Faktaboks

Wanda Heger
Wanda Hjort Heger
Født
9. mars 1921, Oslo
Død
27. januar 2017, Oslo
Virke
Motstandskvinne og sosionom
Familie

Foreldre: Høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort (1895–1969) og Anna Cathrine Holst (1895–1992).

Gift i 1945 med lege Bjørn Heger (1914–1985), sønn av ingeniør Bjørn Heger (1886–1943) og Hildur Lippestad (1886–1972).

Søster av Johan Hjort (1922–2001) og Peter Fredrik Holst Hjort (1924–2011).

Mor til Anders Heger (1956–).

Wanda Heger
Wanda Heger i 1945.
Av /NTB.

Wanda Heger var en norsk motstandskvinne under andre verdenskrig. Hun er kjent for sin innsats for å kartlegge og hjelpe nordmenn som satt i fangenskap i Tyskland under krigen, ved formidling av brev og beskjeder, og forsendelser av matvarer og medisiner. En viktig del av virksomheten var utarbeidelsen av et illegalt kartotek over norske fanger i tyske fengsler og leirer, noe som bidro til å redde mange liv da fangene ble sporet opp og frigjort våren 1945.

Etter krigen beholdt Heger sitt sterke engasjement for de norske tysklandsfangene. De første etterkrigsårene arbeidet hun som kurator for Nasjonalhjelpen for krigens ofre. Etter å ha stiftet familie, vendte Heger på midten av 1960-tallet tilbake til yrkeslivet som sosionom hvor hun arbeidet resten av sitt yrkesaktive liv innenfor kriminalomsorgen.

Bakgrunn

Wanda Hjort, som hun opprinnelig het, var datter av Johan B. Hjort og vokste opp i trygge omgivelser på Bestum i Vestre Aker (nå Oslo). Hun tok examen artium ved Ullern høyere almenskole i 1940. Hun var jusstudent ved Universitetet i Oslo da hun i oktober 1942, meget mot sin vilje, ble ført til Tyskland sammen med sin mor og fem yngre søsken.

Faren satt fengslet i Tyskland, men tyske slektninger intervenerte og fikk fengslingen omgjort. Hjort hadde vært medstifter av partiet Nasjonal Samling (NS), men brøt med Vidkun Quisling og NS i 1937. Den tyske okkupasjonsmakten øynet at den velformulerende advokat Hjort kunne bli til bry og arresterte ham. En premiss for sivilinternering i stedet for arrestasjon var at også hans hustru og barn forlot Norge. Familien ble sivilinternert i slottet Gross Kreutz, 20 kilometer vest for Berlin.

Fangebesøk

For 21 år gamle Wanda Hjort var tvangsflytting til fiendens rike fortvilende. I Norge hadde hun besøkt sin far på Grini, og hun fant det naturlig å fortsette med fangebesøk. Familien hadde en viss bevegelsesfrihet, og snart reiste hun til Oranienburg og spurte seg frem til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der hun visste det befant seg norske fanger. Hun og den yngste broren brakte med seg mat og pakker, og ved en språklig tilfeldighet startet et betydningsfullt kartleggingsarbeid av norske fanger i Det tredje riket. Da portvakten i Sachsenhausen spurte hvor de to kom fra, svarte Wanda «Gross Kreutz». Tyskeren misforstod og trodde hun sa «Rotes Kreuz» (Røde Kors). Dermed ble pakkene akseptert.

Dette ble opptakten til at hun hver fredag klokken 12 stilte seg opp foran porten til Sachsenhausen med mat, norgesglass med potetsalat, hjemmelagde lomper og annen mat som ble tilberedt hjemme i Gross Kreutz. Regelmessigheten gjorde at hun lyktes i å oppnå kontakt med nordmenn i leiren; maten ble utvekslet med beskjeder og navn på norske fanger.

Wanda Hjort klarte i årene som fulgte å få kontakt med de norske fangene i Sachsenhausen, Ravensbrück, Natzweiler, Dachau, Neuengamme og Buchenwald og de internerte norske studentene i Sennheim i Alsace. Hun dro alene eller sammen med sin eldste bror Johan eller også en av de yngre. De hadde ikke reisetillatelse fra myndighetene og utsatte seg hele tiden for å bli avslørt ved de hyppige passasjerkontrollene. Målet var å se uskyldig ut. På Gross Kreutz fikk familien etter hvert selskap av flere nordmenn. Rektor ved Universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip, flyttet dit i 1943 etter å ha vært fange i Sachsenhausen, og hans kone sluttet seg til. Det samme gjorde medisinstudent Bjørn Heger, også han tidligere konsentrasjonsleirfange.

Kartlegging og repatriering av fanger

Opplysningene som de unge familiemedlemmene brakte med seg til Gross Kreutz, ble systematisert i lister over fangene, og nye slagplaner ble lagt for levering av mat og medisiner, samt innsamling av navn fra fangene. En av sine mest farefulle reiser gjennomførte Wanda Hjort da hun dro med tog til en leir hun hadde hørt lå i Alsace. Hun måtte gjøre vendereis én gang, men gav seg ikke og nådde i 1944 Nacht und Nebel-leiren Natzweiler. Hun klarte å spore opp navn og nummer, celle og blokk på de norske NN-fangene. Hennes lister ble smuglet til Røde Kors i Stockholm og Genève. 258 av de 504 norske NN-fangene fra Natzweiler overlevde.

Da grev Folke Bernadotte våren 1945 kom med «de hvite bussene» for å befri skandinaviske fanger, kunne han blant annet følge navnelistene fra Gross Kreutz. Gruppen fikk hjelp i sitt kartleggingsarbeid fra de norske sjømannsprestene i Hamburg, den svenske legasjonen og det internasjonale Røde Kors i Berlin og fra Peter Anker ved Røde Kors i Genève. Men det var Wanda Hjort som startet det hele.

Etter frigjøringen arbeidet Wanda i noen måneder som repatrieringsoffiser med britisk løytnants grad for de allierte styrkene i Hamburg. Tusenvis av mennesker var i drift ved krigens opphør i Europa og måtte hjelpes hjem. Etter hjemkomsten til Norge høsten 1945 arbeidet hun en tid ved Repatrieringskontoret i Oslo og deretter som kurator i Nasjonalhjelpen for krigens ofre frem til sommeren 1947.

Etter krigen

Høsten 1945 giftet hun seg med Bjørn Heger. De fikk seks barn i perioden 1946–1959, blant dem Anders Heger. Wanda Heger gikk ikke tilbake til arbeidslivet igjen før i 1966, da som kurator på deltid ved Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Hun gjennomgikk NKN Sosialhøgskole i Oslo i årene 1967–1970. Etter sosionomeksamen arbeidet hun som sosialsekretær og senere som leder for Kriminalomsorg i Frihet fra 1970 til 1989, avbrutt av ett års permisjon som kurator ved Radiumhospitalet i Oslo. Fra 1972 til 1973 deltok hun i en forskergruppe som i 1976 utgav rapporten Krigspensjoneringen, under redaksjon av Axel Strøm.

Wanda Heger ivret i alle år for krigsfangenes skjebne i fredstid, og engasjert seg i mennesker som hadde havnet bak murene. Hun var medlem av Rikstrygdeverkets rådgivende organ for krigspensjoneringssaker fra starten i 1975, og hun satt i styret for Nasjonalhjelpens Fond og Stiftelsen «Hvite busser til Auschwitz».

Æresbevisninger

Wanda og Bjørn Heger ble i 1945 tildelt Danmarks Røde Kors Hedersmedalje og Sveriges Røde Kors Hedersmedalje. De fikk også medalje fra Fondet for dansk-norsk samarbeid, Torstein Dales Minnepris og Ebbe Munchs Minnepris. Wanda Heger ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1985. I 2001 mottok hun Norges Røde Kors Hederstegn, samtidig som et maleri av henne, malt av Kari Grasmo, ble gitt til Norges Røde Kors som gave fra norske politiske fanger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Heger, Wanda (1984): Hver fredag foran porten. Oslo: Gyldendal
  • Hjeltnes, Guri: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Klipparkivet, Nasjonalbiblioteket
  • Dahl, Hans Fredrik med flere (1995): Norsk krigsleksikon 1940–1945. Oslo: Cappelen
  • Ottosen, Kristian (1998): Redningen: Veien ut av fangenskap våren 1945. Oslo: Aschehoug

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg