aids, samlebetegnelsen på de aller alvorligste former for infeksjon med viruset hiv, hvor det foreligger svikt i immunologiske forsvarsmekanismer som fører til alvorlige infeksjoner og/eller spesielle kreftsykdommer. Aids har meget høy dødelighet.
Årsak
Viruset hiv (fork. for eng. Human Immune Deficiency Virus), som er et retrovirus, spiller en sentral rolle ved utviklingen av aids. Hiv infiserer hos mennesket visse hvite blodceller, bl.a. de såkalte CD4+ T-lymfocyttene, som er sentrale for organismens immunologiske forsvar mot mikroorganismer. Også enkelte andre celletyper kan trolig infiseres av hiv, bl.a. celler i hjernen og tarmkanalen. Infeksjon med hiv blir så å si alltid livsvarig. Følgene for det infiserte individet varierer sterkt. Hiv-infeksjonen kan forbli latent uten sykdomstegn over lang tid, ihvertfall i 12–15 år. Hos et lite fåtall individer med hiv-infeksjon synes viruset ute av stand til å angripe CD4+ T-lymfocyttene. I de fleste tilfeller skjer imidlertid en gradvis ødeleggelse av pasientens immunsystem med utvikling av alvorlig immunsvikt og sykdom i løpet av 5–12 år.
Smittemåter
Hos det smittede individ finnes hiv i så å si alle kroppsvæsker, men i særlig høy konsentrasjon i blod og sæd, som er de kroppsvæsker som i praksis spiller noen rolle ved hiv-smitte. Smitte skjer i alt vesentlig bare ved:
A) Seksuell kontakt, dvs. samleie i en eller annen form som medfører direkte kontakt mellom slimhinner.
B) Overføring med blod eller blodprodukter. I de vestlige land, inkludert Norge, er smitterisikoen for mottakere av blodprodukter i dag svært liten pga. forebyggende tiltak i blodbanktjenesten. I mange utviklingsland er smitte med blodoverføringer stadig aktuelt. Blodsmitte pga. deling av forurensede sprøyter spiller en meget viktig rolle blant sprøytenarkomane i vestlige land. Gjenbruk av engangssprøyter spiller muligens en rolle i enkelte afrikanske land.
C) Overføring fra mor til barn. Risikoen for at en hiv-smittet kvinne skal smitte sitt barn i fosterlivet er betydelig (25–30 %) uten forebyggende tiltak. Smitte fra moren etter fødselen via morsmelk kan også skje. I tillegg til de nevnte smittemåter har det forekommet noen få tilfeller av smitte ved sædgivning, ved organtransplantasjon og ved arbeidsuhell, hvor helsepersonell har stukket seg med forurensede sprøyter. Hiv-smitte ved vanlig sosial kontakt med hiv-infiserte eller etter insektstikk er ikke påvist, og man regner i praksis ikke med noen smitterisiko i slike sammenhenger.
Hiv-virusets utbredning
Aids-epidemien er i dag verdensomspennende og rammer alle verdensdeler (unntatt Antarktis). I 2003 regnet WHO med at minst 42 millioner var infisert med hiv på verdensbasis, og at minst 23 millioner allerede var døde som følge av aids. Over 95 % av hiv-smittede lever i utviklingsland, hvor man regner med at færre enn 5 % har adgang til moderne hiv-behandling. En rekke afrikanske land sør for Sahara er svært hardt rammet, likeledes India, flere land i sørøst-Asia og i økende grad Kina. Også i en rekke østeuropeiske land sprer hiv-epidemien seg med et foruroligende tempo. I de fleste vestlige land har hiv-infeksjonen fått et mer endemisk preg, men det er visse tegn på økning i nysmitte, også i Norge. I de hardest rammede utviklingslandene representerer hiv-epidemien en humanitær katastrofe med store menneskelige, økonomiske og sosiale følger.
I de fleste utviklingsland har smitteutbredningen først og fremst skjedd i forbindelse med heteroseksuell aktivitet, mens heteroseksuell smitte har vist en vesentlig langsommere økning i vestlige land, hvor smitte i homoseksuell/biseksuell sammenheng og i forbindelse med sprøytenarkomani har dominert, særlig i de første årene av epidemien. I utviklingslandene skjer imidlertid stadig smitte også i forbindelse med blodtransfusjoner, og barn smittet av sine mødre før, under eller etter fødselen (via morsmelk) representerer et meget stort problem, blant annet i Afrika sør for Sahara.
Sykdomsbilder ved hiv-infeksjon
Et bredt spektrum av ulike sykdomstilstander sees etter hiv-smitte. En akutt forbigående febersykdom som kan ligne influensa eller mononukleose («kyssesyke»), kan sees få uker etter smittetidspunktet. De kroniske formene for hiv-infeksjon varierer fra helt symptomfrie tilstander til fullt utviklet aids, med ulike sykdomsbilder av lett til moderat alvorlighetsgrad mellom disse ytterpunktene. En betydelig del av individer med asymptomatisk (symptomfri) hiv-infeksjon eller lette og moderate sykdomsbilder vil senere utvikle full aids.
Aids er samlebetegnelsen på de alvorligste formene for hiv-infeksjon og er kjennetegnet ved visse infeksjonskomplikasjoner og/eller kreftsykdommer som særlig sees i forbindelse med immunsvikt. I tillegg til aids forårsaker hiv-infeksjon også hovne lymfekjertler, soppinfeksjon i munnhule og svelg (trøske), vekttap, diaré og feberperioder. Hiv-viruset kan også forårsake alvorlig sykdom i hjernen og i sentralnervesystemet for øvrig.
Diagnostikk
Ved kronisk hiv-infeksjon kan man i de aller fleste tilfeller påvise antistoffer mot hiv i blodet, og denne testen blir oftest positiv 1–3 måneder etter smitte. Antistofftesting er en viktig del av diagnostikken ved hiv-infeksjon. Virusmengden i blod kan også måles direkte med metoder som påviser virusets arvestoff (RNA).
Behandling
I dag (2006) kjennes ingen helbredende behandling som kan utrydde hiv hos et smittet individ og gjenopprette helt normalt immunforsvar ved allerede utviklet immunsvikt.
Om lag 20 enkeltmedikamenter mot hiv er nå tilgjengelige, fordelt på tre hovedgrupper etter virkningsmekanismene: Hemmere av virusenzymet revers transkriptase, hemmere av et annet viktig virusenzym, protease, og et medikament som hemmer virusets inntrengning i CD4-T-lymfocyttene.
Dagens behandling er basert på kombinasjon av minst tre ulike hiv-medikamenter og styring av behandlingen ved måling av virusmengden i blod. Kombinasjonsbehandlingen fører hos et flertall av pasientene til en kraftig reduksjon av virusformering og -mengde i kroppen, og en klar forbedring av immunsvikten, og har redusert hiv-dødelighet og -sykelighet i alle vestlige land. Livslang behandling er imidlertid nødvendig, og ikke alle pasienter svarer tilfredsstillende på behandlingen. Det er også en risiko for senere svikt av en i starten vellykket behandling. Medikamentbivirkninger er hyppige, hvorav noen alvorlige, blant annet stoffskifteforstyrrelser som kan disponere for senere hjerte-karsykdom. Den økende utbredelsen i mange vestlige land av hiv som er blitt resistent mot hiv-medikamentene, gir også grunn til bekymring.
Flere nye medikamenter, dels innen de ovennevnte gruppene, vil trolig bli tilgjengelige i løpet av de nærmeste årene. Også nye behandlingsopplegg er under utprøving, blant annet former for immunterapi som tar sikte på å styrke hiv-pasientens immunsystem. Det arbeides også aktivt med ulike former for genterapi.
Forebyggelse
Det forebyggende arbeid mot hiv-infeksjon og aids må først og fremst basere seg på intensiv, omfattende, målrettet og stadig gjentatt informasjon om hivs egenskaper og smittemåter, og tiltak med sikte på å endre risikoatferd, både når det gjelder seksuell livsstil og sprøytemisbruk. Videre er det i Norge, som i andre vestlige land, etablert rutinemessig blodundersøkelse av alle blodgivere før hver blodgivning for å påvise antistoff hos eventuelle smittebærere, i tillegg til at spesielle tiltak for å kvalitetssikre blodprodukter anvendes.
Videre er det vesentlig å forebygge smitte av barn fra hiv-positive mødre ved å behandle moren de siste månedene av svangerskapet og barnet i en tid etter fødselen.
I helsevesenet er det vanlig å gi en forebyggende kur med hiv-medikamenter i tilfeller hvor helsepersonell er utsatt for smitte, for eksempel ved arbeidsuhell med sprøytestikk med hiv-forurenset blod. Tilsvarende bruk av hiv-medikamenter for å forebygge smitte i seksuell sammenheng har også en viss anvendelse, men dette er omstridt og det foreligger ingen dokumentasjon av eventuell nytte.
Det har i en årrekke vært arbeidet aktivt for å utvikle en vaksine som skal kunne forebygge hiv-smitte. Dette arbeidet har vist seg svært vanskelig, med mange skuffelser og tilbakeslag. Det er fortsatt (2006) ikke sikkert at det vil lykkes å utvikle en effektiv hiv-vaksine.
Historikk
Aids ble erkjent som et nytt sykdomsbilde i USA i 1981. I 1983 ble hiv påvist som årsak, og smittemåtene ble ganske raskt klarlagt. I 1985 ble hiv-testen tilgjengelig og fikk stor betydning for epidemiologisk arbeid, diagnostikk og forebyggelse av hiv-infeksjon. Våren 1987 ble AZT tilgjengelig, som det første medikament med en viss effekt på hiv-infeksjonen, om enn bare forbigående. I 1994 ble grunnlaget lagt for forebyggelse med AZT av smitte fra mor til barn før og under fødselen. I 1996 kom det store behandlingsgjennombruddet med bruk av kombinasjoner av minst tre ulike hiv-medikamenter og styring av behandlingen ved virusmåling i blod.
