Lobotomiutstyr
Lobotomeringsutstyr. «Kulebor for standard frontal lobotomi», brukt på Gaustad sykehus. I Norge ble lobotomi utført første gang på Gaustad sykehus i 1941. Fram til 1974 ble minst 2500 psykiatriske pasienter lobotomert. I forhold til folketallet hadde Norge verdens nest høyeste andel lobotomerte i befolkningen, etter Danmark.
Lobotomiutstyr
Av /NTB.

Lobotomi er en tidligere brukt medisinsk behandling. Lobotomi innebar overskjæring av den hvite substansen i hjernens pannelapper. Dette gjorde at forbindelsene mellom hjernebarken og thalamus ble brutt.

Faktaboks

Uttale
lobotomˈi
Etymologi
av gresk lobos, 'lapp', og tomia, 'snitt'
Også kjent som

frontal lobotomi, leukotomi

Operasjonen ble i stor grad brukt som et tvangsinngrep på urolige og utagerende pasienter med psykiske lidelser og tvangsnevroser (obsessiv-kompulsiv lidelse), men også ved uutholdelige smerter.

Metoden ble i Norge særlig brukt i 1940- og begynnelsen av 1950-årene. I løpet av 1950-årene ble metoden gradvis mer kritisert og gjort overflødig gjennom økende bruk av medikamentell terapi. Som et alternativ til denne behandlingen gjøres det i dag i noen tilfeller begrensede lesjoner i visse hjerneområder med såkalt stereotaktisk teknikk. Dette gjøres svært sjelden, og ikke i Norge.

Historie

Lobotomi
En lobotomi utført av Freeman i juli 1949, Western State Hospital, Steilacoom, USA.
Lobotomi
Av /GettyImages.

De første eksperimentene

Ennå ved slutten av 1800-årene var det mye legevitenskapen ikke visste om hjernen. Tanken om at operative inngrep i hjernen kunne påvirke pasientens psykiske tilstand oppsto i 1880-årene. Den tyske fysiologen Friedrich Goltz (1834–1902) fjernet deler av hjernen på hunder og oppdaget at operasjonen førte til en betydelig endring i dyrenes gemytt og væremåte.

Ideen ble tatt opp av den sveitsiske psykiateren Gottlieb Burckhardt (1836–1907) som i 1888 fjernet deler av det prefrontale hjernebarkområdet på seks schizofrene pasienter. Burckhardt gjorde ikke dette som noen egentlig behandling, men i den hensikt å dempe deres aggresjoner. To av pasientene døde kort tid etter, og forsøket ble sterkt kritisert og til dels latterliggjort av samtidens fagfolk.

Nye forsøk på 1930-tallet

Flere år senere, i 1935, presenterte de amerikanske nevrologene Carlyle Ferdinand Jacobsen (1902–1974) og John Farquhar Fulton (1899–1960) et arbeid der de redegjorde for operative hjerneinngrep de hadde utført på aper. Resultatene pekte i alle retninger, og noen konklusjon på disse inngrepene ble ikke gitt.

Moniz' metode

Den portugisiske nevrologen Antonio Egas Moniz (1874–1955) utførte likevel samme år inngrep i hjernen på åtte pasienter ved Santa Marta-hospitalet i Lisboa. Operasjonene besto i å bore hull i hodeskallen (trepanasjon) og deretter sprøyte alkohol inn i den hvite (fettholdige) hjernemargen. Dette skulle blokkere assosiasjonsfibre mellom pannelappen(e) og andre sentrale deler av hjernen. Året etter valgte han i stedet å bruke et spesielt instrument til dette. Han kalte det en leukotom (av gresk: leukos, 'hvit' og tome, 'snitt').

Leukotomen besto av en tynn stav som ytterst var forsynt med en metallslynge. Når den ble ført inn i hjernen gjennom borehullet, kunne den dreies rundt, slik at den skar ut en centimeterstor del av hjernens hvite substans på én eller på begge sider. Pasientene han valgte ut til tvangsbehandling hadde forskjellige diagnoser: schizofreni, bipolare lidelser, depresjoner og angstpsykoser. Et fellestrekk var likevel deres uro og agitasjon som Moniz ville forsøke å dempe.

Allerede samme år redegjorde han for «behandlingen» under en kongress i Paris, men ble møtt med stor skepsis og motstand, ikke minst på grunn av de alvorlige komplikasjonene som fulgte i form av apati og forvirring, inkontinens, diaré, nystagmus og høy dødelighet. Likevel fattet prosedyren interesse i andre land, og den ble opptatt nærmest på eksperimentell basis, både i Europa og i Amerika.

Fiambertis metode

I 1937 endret den italienske psykiateren Adamo Amarro Fiamberti (1894–1970) metoden ved å gå inn i pannelappen via øyehulen. Han gjennomboret øyehulens tynne beintak, og injiserte derigjennom alkohol eller formaldehyd i pannelappens hvite substans.

Metoden ble også modifisert av den amerikanske nevrologen Walter Jackson Freeman (1895–1972), som sammen med kollegaen, nevrokirurgen James Winston Watts (1904–1994), hadde interessert seg for Moniz' metode allerede i 1936. Det kirurgiske utstyret som var nødvendig ved den tidkrevende trepaneringen ble nå forenklet ved å anvende Fiambertis metode.

Freemans metode

Freeman fant i 1946 ut at en syl lett kunne slås gjennom taket av øyehulen når øyelokket ble løftet eller vrengt. Det syl-lignende instrumentet han utviklet ble kalt orbitoklast (av latin: orbita, 'øyehulen', og gresk: klao, 'brekke, bryte'). Med en liten hammer ble sylen slått fem centimeter inn i pannelappen, og holdt i samme vinkel som pasientens neserygg. Deretter ble sylen beveget frem og tilbake til hver side («rørt rundt», som Freeman selv uttrykte det), og prosedyren ble ofte gjentatt på motsatt side.

Fremgangsmåten hadde høy dødelighet, og pasientene ble ofte apatiske og hjelpeløse. Kollegaen Watts syntes derfor etter hvert at den transorbitale fremgangsmåten var uetisk, og han brøt samarbeidet med Freeman i 1947.

Nobelpris og avvikling av metoden

Lobotomien ble i 1940-årene ansett som et stort medisinsk fremskritt, og i 1947 ble Moniz tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin metode. Mange steder oppsto det sterke protester mot inngrepet og allerede i 1950 ble lobotomi forbudt som behandling i Sovjetunionen. I løpet av 1970-årene ble metoden avskaffet i de fleste land. Det har siden fremkommet krav om at Moniz' Nobelpris skulle trekkes tilbake, men det har ikke skjedd.

Lobotomi i Norge

I Norge ble lobotomi første gang utført i 1941 ved Gaustad sykehus i Oslo. I Norge skal 2500–3000 pasienter ha blitt lobotomert. Prosedyren ble utført ved de fleste av landets psykiatriske sykehus. I løpet av 1950-årene avtok bruken av metoden som terapi, og den siste lobotomering skal ha funnet sted i 1974.

Mange pasienter ble riktignok kvitt en del voldsomme og plagsomme symptomer, men inngrepene førte også i større eller mindre grad til intellektuell og følelsesmessig sløvhet, slik filmen «Gjøkeredet» fra 1975 har gitt et godt bilde av. Dødeligheten ved inngrepene var også stor, opp mot 30 prosent i enkelte perioder. Behandlingen ble gradvis mindre brukt fra slutten av 1950-årene, da man fikk bedre kunnskap om de negative følgene av lobotomien. Samtidig fikk man nye, effektive behandlingsmetoder hvor man kombinerte antipsykotika (da kalt nevroleptika) med psykososiale tiltak.

Ut fra den behandlingshverdagen man sto overfor i 1940- og 1950-årene, før medikamentell behandling kom i vanlig bruk, anså mange psykiatere at inngrepet hadde positive virkninger. Men det fantes også dem som hele tiden tok avstand fra metoden. I 1980- og 1990-årene ble det mye debatt om de etiske aspekter ved denne metoden. Debatten førte til at Stortinget i 1996 ga et tilbud om en billighetserstatning til personer som hadde blitt lobotomert. Flere hundre lobotomerte fikk da økonomisk erstatning.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg