene ved Bekkelaget, og Kjerulf satte Brøgger og medstudenten Hans Reusch til å studere disse og bl.a. overvåke utgravningen av en kjempestor jettegryte. De to vennene publiserte et vakkert illustrert arbeid, Jættegryder ved Christiania, som forklarte grytene som dannet i smeltevannselver som hadde styrtet ned i isbreen under istiden. Arbeidet vakte så stor oppsikt at det også ble publisert på tysk og engelsk. Samme år fikk Brøgger og Reusch i oppdrag å undersøke noen apatittforekomster, og resultatene ble fremlagt i en felles avhandling, Vorkommen des Apatit in Norwegen. 1875 ble det opprettet to nye assistentstillinger ved Norges geologiske undersøkelse for de to lovende, unge geologene, som ennå en tid fortsatte sitt samarbeid, bl.a. ved at de vinteren 1875–76 foretok en studietur sammen til Korsika og Elba.

Høsten 1876 ble Brøgger amanuensis ved Universitetets mineralkabinett og 1878 universitetsstipendiat. 1881 mottok han kallelse til professoratet i geologi og mineralogi ved Stockholms Högskola. Da han tiltrådte høsten 1882, fantes det lite der, verken vitenskapelig utstyr, samlinger eller bibliotek, men han utviklet snart et moderne og velutstyrt mineralogisk institutt. Som eminent lærer samlet han også omkring seg lovende elever både fra Sverige og nabolandene Finland, Danmark og Norge. 1886 fikk han tilbud om et professorat ved universitetet i Uppsala, men takket nei, bl.a. fordi han håpet det skulle åpne seg muligheter hjemme i Norge.

Høsten 1888 døde professor Kjerulf, og to år senere kunne Brøgger overta det ledige professorat ved universitetet i Kristiania. Også her måtte han bruke mye av sin tid til å bygge opp et moderne vitenskapelig mineralogisk institutt og organisere undervisningen i mineralogi og geologi, og han fikk god bruk for sitt organisasjonstalent. 1917 fikk han, etter søknad, avskjed fra professoratet for helt å kunne vie seg til sin forskning og arbeidet med organiseringen av norsk vitenskap.

Det første betydelige hovedverk fra Brøggers hånd var et paleontologisk arbeid, Om Paradoxidesskifrene ved Krekling (1878), som på en mønstergyldig måte tok for seg den eldre kambriske fauna og satte den i sammenheng med funn fra andre land. Senere kunne han med rette hevde overfor amerikanske geologer at han for lengst hadde lagt til rette den riktige plassering av den eldste kambriske fauna i Nord-Amerika (Om alderen af Olenelluszonen i Nordamerika, 1886). Samtidig med at han publiserte flere rent mineralogiske arbeider, fortsatte han sine paleontologiske studier og utgav 1882 Die silurischen Etagen 2 und 3 im Kristianiagebiet und auf Eker. Her tok han for seg lagfølgen i øvre kambrium og laveste ordovicium, beskrev en rekke nye arter av fossile dyregrupper og gav viktige bidrag til trilobittenes utviklingshistorie. Resultatene kom til å bli et argument i debatten om utviklingslæren, for Brøgger påviste svakheter i argumentene som mange paleontologer, bl.a. den kjente franskmannen Barrande, hadde fremført mot denne. I dette arbeidet gir Brøgger seg også i kast med detaljstudier av foldningstektonikken og kontaktmetamorfosen av de sedimentære bergartene ved varmepåvirkningen fra de fremtrengte bergartssmelter på dypet. Også her viser han en fremragende innsikt: Han beskriver omdanningen i ulike bergarter, lag for lag inn mot grensen til dypbergartene.

1890 publiserte Brøgger Die Mineralien der Syenitpegmatitgänge der südnorwegischen Augit- und Nephelinsyenite, som med ett slag gav ham posisjon blant de fremste av samtidens petrologer og mineraloger. Dette arbeidet (på 663 sider) regnes som uovertruffet innen geologifaget. Her redegjøres for rekkefølgen av dypbergartene i Kristianiafeltet, det vises at ulike typer er dannet ved differensiasjon fra samme stam-magma, og det beskrives en mengde mineraler, hvorav mange var nye for vitenskapen. Om denne avhandligen skrev den berømte tyske petrograf H. Rosenbusch at skildringene hørte til de vakreste som kunne oppvises i den geologiske litteratur, uansett språk.

Kristianiafeltets (oslofeltets) magmatiske provins ble ved dette et av de best undersøkte i hele verden. Kjennskapet til de ulike dyp- og gangbergartene ble ytterligere utdypet ved 7 store monografier i serien Die Eruptivgesteine des Kristianagebietes (1894–1933), som også ble klassikere i sitt slag. Her gikk Brøgger for sammenligningens skyld langt ut over oslofeltets ramme; bind 2 er en monografi om den berømte erupsjonsprovinsen i Predazzo i Sør-Tyrol, og bind 4 beskriver det merkverdige Fensfeltet i Telemark. Fensfelt-monografien vakte spesielt stor oppsikt, og mange av de nye bergartstypene Brøgger definerte herfra med utgangspunkt i telemarkske gårdsnavn, er internasjonalt brukte fagbetegnelser i dag.

Kunnskapen om oslofeltets bergarter ble underbygd ved grundige feltstudier i samarbeid med Jacob Schetelig. Samarbeidet førte i årene 1917–26 til utgivelse av et geologisk oversiktskart i målestokk 1:250 000 over oslofeltet, samt en rekke fargetrykte, detaljerte geologiske berggrunnskart (gradteigskart) i målestokk 1:100 000. Brøgger startet også på en serie monografier om mineraler utenfor oslofeltet, Die Mineralien der südnorwegischen Granit-Pegmatitgänge. Han rakk å skrive to – en om niobater, tantalater, titanater og titan-niobater (1906), og en (sammen med Th. Vogt og J. Schetelig) om silikater av sjeldne jordarter (1922), men mange mineraler ble beskrevet som forarbeider og foreløpige meddelelser. Arbeidet med grunnfjellet ble fulgt opp med serien On several Archäan rocks from the south coast of Norway, hvor spesielt den store monografien om gabbroide bergarter (hyperitter) og deres omdanning stadig blir vist til.

I de store avhandlingene Om de senglaciale og postglaciale nivaaforandringer i Kristianiafeltet (1901) og Strandliniens beliggenhed under stenalderen i det sydøstlige Norge (1905) bidrog Brøgger innen enda en gren av faget, kvartærgeologien. Her tok han for seg avsmeltningsforholdene, avleiringene og fossilene fra den gang isen trakk seg tilbake fra landet, strandlinjenes høyde over havet og temperaturvariasjonene. Disse to arbeidene gav en forståelse som også kunne komme til nytte innen grensefaget mot arkeologien. Da første bind av praktverket om Osebergfunnet ble gitt ut 1917, var det naturlig at W. C. Brøgger redegjorde for gravhaugens historie.

Brøgger var en flittig bidragsyter i aviser og populærvitenskapelige tidsskrifter, og han var medarbeider i 1. utgave av Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon. I praktverket Norge i det nittende Aarhundrede (1900) skrev han innledningskapitlet om landets geologi, en fremragende, allsidig og populært skrevet oversikt.

Ved siden av sine mange vitenskapelige gjøremål fikk han også tid til å engasjere seg politisk, både lokalt og nasjonalt. Han var medlem av formannskapet i Aker i årene 1899–1911, og representere Samlingspartiet for Akers krets på Stortinget 1906–09.

Brøgger hadde mange verv ved universitetet, bl.a. som dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1899–1902 og 1907–11 og formann i Det akademiske kollegium 1902. 1906 ble han valgt til universitetets første rektor, og virket i denne stillingen fra 1907 til 1911. På denne tiden stod universitetet overfor omfattende utbyggingsoppgaver, hvor Brøgger kom til å spille en sentral rolle: Han var formann i byggekomiteen for den nye Aulaen, som skulle stå ferdig til universitetets 100-årsjubileum 1911, og det var på hans forslag at Universitetsbibliotekets nye bygning (innviet 1913) ble lagt ved Drammensveien istedenfor på Tullinløkka, som opprinnelig tenkt. Brøgger bidrog også sterkt til at de naturhistoriske museene på Tøyen ble reist i årene 1910–17. Tomten for museene lå på et område som kong Frederik 6 hadde gitt i 1812 med tanke på at det norske universitetet skulle bygges ut nettopp her. Da det nye Geologisk museum ble åpnet for publikum 1920, var det naturligvis Brøgger som holdt åpningstalen. Han hadde allerede gjennom mange år gjort store innsamlinger i inn- og utland, og han hadde kjøpt og byttet til seg et rikt materiale som kom museet til gode. Ikke minst skaffet han museet mange mineral- og bergartsprøver ved å tilby byttesamlinger fra oslofeltet.

Brøgger var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi); i Videnskapsakademiet var han preses 1915–23, deretter vekselsvis preses og visepreses til 1935, da han ble valgt til æresmedlem. Da Fridtjof Nansen kom tilbake fra sin polarekspedisjon med Fram 1896, tok Brøgger initiativet til en landsomfattende innsamling som resulterte i etableringen av Fridtjof Nansens Fond til Videnskabens Fremme (nå Nansenfondet), og gjennom de neste 40 år var han som fondets styreformann utrettelig i arbeidet for å øke dets kapital og avkastning til beste for norsk forskning.

Men nye fond måtte skapes og nye institutter reises. Forfatteren Sigurd Hoel, som var sekretær i Videnskapsakademiet i noen år under Brøggers presestid, skildret ham slik: “Når han satt sammen med en gruppe professorer og la planer om bedring av norsk vitenskaps kår, da var han virkelig general omgitt av offiserer og underoffiserer, og alle visste det, han selv også.” Bevilgende myndigheter og rikfolk fikk ikke fred, men Brøgger vant frem, og norsk vitenskap har mye å takke ham for.

Han mottok da også mange ordener og æresbevisninger som erkjentlighet for sin innsats. Allerede 1895 var han blitt utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, kommandør ble han 1902, og 1911 fikk han storkorset. Han innehadde også en rekke andre ordener, bl.a. storkors av Finlands Vita Ros' orden og den prøyssiske Kroneorden og kommandørgraden av den svenske Nordstjärneorden, den italienske Kroneorden og den franske Æreslegionen.

For sine store vitenskapelige arbeider mottok han også en rekke utmerkelser, bl.a. Wallmarkska priset (1890) fra Kungl. Vetenskapsakademien i Stockholm, Murchison-medaljen (1891) og Wollaston-medaljen (1911) fra The Geological Society (London) og den første Gunnerus-medaljen i gull (1927) fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han var æresdoktor ved universitetene i Cambridge, Glasgow, Heidelberg, Oxford, Stockholm og Uppsala, og æresmedlem av Det norske Studentersamfund, Det Kongelige Selskap for Norges Vel og Det norske geografiske selskap foruten en lang rekke utenlandske vitenskapelige selskaper.

Brøgger deltok ivrig i studentlivet i sin ungdom; han var flere ganger formann i Studentersamfundet og ordfører for de norske studentene ved feiringen av 400-årsjubileet for Københavns universitet 1879. Musikalsk begavet som han var, ble han et aktivt medlem av Studentersangforeningen. 1907 hedret studentene ham med sin høyeste orden, Griseordenens storkors.

Ekteparet Brøgger fikk 7 barn. Yngstemann, Hans Rasmus Heinrich, døde imidlertid ved et tragisk ulykkestilfelle, bare 11 år gammel. Dette kommer vemodig til uttrykk ved at Brøgger tilegner en av sine store bøker (Nivåforandringene) minnet om sin “elskede lille medarbeider”. Arbeidsdagene under sommerreisene for dette verket – forteller han i forordet – hadde vært glade festdager fordi han hadde følge av sine to gutter, som ivrig tok del i arbeidet.

Brøggers gravferd den 23. februar 1940 utgikk fra Universitetets Aula, der Nansenfondet sammen med Universitetet i Oslo og Det Norske Videnskaps-Akademi holdt en minnefest med bl.a. kong Haakon og kronprins Olav blant de tilstedeværende. Han ble stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Verker

Et utvalg

  • Fullstendig bibliografi (utarbeidet av W. P. Sommerfeldt) finnes i Ved W. C. Brøggers bortgang, 1940, s. 55–105
  • Bidrag til Christianiafjordens Molluskfauna. Indberetning til det akademiske Collegium om en i Sommeren 1871 foretagen Rejse, i NMfN 19, 1872, s. 103–145
  • Jættegryder ved Christiania (sm.m. H. Reusch), København 1874
  • Vorkommen des Apatit in Norwegen (sm.m. H. Reusch), i Zeitschrift der Deutschen geologischen Gesellschaft 27, 1874, s. 646–702 (omarb. utg. Norske Apatitforekomster, i NMfN 25, 1880, s. 255–300)
  • Fossiler fra det Trondhjemske, i NMfN 21, 1876, s. 95–107
  • Paradoxidesskifrene ved Krekling, i NMfN 24, 1878, s. 18–88
  • Die silurischen Etagen 2 und 3 im Kristianiagebiet und auf Eker. Ihre Gliederung, Fossilien, Schichtenstörungen og Contactmetamorphosen, 1882
  • Spaltenverwerfungen in der Gegend Langesund–Skien, i NMfN 28, 1883, s. 253–419
  • Om alderen af Olenelluszonen i Nordamerika, i Geologiska Föreningens i Stockholm Förhandlingar 8, 1886, s. 182–213
  • Über die Bildungsgeschichte des Kristianiafjord. Ein Beitrag zum Verständnis der Fjord- und Seebildung in Skandinavien, i NMfN 30, 1886, s. 99–231
  • Die Mineralien der Syenitpegmatitgänge der südnorwegischen Augit- und Nephelinsyenite, Leipzig 1890
  • Lagfølgen paa Hardangervidda og den saakaldte “høifjeldskvarts”, Norges geologiske undersøgelse 11, 1893
  • Die Eruptivgesteine des Kristianagebietes (1. Die Gesteine der Grorudit-Tinguait-Serie, VSK Skr. I 1894 nr. 1, 1894, 2. Die Eruptionsfolge der triadischen Eruptivgesteine bei Predazzo in Südtyrol, VSK Skr. I 1895 nr. 7, 1895, 3. Das Ganggefolge des Laurdalits, VSK Skr. I 1897 nr. 6, 1897, 4. Das Fengebiet in Telemark, Norwegen, VSK Skr. I 1920 nr. 9, 1921, 5. Der grosse Hurum-Vulkan, DNVA Skr. I 1930 nr. 6, 1931, 6. Über verschiedene Ganggesteine des Oslogebietes, DNVA Skr. 1932 nr. 7, 1932, 7. Die chemische Zusammensetzung der Eruptivgesteine des Oslogebietes, DNVA Skr. I 1933 nr. 1, 1933)
  • Fridtjof Nansen 1861–1893 (sm.m. Nordahl Rolfsen), København 1896
  • Norges geologi, i N. Rolfsen og E. Werenskiold (red.): Norge i det nittende Aarhundrede, 1900, s. 1–32
  • Om de senglaciale og postglaciale nivaaforandringer i Kristianiafeltet, Norges geologiske undersøgelse 31, 1901
  • Strandliniens beliggenhed under stenalderen i det sydøstlige Norge, Norges geologiske undersøgelse 41, 1905
  • Die Mineralien der südnorwegischen Granit-Pegmatitgänge (1. Niobate, Tantalate, Titanate und Titanoniobate, VSK Skr. I 1906 nr. 6, 1906, 2. Silikate der Seltenen Erden (Y-reihe und Ce-Reihe) (sm.m. J. Schetelig og Th. Vogt), VSK Skr. I 1922 nr. 1, 1922)
  • Kristianiafeltet. Rektangelkart (sm.m. J. Schetelig), 1917
  • Fridtjof Nansens fond og de dermed forbundne fond til videnskapens fremme, 1896–1921, 1921
  • Geologisk oversiktskart over Kristianiafeltet (sm.m. J. Schetelig), 1923
  • On several Archäan rocks from the south coast of Norway (1. Nodular granites from the environs of Kragerø, DNVA Skr. I 1933 nr. 8, 1934, 2. The South Norwegian Hyperites and their Metamorphism, DNVA Skr. I 1934 nr. 1, 1935)
  • Essexitrekkens erupsjoner. Den eldste vulkanske virksomhet i Oslofeltet, Norges geologiske undersøkelse 138, 1933

Kilder og litteratur

  • C. F. Kolderup: “Prof. W. C. Brøgger”, i Naturen 36, 1912, s. 1–11
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • J. Schetelig: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • A. W. Brøgger: Slekten Brøgger, 1931
  • HEH 1938
  • Ved W. C. Brøggers bortgang. Gravferd og minnemøte, utg. av Det Norske Videnskaps-Akademi, 1940
  • S. Hoel i Samtiden 1951

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Byste (marmor) av Jo Visdal, 1912, Universitetets Aula, Oslo
  • Maleri (knestørrelse) av Christian Krohg, 1924; Universitetet i Oslo
  • Portrettrelieff på medalje (bronse) av Emma Matthiasen, 1931
  • Kopi (syenitt) av Visdals byste (se ovenfor) av Sigurd Nome, 1951; Botanisk hage, Oslo
  • Portrett på frimerke (valør 1,40 kr) tegnet av Knut Løkke-Sørensen, 1974